Jasså, er jeg dømt for terrorisme, når da og hva ble dommen, spør han nå

Lars Gule: Jeg har ikke så mye å angre, men det var en feil politisk analyse fra min side. (foto SIAN)

Den fryktede terrorist-debattanten Lars Gule renvasker seg selv, men innrømmer feil på feil

Jasså, er jeg dømt for terrorisme, når da og hva ble dommen, spør han nå

Den fryktede terrorist-debattanten på TV, i radio, aviser og blogger, filosofidoktor Lars Gule, som angivelig er en av Norges mest kunnskapsrike og erfarne debattanter, går ofte løs på sine motstandere med nedrike karakteristikker. Den som senest har fått unngjelde er Hege Storhaug «som demonstrerer sin uvitenhet og islamfiendtlige holdning. Hun er en sjarlatan når det gjelder islam.» Storhaug slapp billigere unna enn Ole Jørgen Anfindsen. Han ble i en paneldebatt stemplet som rasist, mens Bjørn Granvang på SIAN.no ble rett og slett kalt et rasshøl . I 40 år har Gule glattet over og bagatellisert sin terroraksjon. Mens han tidligere i tvetydige ordelag kunne ta avstand fra sine handlinger, er han nå åpenbart i ferd med å renvaske seg selv. Etter nok en beskyldning på nettet om at han er en terrorist er svaret fra Gule: «Jasså, er jeg dømt for terrorisme, når da, hvor da og hva ble dommen?» Sannheten er at Gule i 1977 i Libanon ble dømt til fengsel i et halvt år etter å ha planlagt en terrorhandling og for å være i besittelse av sprengstoff. Den gang ble det gjettet på at den norske terroristen ville få 10 – 15 års fengsel, men han ble reddet av Utenriksdepartementet, skattebetalerne og media «i det råtne kapitalistiske Norge». Ja, for Gule var med sine 22 år revolusjonær marxist må vite.

Allerede i ungdomsmiljøet i Larvik som gymnasiast fremsto «Røde Gule» som en fryktet debattant. Han var intenst engasjert med sine totalitære venstreekstreme holdninger - og han likte å diskutere. Han hadde brennende tro på revolusjonen, det klasseløse samfunn og proletariatets diktatur.  Med et smil erklærte han: Staten og kapitalismen skal vi knuse. Han startet SV i Larvik, men forlot partiet fordi «SV var bare litt mer radikalt enn Arbeiderpartiet». Han regnet seg som uavhengig sosialist og marxist. Han støttet Chileaksjonen og var glødende for DFLP (Den demokratiske front for frigjøring av Palestina).

Våpenmakt nødvendig
Unge Gule, som tidligere hadde regnet seg som ikke-volds-tilhenger, hadde kommet til at kampen mot imperialismen måtte føres med våpen i hånd. Han reiste til Libanon i 1977 - innstilt på å delta som geriljasoldat på palestinernes side i kampen mot Israel. Her kom han i kontakt med meningsfeller som hadde kjempet mot jødene i ti år - basert på våpenmakt. Et gjensidig kameratskap ble utviklet, og etter hvert ble det enighet om at nordmannen kunne best gjøre nytte for seg ved å utføre et bombeattentat i Israel. Den unge mannen var hvit ikke-araber og kunne reise friere omkring.

Opplæring i sabotasje
Over flere uker fikk Lars opplæring i sabotasje og våpenbruk. Han satte sammen tidsinnstilte bomber og lærte å håndtere skytevåpen.
Det ble blinket ut tre ulike bombemål - et hotell i Jerusalem, et finere villastrøk i byen eller en fotgjengerundergang under et torg i Tel Aviv. Det ble bestemt at Gule selv skulle bestemme hvor bomben skulle plasseres.
Man kom til at de mange arabiske stemplene Gule hadde i sitt pass kunne vekke mistanke. Det ble derfor bestemt at først måtte nordmannen reise hjem til Norge - der han skulle gå til politiet og si at han hadde «mistet» passet sitt. Dermed ville han få et nytt ustemplet pass.

