Apedebatt i islamismens skygge

Lanseringen av Knarviks «In Your Face» på litteraturhuset ble ledet av TV2 sin husislamist Yama Wolasmal. Det var til gunst for luremuslimen Mohammad Usman Rana, som således slapp å forholde seg til normal høflighet i debatten. Rana diagnostiserte Knarvik som sprø og seksuelt frustrert under henvisning til diagnoserammeverket ICD10. I stedet for å benytte slik stigmatiseringsteknikk mot Knarvik burde Rana heller ha beskjeftiget seg med psykoanalyse av sin navnebror, den onde terrorprofeten.  Var han djevelbesatt, dilerisk, eller begge deler? En avklaring her vil potensielt kunne føre til fred på jord. Potensialet ved å putte Knarvik inn i en tvangstrøye er sannsynligvis ikke like stort.

Rana henledet oppmerksomheten mot den historisk velbenyttede dehumaniserende handlingen å fremstille utvalgte representanter for menneskeheten som dyr. Rana har frekkhetens nådegave. Han tilhører en jødehatende dødskult som fremstiller jøder som aper, men tillater seg likevel å moralisere over en vantro kunstner som fremstiller en god muslim som ape. Rana spør seg retorisk hva dehumanisering kan lede til. Det vil jeg gjerne være behjelpelig med å svare på. Koranen 5:60 forteller at Allah forvandlet jøder til aper og svin. Ikke rart Esbati ble grinete over å bli fremstilt som det nedrigste vesen Allah har skapt – en jøde som Allah har berørt med tryllestaven sin!

Koranen er også tydelig på at jøder og kristne er elendige, egoistiske, grådige, onde, svikefulle , tapere, blinde, døve, perverse, og har djevler til venner.  Disse elendige representanter for menneskeheten er det Allah selv som etter eget utsagn forsettlig har skapt til å være vantro miserable vesener. Tatt i betraktning at Knarvik også er et menneske, et produkt av Allahs lunefulle vilje jamfør ovenfor, så er det lumpent gjort av Rana å kritisere Knarvik i offentlighet. Synes Rana forøvrig at Allahs omtale av ikkemuslimer er krenkende?  

Anførslene om dehumanisering er nok ment å ramme Knarviks bok, men dessverre har vi mange eksempler på ditto adferd fra både gode muslimer og gode nazister. Se bilder til høyre. Nazistenes dehumanisering av jøder var del av prosessen som ledet til millioner av jødiske dødsofre, så vel som andre ofre for krigen som fulgte av nazismens ekspansive adferd for å sikre eget lebensraum. Allah sin dehumanisering av vantro har ledet til 270 millioner dødsofre i prosessen med å invadere og okkupere ikkemuslimske land for Allahs sak. Ranas egen gutteklubb leder foreløpig godt på Knarvik hva antall dødsofre angår.  

Det at Rana blir indignert over satire er det beste argument for at satiren må få leve. Rana sier det ikke tydelig selv, men hans definisjon på tillatt – halal – ytring, er angitt i  sharialoven «Reliance of the Traveller» artikkel r2.2, som definerer fornærmelser slik; «Spott (Ghiba) betyr å nevne enhver ting om noen person som han selv misliker». Dette alene illustrerer den enorme avstanden mellom Ranas univers - islamsk guddommelig lov - og sivilisert sekulær norsk lov. Jeg tror etterspørselen etter Knarviks bok ville vært heller laber, dersom han skulle fulgt Ranas islamistlov ved utforming av tegningene.  På forespørsel fra ordstyrer forteller Rana at han ikke støtter et lovforbud mot Knarviks strek. En våken og ikkemuslimsk ordstyrer ville selvfølgelig spurt Rana hvordan han stiller seg til et forbud mot blasfemi den dagen muslimene er sterke nok til å diktere rettstilstanden. For dithen er det nødvendigvis ikke så langt.  

Den samme sharialoven som har slik en rørende omtanke for muslimers lettkrenkelige sinn, slår i artikkel o1.2 (2) fast at en muslim fritt kan drepe en ikkemuslim, uten å bli straffet. Det er forskjell på folk i Ranas lykkeland. Etter Ranas onde ideologi så skal ikkemuslimske undermennesker bekjempes med vold, og terroriseres inntil de er enten drept eller tvunget til underkastelse. Rana er en mester i å henlede oppmerksomheten vekk fra islams ondskap, og over på uvesentligheter og uriktigheter.

