De politisk korrekte ser en annen vei når SIANs folk nå kreves straffet!

Redaktørene tier og ser en annen vei når SIAN trekkes for retten. (Foto: Klar tale)

Vil norske redaktører som motsatte seg straffebud mot «hatefulle ytringer» feige unna SIANs rettighet?

De politisk korrekte ser en annen vei når SIANs folk nå kreves straffet!

Ytringsfrihetens ridderkorps, Den norske redaktørforening, protesterte på det kraftigste mot innføring av straff for «hatefulle ytringer». Redaktørforeningen motsatte seg også innføring av den nye straffelovens § 185, fordi den ville innskrenke ytringsfriheten. Dessverre er det frykt for at de samme redaktørene vil se en annen vei når nå SIAN ved Anna Bråten og Lars Thorsen trekkes for retten - fordi de angivelig har kommet med «hatefulle ytringer» mot islam og muslimer.

Til og med debattredaktør i Aftenposten, Erik Tornes, tok 10. mars 2016 avstand fra ordbruken om et forbud mot «hatefulle ytringer».
På det tidspunkt jobbet man med forarbeidende til den da påtenkte nye straffeloven § 185.
I november 2015 lanserte regjeringen en «Politisk erklæring mot hatefulle ytringer». Det ble sendt ut en invitasjon der regjeringen ba om tilslutning til prinsippene i erklæringen, men Redaktørforeningen tok sterkt avsand fra opplegget.
Reidun Kjelling Nybø skrev den 20. januar 2016 en kronikk der det heter bl. a.: Kjære barne- og likestillingsminister Solveig Horne: Takk for invitasjonen til å skrive under erklæringen mot hatytringer.
Når jeg ikke finner det naturlig å undertegne erklæringen, har det følgende begrunnelse:
Som assisterende generalsekretær (og for tiden konstituert generalsekretær) i Norsk Redaktørforening representerer jeg en organisasjon som kompromissløst forsvarer ytringsfriheten.
Derfor er det også vanskelig å skrive under på opprop som kan bidra til å innskrenke denne helt grunnleggende rettigheten.
Det vil dessuten være ulike oppfatninger av hva som kan klassifiseres som «hatytringer» og ikke minst hvordan disse skal «bekjempes».

For meg personlig går grensen for ytringsfriheten ved oppfordringer til eller trusler om vold. Dette er også regulert i straffeloven.
I et levende demokrati må det være rom for alle typer politiske ytringer, også de ekstreme. Setter vi for store begrensninger her, risikerer vi at disse meningene forsvinner inn i lukkede rom.
For Norsk Redaktørforening er det pr. i dag ikke noe uttrykt mål hverken å skjerpe eller fjerne dagens straffebestemmelser om hatefulle ytringer.
Jeg har forståelse for alle gode hensikter bak en aksjon som erklæringen mot hatefulle ytringer. Men i iveren etter å bidra til et bedre debattklima, er risikoen stor for å havne i «krenkelsesfella».
For hvem skal definere hva som er krenkende?
Og dersom vi fordømmer alle utsagn som noen føler seg krenket av, kan ytringsfriheten i praksis fort bli innskrenket så mye at vi ikke lenger har et fullverdig, levende demokrati.
Jeg tror ikke løsningen er å fordømme den digitale debatten. Hvis du kaller folk for troll, så blir de troll. Hvis debatten stemples som søppel, så blir den nettopp det.
I stedet er det mye vi kan gjøre for å ansvarliggjøre den enkelte, oppfordre til saklighet og dempe aggresjon ved selv å delta i debatten.»

Så spørs det da om redaktørene vil forsvare også SIANs ytringsfrihet, eller om de feiger unna. Det høres unektelig lovende ut når redaktørene forsikrer at de kompromissløst vil forsvare ytringsfriheten. Det er grunn til å frykte at de fleste tier - at de velger taushetens tyranni.

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Agder avd.
Arne Tumyr
Leder