«Game over»
Når Lars kommer til den internasjonale flyplassen i Beirut har han to tykke bøker i ryggsekken der det er skjult i permene 800 gram sprengstoff. Her gjorde Gule en fatal feil -  han gikk med palestinaskjerf - som vakte mistanke hos en av sikkerhetsvaktene. Sikkerhetsoffiseren river opp bøkene - han ventet å finne narkotika - i stedet  har han plutselig å gjøre med en terrorist. Andre sikkerhetsvakter styrter til. Dermed er «game over» for Lars.

En sensasjon
For media var det en sensasjon at en norsk ungdom ble arrestert som terrorist i Libanon. Det ble slått alarm i Utenriksdepartementet. En ung norsk idealist hadde kommet galt av sted i Midtøsten. Lars trengte nå all den hjelp han kunne få. Også pappa rektor Jostein Gule kom på banen. Han uttalte til pressen: «Det ser mørkt ut for vår sønn». Feite overskrifter preget spesielt norske aviser. VG fremstilte Lars Gule som en gjennomtenkt og kaldblodig terrorist, mens andre aviser hadde omtaler av mer refererende karakter.

Journalist og student
Til forhørsledelsen oppga Lars at han var student og journalist, men det var jug. Før han reiste til Libanon var han anleggsarbeider på Rafnes. Han hadde også i skoleferie-sammenheng jobbet som tømmerfløter i Numedalslågen. I fire somre jobbet han i Larvik brannvesen. Den unge Lars var således ingen pingle i arbeidslivet.

Forsøkte å bløffe
I første del av avhørene forsøkte terroristen seg med en bløff. Bøkene var, sa han, en gave fra palestinske venner som hadde lovet å besøke ham i Norge. Han forsøkte å fremstille sin sak slik at han var brukt som kurer mot sin viten og vilje. Gule ble ikke trodd. I en uke ble han forhørt, men etter som forhørslederen mente Gule hadde mer å fortelle ble tortur og mishandling tatt i bruk. Til slutt sprakk fangen og la kortene på bordet. Det dreide seg om en operasjon i Israel for DFLP. De fire brevene han skulle sende israelske aviser etter eksplosjonen  hadde sikkerhetspolitiet også funnet.
Lars ble oppmuntret da forhørslederen  bemerket - nærmest som en forsnakkelse - at norske myndigheter hadde gjort henvendelser om saken.

UD tok grep
I Utenriksdepartementet ble denne oppsiktsvekkende hendelsen overfor media håndtert av den erfarne pressemannen Egil Helle - samtidig som diplomatiet ble aktivert i stor skala.  De så det slik at her var det et spørsmål om å redde en ung villedet politisk skoleungdom fra et langvarig fengselsopphold i Midtøsten. Det ble satset på at libanesiske myndigheter   nødig ville ha en konflikt med Norge i denne saken. Både Dagbladet, Aftenposten og VG sendte reportasjeteam til Beirut.

Gule ble reddet
Ingen vet hva det kostet den norske stat og norske skattebetalere den omfattende diplomatiske redningsaksjon som  ble utført for å redde Lars Gule. De faktiske forhold ligger gjemt i sakens dossier som nok er vel bevart i UDs arkiver. Det vi vet er at ambassaderåd Thomas Rønning i Kairo reiste umiddelbart til Beirut der han hadde møte med den juridiske rådgiveren ved rettsavdelingen i det libanesiske utenriksdepartementet.  En av Libanons skarpeste og trolig dyreste  advokater ble oppnevnt som Gules forsvarer. Ikke minst takket være denne forsvareren, som nok konfererte med norske myndigheter, lyktes det å overbevise retten om at selv om Gule hadde tenkt å utføre en forbrytelse, var ikke handlingen kommet så langt at forbrytelsen  hadde begynt. Dermed ble han dømt til 6 måneders fengsel og en bot for å være ulovlig i besittelse av sprengstoff.
Gule pustet lettet ut - på bakgrunn av at det var spekulert i 15 års fengsel og til og med dødsstraff. Etter 6 måneder i fengsel ble Gule satt fri.
I hvilken grad norske myndigheters inngripen og den omfattende mediedekningen innvirket på dommen og fengselsoppholdet, er et ubesvart spørsmål.  Det er ikke tvil om at Lars Gule fikk særbehandling. En anonym  palestiner  uten noe nettverk ville ha fått en helt annen behandling og en langvarig fengselsstraff.
Det er vel også grunn til å tro at israelske myndigheter var meget tilfreds med at Gule ble tatt i Libanon og ikke i Israel.