Rana liker ikke at krenkelse og obskøniteter er en del av ytringsfriheten.  Han vil ikke at «velkalkulerte provokasjoner» skal få definere skandinavisk ytringsfrihet. Dette skyldes jo ganske enkelt at Rana, som god muslim, aldri vil forstå eller akseptere at ytringsfriheten prøves best nettopp når ytringen går utenfor komfortsonene. Det er ingen som hadde giddet å tegne Muhammed med bombeturban dersom muslimer hadde ledd eller trukket på skuldrene. Ingen ville heller tegnet profeten som en barbar dersom han hadde vært et anstendig menneske. Men han var ikke det.

Det er som kjent dødsstraff for spott av muslimenes onde terrorprofet. Forleggeren opplyste at de har utelatt enkelte muhammedtegninger på grunn av frykt for eget liv. Dette viser dessverre at den siviliserte verden bøyer seg for islams ondskap og brutalitet. Luremuslimen Rana derimot, er så frekk å henføre dødsfrykten hos de involverte til de siste års karikaturdebatt, uten å på noe vis ta selvkritikk på vegne av sin egen onde terrorideologi, som befaler og hjemler den muslimske volden mot enhver som iht trilogien kan defineres som fiende av islam.

Allahs dødskult er den altoverskyggende trusselen mot menneskehetens overlevelse i vår tid.

Knarviks tegning av Jensemann og jihadisten sjokkerte publikum. Skrekk og gru – et bilde av virkeligheten! Det vil vi jo ikke se. «You are all individuals» sier den parteringsklare Jens. «I’m not» svarer den gode muslimen. Knarvik har trolig rett i at Jens vil gå i døden før han innrømmer sin egen hodeløse påstand om at IS-terroristene bare er slemme enkeltindivider på linje med ABB. Den gode muslim med kniven vet derimot veldig godt at han har en befaling fra Allah om å drepe de vantro inntil Allahs religion er enerådende. Han er en del av Allahs krigsmaskin. Allah/Satan har kjøpt hans sjel i bytte mot evig liv og himmelsk horehus. Han er et verktøy for å virkeliggjøre Allahs befalinger om å underlegge hele verden islams tyranni, med uhemmet voldsbruk om nødvendig.

Mimir Kristianson begråt Knarviks tegning av tungekysset mellom Breivik og Eskil Pedersen, to individer som på hver sitt vis bidro til å besegle unge menneskeskjebner den dagen på Utøya. Utover dette var det lite å hente fra Mimir i debatten. På Mimir sin planet så er det innvandrere fra ØstEuropa som utgjør den største trusselen. Mimirs burde reflektere over at hans kommunistvenner drepte anarkistene som hjalp dem til makten etter den russiske revolusjon. Mimir selv bør ikke ha illusjoner om noen embedsmannlue i kalifatet, selv om han gjør sitt ytterste for å fremme islams sak. Muslimene har neppe noe mindre forakt for ham enn for Knarvik.  

Vebjørn Selbekk påpekte at Knarviks forrige bok «In His Name» ble brent fordi forleggeren ikke turde å publisere den. Senere ble den riktignok utgitt på et dansk forlag. Boken har større innslag av kristenkarikaturer enn islamkarikaturer. Ved utgivelsen av In His Name fikk Knarvik beskjed fra politiet om å snakke med Kirken om det Mosaiske Trossamfunn, «men for all del ikke nevn det for imamene, for da kan det eksplodere» (!). Klarere kan det ikke visualiseres hvilken forskjell det er på utøverne av de abrahamittiske religioner. Islams voldstilbøyelighet er unik. Sier Politiet.

Ymse kommentatorer har etter debatten reflektert over innholdet i den store apedebatten. I motsetning til enkelte andre, er jeg fornøyd med at vi nok en gang får visualisert kløften mellom islamsk doktrine og norsk sivilisasjon. Jeg er ingen stor kunstkjenner eller –skjønner. Det rent kunstneriske er jeg antagelig dårlig på å evaluere. Innimellom, som feks integreringsmakulatoren Rana og Stoltenbergtegningen, ser jeg geniet Knarvik, andre ganger er jeg mer usikker på om jeg skjønner poenget. Men det at han leverer velfortjente ballespark til gode muslimer og dårlige nordmenn gjør ham til en viktig aktør i samfunnsdebatten. 

