Hvordan kan Koranen studeres på et universitet?

Det er bare en måte å gjøre det på. Universitetslæreren, så vel som studenten, må underkaste seg islam, Allah og profeten. Det er bare en gud og Muhammed er hans profet. Muhammed er islams etiske veileder. Alt hva han gjorde og sto for er ikke diskutabelt. Den muslim i koranskolen som stiller et kritisk spørsmål får en lusing.

Koranen må leses som en ufeilbarlig bok, åpenbart for Muhammed av Allah. Intet av det som står her kan trekkes i tvil.

Og da er det slik, mine damer og herrer, den universitetslærer som stiller spørsmålet: Men var ikke Muhammed en pedofil sexovergriper, en karavanrøver, en morder og en krigsforbryter? I en muslimsk stat vil læreren bli fengslet og henrettet.

Det vil bli lærerens plikt å fortelle studentene at sharialoven står over alle andre lover – og hvis en student spør – sharialoven – hva innebærer den – da må amanuensen eller professoren fortelle grusomhetene ” fra den hellige lov”.

I 1930-årene ble spørsmålet stilt i Tyskland: Hvordan kan ”Mein Kampf” studeres på universitetet? Det måtte naturligvis skje på nazismens egne premisser. På samme måte vil det skje ved et universitetsstudium – det må skje på de såkalte islamske lærde sine premisser.

Professor Mark Gabriel ved det prestisjetunge al-Azahr-universitetet i Kairo og som stilte spørsmål ved Koranen, profeten og islam, skulle drepes. Han klarte så vidt å overleve og komme seg til USA.

Det er jo bare de færreste universitetsfolk som orker et liv der de konstant blir utsatt for trusler og trakasserier?

Forskning på vanlige kriterier vil være uhørt. Den forsker som spør: Var det slik at de som ikke underkastet seg profeten ble brutalt slaktet ned?

Grimberg skriver: Hadithene skulle komplettere Koranen, men hører til de mest ukritiske og legendariske i hele verdenslitteraturen. Mange av de uttalelser som tilskrives profeten er ganske enkelt påfunn.

Norges første professor i religionshistorie, Wilhelm Schancke (1869-1946), sa for hundre år siden at det teologiske fakultet måtte ut av universitetet. Han fikk et traurig liv, utestengt og trakassert av sine troende kolleger.

Hundre år etter, i 2007 kom Sissel Halden med sin doktoravhandling om denne pioneren. Hun sa det samme: Universitetet kan ikke ha ansvaret for religiøs indoktrinering og utdannelse av prester i den norske kirke. Også hennes budskap, selv i dag, har falt på steingrunn.

En ny religion får i vår tid fotfeste i universitetsmiljøene – med bønnerom, bønnerop og underkastelse i undervisningen.

Er der virkelig ingen som gjør opprør og som går tilbake til den sannhetssøkende undervisning og forskning?