Gule slapp billig
Lars Gule , som i media ble omtalt som «Norges første internasjonale terrorist» slapp utvilsomt billig unna i Libanon - der han var på vei til å ødelegge eget og andres liv.  Han ble reddet, ikke av egen fornuft, selvinnsikt eller fordi han hadde ombestemt seg, men av lovens voktere. Han slapp også billig da han kom hjem til Norge. Riksadvokaten krevde full  etterforskning og det ble diskutert mulig siktelse etter mordbrannparagrafen, men etterforskningen endte opp med påtaleunnlatelse. Gule var dermed en fri mann - etter at «Norges første internasjonale terrorist» kunne ha fått ti års fengsel.
Lars Gule ga seg i kast med studier. Han valgte Universitetet i Bergen, nærmere bestemt Christian Michelsens institutt. Her startet han våren 1978 23 år gammel.

Angret Lars?
Det lå selvsagt ikke for den brennende revolusjonære unge mann å takke verken myndighetene eller norsk presse for å ha utvirket at han fikk en mild dom i Libanon.
Vel hjemme i Norge ble det stor pågang fra journalister. Mange vil høre om hans opplevelser fra hans egen munn  -  ikke minst i de venstreorienterte studentsamlinger som hadde stor sympati for palestinernes såkalte frihetskamp. I slike forsamlinger var foredragsholderen temmelig klar på at han hadde ikke så mye å angre, for han hadde jo ikke utført noen terrorhandling. I andre miljøer var han klarere på at han hadde tatt selvkritikk. Det var en feil politisk analyse som lå til grunn for at han mente Israel måtte bekjempes med våpen i hånd.
Han uttalte at han ideologisk befant seg et sted mellom Ap og SV. Det tyder på at han i dag er en lunken sosialist.

Lars Gules tvetydighet
Selv om Gule i noen sammenhenger vil gi inntrykk av at han i dag er moderat i sine politiske holdninger, fremmer han også synspunkter bare et fåtall slutter seg til. Han avskyr USA og er en hatefull fiende av Israel - to stater der myndighetene fordømmer den norske terroristen - derfor får han ikke visum dit.  Gule vil fjerne Israel,  som ifølge ham er opprettet på grunnlag av diskriminering, våpenmakt og terror. Norge har lagt seg på «en krypende holdning overfor USA».
Selv om den utbrente terroristen ikke lenger er marxist med en gnistrende tro på verdensrevolusjonen, mener han at det kapitalistiske system  må avskaffes for at verden skal bli bedre. «Jeg våger å påstå at jeg er mer radikal i dag enn jeg var i 1977», uttalte Gule i 1992. På spørsmål om han angret det han gjorde i Libanon, svarer Gule: «Jeg har ikke så mye å angre. Jeg rakk jo ikke å gjøre noe og hadde ikke truffet noen beslutning om hvordan sprengstoffet skulle brukes.» For øvrig kom han til at «Gud er den største terrorist».