En av mediekommentarene etter apedebatten må nødvendigvis nevnes. Det er Kjetil Rolness som stiller seg uforstående til  Knarvik sitt ønske om å avskaffe politisk islam, siden «de fleste muslimer tar avstand fra terror». Dette sitatet ligger godt an til å bli like legendarisk som Jan Bøhlers  idiotiske «Du kan ikke snakke om dårlig integrering, for han snakker godt norsk». Det meget viktige poenget som Rolness overser er at politisk islam, som er den største delen av islam, og som er helt uadskillelig fra «åndelig» islam, inneholder konsentrert ondskap og innebærer slutten for alle kulturer og religioner som nekter å underkaste seg islamsk overherredømme.

Terror er et underordnet fenomen i denne sammenhengen. Enhver god muslim er like farlig for sivilisasjonen, uavhengig av om han er voldelig eller bare en luremuslim som Rana. Alle islamister har det samme målet. Å bare fokusere på de voldelige islamistene og deres terror, viser fravær av forståelse for islams iboende ondskap, som i varierende grad er innpodet i hjernen på alle verdens muslimer.

At de fleste muslimer tar avstand fra terror er dessuten en «sannhet» med store modifikasjoner. For det første må vi anerkjenne at terror er et begrep som defineres subjektivt. Frihetskamp, hellig krig, det kan kalles så mangt. Om du spør en muslim om hva han mener om terror, så betyr det lite hva han svarer fordi vi har så totalt forskjellige etiske kompass og definisjonsapparat. Det som er bra for islam er dårlig for meg. Begreper som terror, rettferdighet, ondskap osv betyr noe helt annet for gode muslimer enn hva det gjør for siviliserte mennesker. Forstår ikke Rolness dette?

Det er et faktum at kun 18 av de 57 medlemslandene i den onde muslimske frontorganisasjonen OIC støtter FN sin koalisjon mot IS. At disse 18 landene ikke støtter IS, skyldes ikke at de på noen måte er siviliserte eller medmenneskelige, kun at de representerer konkurrerende sekter som selv ønsker å ha kalifhatten.

80 % av muslimene i London støtter de muslimske terroristene i IS.

27% av unge franske muslimer støtter de muslimske terroristene i IS.

Hver fjerde muslim i UK støttet de muslimske terrorbombene 7/7.

I USA er muslimer 25 ganger mer tilbøyelige til å begå terror enn ikkemuslimer.

Og ennå har vi ikke trukket fram den mest vanlige formen for islamisme, den snikende forvandlingen av vestlig sivilisasjon til islamsk møkkhøl, som Rana er en av eksponentene for.

Mer enn å fokusere på terrortilbøyelighet må vi fokusere på shariatilbøyelighet. Rett og slett fordi muslimenes demografiske krigføring vil kunne lykkes der arabernes påviselige militære udugelighet hindrer dem i å erobre oss med konvensjonell krigføring. Den demografiske krigføringen setter muslimene i stand til å gjøre kål på vår sivilisasjon ved bruk av demokratiet. Yama Wolasmal prøvde stadig å fremstille det som at vi ikke har et islamproblem fordi bare en liten prosent av muslimene bedriver væpnet terror. Så lenge muslimer har stemmerett i Vesten, utgjør alle muslimer en like stor trussel mot sivilisasjonen som en hvilken som helst terrorist. Fordi;  

70 % av muslimene i den muslimske verden ønsker å gjøre sharia til landets lover.

77 % av danske muslimer vil ha shariastyrt Danmark.

40 % av britiske muslimer vil ha shariastyrt UK.

51 % av amerikanske muslimer vil ha shariastyrt USA.

65 % av muslimer i Europa mener sharia står over landets sekulære lover.

Følgelig er de fleste muslimer uønsket her, og de som befinner seg her må utfordres knallhardt på sitt verdigrunnlag, før de rekker å ødelegge vår sivilisasjon.