Ett av stortingsvalgets viktigste tema gjelder innvandringspolitikken

Ett av stortingsvalgets viktigste tema gjelder innvandringspolitikken

I en tid med store økonomiske tumulter så vel her til lands og ikke minst internasjonalt, er det mye som tyder på at de økonomiske forhold er blant de mest viktige temaer å regne. Imidlertid for Norge, som hittil har klart de økonomiske strabaser bra, er det andre forhold som seiler opp som særdeles viktig. De er forhold som har vært sterkt forsømt, selv om det er gitt omtale og blitt diskutert blant de fleste av oss.

Dette gjelder innvandringen til landet. Og først i år har det fått tilnærmet den oppmerksomhet det fortjener, blant politikere så vel som velgere.

Det er mange forhold om dette tema som er blitt presentert, og som endelig er blitt behørig dekket av media – heldigvis.

La oss rekapitulere noen begreper først. Under innvandring forstås: asylsøkere, flyktninger og innvandrere, legale (de som kan dokumentere seg) så vel som illegale (de uten personlige dokumenter), i tillegg personer som søker familiegjenforening. Flyktninger er vel den eneste kategori der personer er kommet i henhold til avtaler med internasjonale organisasjoner, som for eksempel FN. Med innvandring forstås her folk fra andre områder enn EU eller Schengenlandene.

Norge har i mange år hatt en offisielt vedtatt politikk som sier at det er stans i all innvandringen til landet. De faktiske forhold er, som vi alle vet, at dette rett og slett ikke praktiseres. Periodevis kommer det statistikk som antyder data over de nevnte kategorier, men uten overslag over antatt illegal – altså skjult innvandring.. Tallene har vært økende år for år.

Av nyere dato er studier innen demografiske forhold, og de få publiserte data herom, har vakt betydelig oppmerksomhet, innen i hvert fall en del av befolkningen. Prognosene som strekker seg en del år fremover, viser at Oslo vil få ett utenlandsk flertall, med det menes ett flertall der innbyggerne har annen bakgrunn enn den opprinnelig etniske befolkningen. Med det betyr det også at ett gradvis voksende flertall er ikke-kristne. Med ikke-kristne menes her den kulturelle tilknytning til religionen, og ikke nødvendigvis praktiserende.

For etnisk norske har det å bli identifisert som kristen, også kulturelt sett, blitt vurdert som nærmest ubehagelig, eller flaut, for å si det litt folkelig. Denne holdningen er imidlertid raskt i ferd med å endre seg, da de verdiene som den kulturelle kristendom har, bygger på demokratiske prinsipper, noe det så avgjort er vanskelig å fraskrive seg.

Derfor er det nå i tiden fremover helt avgjørende, om samfunnet vil fortsette som et velfungerende demokrati, eller at ett ”mangfoldig fellesskap”, der den kulturelle og religiøse dominans til enhver tid er bestemt av hvilken fraksjon som har overtaket der og da.

De siste tiår har vist at de fleste politiske partier har hatt ett forholdsvis likegyldig forhold til innvandringen og hvilken kulturell bakgrunn innvandrerne representerer.

Spesielt sosialistsiden har vist apati, og mens de gjør sitt beste for å unngå å redusere innvandringen, vender de heller oppmerksomheten til integrasjonen. Integrasjonen løser alle problemene, ingenting er bedre enn en god integrasjonspolitikk. Det er bare det, at mens store ressurser og energi brukes av myndighetene på integreringsarbeidet, så blir dette arbeidet like effektivt motarbeidet av immigrantene selv. Det beste beviset på dette er en tur i Groruddalen med start og innkomst på Grønland-Tøyen. Hvor mange har hørt en innvandrer prise det norske samfunnet, rent bortsett fra når de er i møte med myndighetene? Mange hevder å komme fra miljøer de måtte flykte fra, men forbausende nok så oppsøker de gjerne det samme miljøet her, som det de så dramatisk flyktet fra!

De østeuropeiske land har tilnærmet ingen immigranter fra ikke-kristne land. Hva er så grunnen til det? Kan det være riktig å si at all innvandring, eller så godt som det meste av den, er rent økonomisk betinget?

Valget i 2009 ansees av mange som særdeles viktig for å få fastlagt en klar fremtidig politikk hva angår innvandring og integrasjon. Og dermed kommer argumenter om hvorfor dette tema bør stå som et av de viktigste i denne valgkampen:

  • Ethvert land med rimelige ressurser har en solidarisk, moralsk forpliktelse til å hjelpe andre vanskeligstilte land. Dette vil, og gjør, Norge allerede gjennom å bidra med ressurser (varer, tjenester, penger) til de aktuelle land, eller i deres umiddelbare nærområde. Dermed unngås forflytning av folk over enorme distanser.
  • Innvandring til landet skal – i så stor grad som mulig – stanses i henhold til eksisterende vedtak, og at lovverket gjennomgås og oppdateres i kommende stortingsperiode.
  • Innvandringen må reguleres etter kvoter, ingen etnisk gruppe eller religion, skal være i overvekt.
  • Integreringsarbeidet må fortsette, men med langt mer aktiv deltagelse av alle i samfunnet.
  • Hva angår islam, har denne trosretning i de senere år fått ett omdømme, fortjent eller ufortjent, for å være lite tolerant, forhold som harmonerer dårlig med de nordiske lands velkjente tolerante holdninger.
  • Alle har en forpliktelse, derfor er også konstruktiv debatt om dette viktig.

Det er befolkningen selv, som til slutt bestemmer, og meddeler dette gjennom valget. Det er velgerne som klart må si sin mening på valgdagen.

Einar Martin Rensaa