22 år i Bergen
Lars drev med studier og forskning ved universitetet i Bergen i 22 år, herunder islam-studier. Ifølge Kari Vogt var det i Europa etter kommunismens sammenbrudd, mange desillusjonerte kommunister som konvertere til Islam. Her hjemme er Lena Larsen og Anne Sofie Roald blant de mest kjente. Ville Gule også konvertere? Ville han ha behov for å erstatte sin tidligere usvikelige tro på proletariatets diktatur med  troen på det totalitære islam? Ville islam bli en kraft som kunne stå opp mot USA og Israel, imperialisme og kapitalismen?  Hans vitenskapelige skrifter  fra Chr. Michelsens institutt  «Islam og demokrati» og «Menneskerettighetene i islam» tyder ikke på det. Gule har tro på de demokratiske kreftene i Midtøsten. Han ivrer for dialog med muslimene «på likeverdige premisser». Samtidig er han overraskende krystallklar: «Vi må være villige til å mobilisere for et uavkortet forsvar for menneskerettighetene, også i vårt møte med islam.»
Mens dommeren  i saken mot undertegnede vedrørende beskyldning om rasisme fra Akmal Ali,  la til grunn at islam er en religion, hevder Gule i sitt skrift «Menneskerettighetene i islam» det samme som SIAN: «Islam begynte som religion men utviklet seg raskt til et politisk system.» Han var også på linje med SIAN da han skrev: «Det blir galt å avvise at det er en sammenheng mellom islam og terrorisme.»   Utsagnet at her er det sammenfallende synspunkter vil trolig gi Gule åndenød.

Mild islam-kritikk
I Bergen gjennomgår Gule en prosess der han utvikler en utpreget tvetydighet i sitt forhold til islam. Vel er det så at han kommer med kritikk av islam, men den er mild. I 1988 skriver han: «Historisk sett har islam lite å skamme seg over. Islam har utvist en stor grad av toleranse.»
Våren 627 halshogde muslimer, under oppsyn av Muhammed, 800 jøder. Kvinner og barn ble solgt som slaver. Etter nedslaktingen valgte Muhammed jødinnen Rayhana, som nå var blitt enke, som sin andel av byttet. Han innlemmet henne i sitt harem som konkubine. Dette er åpenbart uvesentlig for filosofi-doktoren. Også det faktum at islam har hatt gående erobringskriger på tre kontinenter i snart 1400 år er heller ikke noe som vektlegges.
Mens Gule kommer i harnisk når det er tale om apartheid og rasisme i Vesten, skriver han om apartheid-ordningen (dhimmi-loven) innen islam  at den gir «religiøse minoriteter en beskyttet status». Han blir ikke opprørt over apartheidovergrepene innen muhammedanismen.
Når man leser historikeren Halvor Tjønns bok om Muhammed som en brutal og hevngjerrig despot, nøyer Gule seg med å karakterisere ham som «et lite egnet forbilde».  Igjen dekker han over - for Muhammed var en barnesex-overgriper, drapsmann, karavanerøver og krigsforbryter.

Generalsekretær i HEF
I en alder av 45 år overtok Lars Gule som generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Det var mulig utelukkende fordi venstresiden i organisasjonen hadde kuppet lederskapet. Gule gledet seg over at han nå kunne arbeide politisk med de teoretiserte problemstillingene på universitetet.
Det ble problemer allerede før han tiltrådte - han utalte nemlig i et intervju at de som ville innskrenke innvandringen hadde ikke noe i HEF å gjøre. Styreleder måtte rykke ut og dementere: Det var ikke HEFs generalsekretærsom og HEF som sto for uttalelsen. Etter som Gule ikke hadde tiltrådt riktig ennå måtte uttalelsen hans stå for hans egen regning.
Gule ble ikke lenge i HEF. Etter tre års arbeid la han frem for styret en omfattende organisasjonsplan, en plan styret forkastet. Generalsekretæren tolket dette som mistillit og forlot stillingen så og si på dagen.

Snart professor?
I 2006 jobbet Gule med fagområdene flerkulturell forståelse og utviklingsstudier knyttet til lærerutdanning og internasjonale studier. I 2014 ble han ansatt som førsteammanuensus ved Høyskolen i Oslo og Akershus.  Dersom han kan slå i bordet med noen ytterligere vitenskapelige ansatser, vil Lars Gule kunne ende opp som professor.

