En ny krisesituasjon truer vårt land, men Stortinget svikter i likhet med 1940!

Stortinget sviktet forsvaret fullstendig. Tyskerne tok landet uten motstand fra en slagkraftig hær. I spissen for fienden som marsjerer på Karl Johan var ridende norsk politi.

Stortingsrepresentantene gikk hjem og la seg om kvelden 8. april 1940 – dagen før ragnarokket kom

En ny krisesituasjon truer vårt land, men Stortinget svikter i likhet med 1940!

Om kvelden den 8. april 1940 drøftet Stortinget den alvorlige krigssituasjonen i Europa. Plutselig kom forsvarsminister Lungbjerg med den opplysning at et tysk skip («Rio de Janeiro») var torpedert utenfor Lillesand og at 100 tyskere i uniformer var reddet. Båten som var tungt lastet med krigsmateriell ble senket og mange soldater hadde omkommet. Ble alarmklokkene aktivert i hodene på de folkevalgte? Over hodet ikke. Meldingen ble vedlagt protokollen, møtet ble avsluttet kl. 20.25 og stortingsrepresentantene gikk hjem og la seg. Neste dag våknet de til en annen virkelighet som var ute av kontroll - som følge av egne forsømmelser og udugelighet. I 1987 – altså for 32 år siden – sendte krigsveteraner og deres etterlatte et brev til H. M. Kongen og til Stortinget - med bønn om å stoppe innvandringen fra den 3. verden – som ellers vil ende med et folkemord mot det norske folk. Kongen sendte brevet til presidentskapet, det ble referert i Stortinget og uten debatt vedlagt protokollen! Stortingsrepresentantene tror ikke på krigserklæringen fra det islamske ummah mot de norske og vestlige grunnleggende verdier. Tvert imot - våre folkevalgte anstrenger seg for at islam skal få best mulige erobringsvilkår i Norge. Opplever vi 1940 på nytt?

Brevet fra krigsveteranerne som her omtales og som vi har fått fra Stortingets arkiv, har denne ordlyd:

H. M. KONG OLAV
Vi tillater oss å sende disse underskrifter stilet til Stortinget, i protest mot den innvandringspolitikken som føres. Den er for oss nordmenn et like stort sjokk som det var for Dem, Deres Majestet, da Roosevelt i mars 1943 stilte spørsmål om et russisk ønske om «adgang» til visse havner i Nord-Norge. Og så Deres fars, og det norske folks daværende konge, H. M. Kong Haakons svar til presidenten: «Forklar hvor vanskelig det ville være for meg å se mitt folk i øynene ved tilbakekomsten hvis vi ikke vinner Norge tilbake slik som vi forlot det.»
Dette brev blir sendt til Dem for at De Herre Konge skal få vite hva som rører seg i ditt «Folk» som Deres far, H. M. Kong Haakon her nevner, og tok hensyn til. Og som det nåværende Storting helt overser, og ikke vil lytte til. Vi har rett til vårt eget fedreland som våre forfedre har kjempet for.
Det norske folk har etter intens opplysningsvirksomhet klart å begrense tilveksten i sitt folk. Dette for å ta hensyn til verdens matvareproduksjon. Det må også den 3dje verden gjøre. Ellers blir det en verdensomspennende katastrofe. Og det er vår plikt å sørge for at vår slekt ikke skal lide nød.
Trenger Norge flere folk må norsk ungdom få bruke oljeressursene som visselig tilhører dem, således at de selv får råd til å befolke sitt eget land. Ellers ender dette med folkemord mot det norske folk. At dette synes å være målet hører vi av og til av enkelte innvandrere, som visselig ikke er oss beslektet, som ytrer om at Norge skal ta imot millioner av mennesker som den 3dje verden har overprodusert. Begrunnelsen er at disse menneskene skal ta vare på våre eldre. Og dette skjer i dag da Stortinget bevilger milliarder til andre folkeslag for at disse skal få kjempe for egne land. Vi håper Deres Majestet vil støtte ditt folk i kampen for å overleve.
Ærbødigst hilsen fra ditt Folk.
Til våre stortingsrepresentanter.
Krigsveteraner med ektefeller og enker etter krigsvcteraner i Haugesund og omland ber om stopp av alt mottak av asylsøkere. Slik utviklingen er nå, føler vi at vi kjempet for gjeves under siste krig.
Med brevet følger en liste med krigsveteranenes navn.
Brevet ble sendt til Kong Olav. Slottet videresendte det til Stortingets presidentskap. Det ble mottatt i Stortinget 14. september 1987. Dokumentet ble referert i Stortinget og deretter vedlagt protokollen.
Det skjer i dag - det samme som i 1987 og som i 1940 - avmakten sitter i stortingsalen - alt mens folket sakte men sikkert blir fratatt fedrelandet.
Arne Tumyr
med i SIAN