Islamofobi – finnes det?

Stadig oftere får vi høre at islamofobi (irrasjonell frykt for islam) har erstattet antisemittismen i Europa. Jødehatet er på vei ut mens den ubegrunnede frykten for islam er på vei inn.

Senest med redaktør Åmås i Aftenposten 17.9. der han referer til Matti Bunzls antakelser om at islamofobi har erstattet antisemittismen som Europas nye utfordring i vårt møte med ”de andre”.

Konklusjonen er at muslimene har blitt vår tids jøder og at det opprinnelige jødehatet som har levd i Europa i århundre nå vender seg mot muslimer. Er dette riktig? Og finnes islamofobi eller er det en konstruksjon som tilslører en viktig problematikk? Som psykolog vet jeg en del om frykt og fobier. Etter 11. september har jeg også lest meg opp på islam. Og hva er så min konklusjon? La oss først slå fast følgende: Europa går nå igjennom en periode med en voldsom endring i demografien sett i forhold til tidligere. Et estimat spår at muslimer vil komme i flertall i forhold til kristne innen 2060. Andre sier dette er feil. Men den opprinnelige befolkningen i Europa merker allerede nå forskjellen.

For å sette det på spissen: Det gjorde en forskjell i liberale Norge at 3000 muslimer i 1989 marsjerte i gatene og ropte ”Død over Salman Rushdie”. En forfatter. Eller drapsforsøket mot forlagssjef William Nygaard i 1993. En forlegger. Folk flest er også engstelige etter 11. september og bombene i Madrid og London i henholdsvis 2004 og 2005. Og hvem tør å lage en islamkritisk film etter drapet på regissøren Theo van Gogh i 2004? Legg så også til det voldsomme raseriet fra islamske land i forbindelse med karikatur striden og vår egen utenriksministers beklagelse over at noen tok i bruk ytringsfriheten. Hver gang vi skal ut og fly må vi alle gjennom nitidige sikkerhetskontroller. På grunn av faren for terror. Lider sikkerhetsvaktene på lufthavn Gardermoen av islamofobi?

Min konklusjon er at vanlige folks engstelse og skepsis når de prøver å forholde seg til islam er forståelig. Det dreier seg om frykt, ikke fobi. Er frykten ubegrunnet?

Dette kan diskuteres, men da må Norge ta en debatt om islam. En debatt som tør å reise problemstillingen: Er det en sammenheng mellom terror og islam. Den får vi ikke. Media og politikere er trolig livredde for å tråkke på ømme tær i den påtvungne dugnaden for å skape det nye felles ”vi”. Dersom ”alle skal med” så kan vi kanskje ikke ha for mye debatt? Noen kan jo bli fryktelig såret og sinte? Formynderholdninger og frykt erstatter det åpne samfunnet og den frie debatten. I stedet deler selvbestaltede eksperter ut diagnoser på et syltynt grunnlag mens pasienten som angivelig skal være rammet av fobien ikke vet noe særlig om sykdommen han eller hun blir beskyldt for å ha pådratt seg. Frykt og uvitenhet regjerer, ikke fobier.

Jeg er av den oppfatning at det er sunt å være skeptisk til ideologier som søker å dominere livet ditt. Religiøse ideologier også. Det er ekstra sunt å være islamkritisk i en tid med store demografiske endringer i muslimsk favør. En endring svært mange folk som ønsker å bevare Europa kristent, er imot. Og i en tid der navnet Mohammed er navnevalg nr. 1 for guttebarn i Oslo må vi selvsagt ha lov til å spørre: Hvem var Mohammed egentlig? Hva gjorde han

Får vi lov til å spørre uten at biler og ambassader brennes? Tegne Mohammed kan vi jo ikke lenger. Fobi eller frykt?

Dagfinn Bruset
psykolog