Ikke mulig å ha felles verdier med muslimer

«Vi ønsker ikke demokrati - vi vil ha bare islam.»

Skal vi krabbe på knærne og leve som dhimmier?

Ikke mulig å ha felles verdier med muslimer

Redaktør av nettstedet Document.no, Hans Rustad, som har fremstått som en «verdikonservativ islamkritiker», markerer seg nå som en potensiell islamsk alliansepartner. Dermed går han imot det opplysningsarbeidet SIAN forsøker å bygger opp. Mens SIAN vektlegger å vise islams sanne ansikt, som etter vår oppfatning har elementer i seg av fascisme, nazisme og kommunisme – slår redaktør Rustad til lyd for at vi skal samarbeide med muslimer på grunnlag av «felles verdier». Dermed gir han nettstedets lesere falske forhåpninger – de får inntrykk av at islams ledere går det an «å snakke med» – at de er villige til å endre holdninger og atferd. Document. no sprer dermed et falskt bilde av islam. De som leser Hans Rustad sin godtroende og virkelighetsfjerne islamske situasjonsbeskrivelse, må få inntrykk av at det SIAN sier og skriver er ensidig, feilaktig og uetterrettelig.

Redaktør Rustad skriver på lederplass:

«Dagens kom­men­tarar­tikkel er den første red. har skrevet hvor det for­muleres et mulig verdifelleskap med den mus­limske befolknin­gen i Norge, og forsåvidt Europa. Det er alvorlig ment.

Skal man bo sam­men, må man ha noe dypere sam­men enn regler. Reg­lene må bygge på felles verdier. Utgangspunk­tet for alle sam­funn er familien.

Mus­limske fam­i­lier føler seg truet av den norske norm­løsheten. Det gjør også norske foreldre.

Det er ikke lenger reak­sjonært å mene dette.

Svaret på den seg­regering som alle er bekym­ret over, og noen des­perat forsøker å dekke over, er et fel­lesskap om verdier. Ikke alle mus­limske fam­i­lier vil se et slikt min­ste felles mul­ti­plum. Men noen vil. Det finnes mus­limske fam­i­lier som er “borg­erlige”, som er famil­iært kon­ser­v­a­tive, som ønsker å klare seg i samfunnet.

For å snakke sam­men må man ha et utgangspunkt. Man må flagge noe pos­i­tivt. Det nyt­ter ikke bare å fremme kritikk.

Det mest naturlige og nærliggende er bekym­ring for barna. Barna er det som betyr mest. De er fremti­den. Også mulimske forel­dre er bekym­ret for den norm­løsheten de opplever hos dem som ellers hevder å være deres forsvarere. Fron­tene går ikke nød­vendigvis der pressen og poli­tik­erne hevder. Det er ikke sikkert det er de og mus­limene sam­men mot de slemme kritikerne.

Det er en grunn til at mus­limer forsøker å kuppe inn sine egne i styre og stell. De stoler ikke på sine norske “ven­ner”. Denne tillit­skløften blir ikke kom­mentert offentlig, og den han­dler net­topp om den norm­løsheten som dagens kom­men­tar berører. Norm­løsheten er mas­siv. Den har idag inntatt sam­funns­bas­tio­nen og utgir seg for å være “lib­eral” og opplyst.

Det går utmer­ket an å forene en slik kon­ser­v­a­tiv, mod­erat kamp for verdier med kam­pen for ytrings­fri­het og sann plu­ralitet i mening­sutvek­slin­gen. Skal man kjempe for noe, må man også ha noe pos­i­tivt å vise til.

Flere har etterlyst hva document.no står for. Vi ønsker ikke bare å være mot, vi ønsker også å være for. Normer og sam­funns­moral er det som frem­mer inte­grering. Uten et slikt avk­lart verdifel­lesskap blir ordet tomt. Vi kon­staterer at medi­ene ikke lenger våger eller kan drive en slik selvkri­tikk, men dun­drer løs med en fri­het som bry­ter ned fam­i­lien og kvin­ners og barns sikker­het i den mest grunn­leggende forstand.

Norge er ugjenkallelig foran­dret, og det er vik­tig å komme frem til et verdifel­lesskap alle kan sam­les om.

Arbei­det beg­yn­ner fra bunnen.»

Rustad tar feil

Dersom Rustad tar kontakt med imamer, såkalte islamske lærde eller andre ledere i det muslimske miljø i den hensikt å meisle ut det som er «felles verdier», vil han oppdage det samme som et utall personer før ham i snart 1400 år har erfart – det er ikke mulig med noen dialog eller overenskomst med muslimer i forhold til «felles verdier». Skal redaktør Rustad oppnå et «forhandlingsresultat» må han som kristen underkaste seg den  islamske lære – hvis ikke blir han spist – slik det metaforisk ble beskrevet i en kommentar på SIAN's Nettavis:

There once was a lady from Niger
Who smiled as she rode on a tiger.
They returned from the ride
With the lady inside
And the smile on the face of the tiger.

Rustad mener at muslimske og norske foreldre har noe til felles – de reagerer mot og føler seg truet av den norske «normløsheten». Dette forholdet angår i særlig grad barna.

Inntil det motsatte bevises kan det uten videre slås fast at det vil ikke være mulig verken for redaktør Rustad eller andre ikke-muslimer å komme fram til felles «normer» for barneoppdragelse, formålsparagrafer og et samfunnsmessig verdigrunnlag. Det eneste som det vil være mulig å oppnå enighet om, er svadalignende generelle formuleringer uten konkret innhold. Det meste – for ikke å si alt det islam står for – er på kollisjonskurs med vårt levesett og våre verdioppfatninger. Dette forholdet gelder ikke bare i familiepolitikken, men for hele samfunnet. Islam kan ikke en gang anerkjenne de universelle menneskerettighetene.

Var det nødvendig å nedkjempe Hitlers nasjonalsosialisme med makt? Var det riktig å gå imot dem som valgte slagordet «Heller rød enn død!» Når vi i vår tid står overfor en ideologisk makt av religiøs-politisk karakter som fronter det inhumane muhammedanske diktatur – da må vi nok en gang kjempe! I dag har vi det privilegium at kampen kjempes med åndelige våpen – uten blodsutgytelse. Alternativet til motstand er å krabbe på knærne som dhimmier.

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

Arne Tumyr

Leder