Han skjermer islam
Lars Gule er på linje med den politiske venstreside som promoterer et vrengebilde av islam. De radikale feministene i kvinnebevegelsen snur ryggen til sine ufrie søstre som må kle seg i hijab, niqab og burka og som undertrykkes på det groveste i islamske miljøer. Venstre-politikerne får de fleste muslimske stemmene ved valg.
På Chr. Michelsens institutt i Bergen leste Gule seg opp på islam – men formidlingen av kunnskapene preges ofte av hans politiske holdninger. Han utviklet seg etter hvert til akademias mest profilerte islam-apologet som angrep islam-kritikere på en grovkornet måte.
Lars Gule var ikke uenig i at islam kunne kritiseres, men det måtte gjøres på den rette måten – og den «rette måten» var det hovedsakelig Lars Gule som behersket. Han utviklet etter hvert en stil som var preget av forfølgelse og hetslignende angrep på «de lavpannede og kunnskapsløse islamofobene».

Gule tar helt av
I den politiske debatt de siste  20 årene har Gule noen ganger tatt helt av.
I 2001 skrev han i Dagbladet at i de fleste religioner  finnes etikkens universelle gyldne regel: «Gjør mot andre hva du vil andre skal gjøre mot deg.» Gule stakk under stol at etikkens gyldne regel finnes ikke i islam. Han trakk frem som noe positivt fra Koranen 5:35 at «den som dreper en uskyldig har handlet som om han dreper hele menneskeheten». Han siterer bare halve verset - i den andre delen går det frem at hvis et drap er blodhevn eller en forbrytelse - er det tillatt å ta loven i egne hender.

Ingen «no-go» soner
Fra Middelhavet til Baltikum har oppstått et katastrofalt problem som følge av masseinnvandringen fra islamske områder. Muslimer organiserer i Europa getto-samfunn som hvite og «vantro» ikke kan gå inn i uten fare for å bli angrepet. I Frankrike finnes 751 slike «no-go» soner.  Spesielt i Storbritannia og Sverige er problemet utbredt - myndighetene har mer eller mindre mistet kontroll over store områder som islamister har overtatt.
Lars Gule skriver: «Det finnes ingen «no-go» soner i Frankrike eller i andre land.»
SIAN inviterte Gule til Frankrike der han ved selvsyn kunne se og erfare «no-go» sonenes eksistens. Invitasjonen ble ikke besvart.

Meninger med smell i
Risikoen ved flyktningestrømmen er ikke, ifølge Gule, knyttet til mulig import av terrorister, faren er innvandrerfiendtlighet og oppblomstring av høyreekstremisme.
I 1994 foreslo Gule og Bernt Hagtvet at den kommunistdominerte og senere kriminelt belastede organisasjonen, SOS Rasisme, skulle være med i et anti-rasistisk undervisningsopplegg i skolen.  
I 2001 demonstrerte HEF med Gule som drivkraft mot bombingen av Afghanistan, men han gledet seg over: «Taliban-regimets ser ut til å forsvinne og  det afghanske folk kan få en bedre mulighet til en fredelig utvikling».
Undertegnede ble i Bergensavisen i februar 2012 stemplet som rasist. Sak ble anlagt. Gule ble spurt til råds – han skrev: Trekk saken. Rådet ble ikke fulgt – avisen punget ut med 30.000 kroner i oppreisningserstatning.
Lars Gule i 2013: «Det skjer ingen islamisering i Norge.»
Febr. 2013 skriver Gule på SIAN’s nettavis: «Bjørn Granvang er en rasistisk drittsekk, et rasshøl som sprer møkk og hat, noen ganger hakket verre enn det han og andre gjør her på SIANs sider. Bjørn Granvang er en simpel og bedriten møkkamann. Han har tydeligvis ikke nok med å skvette kloakk fra den lille septiktanken av en blogg han driver.»
Bjørn M. Granvang svarte: »Denne gærningen er ikke verdt å kaste bort tid på. Spark ham ut. Det eneste han er her for er å lage dritt. Og det er ikke sensur, det er internett-hygiene.»
Lars Gule: «Det finnes ikke meninger på SIANs hjemmesider. Her finnes - stort sett - bare hat, islamofobi, løgn hets, mobbing og drit. Det er grunn til å anta at denne gjengen av tullinger her inne, som er så lavpannede at de ikke skjønner hva slags hat og drit de sprer. Det er nødvendig å stake i denne kloakken.»
Den 15/2 2013: «Sian er en organisasjon som hjelper rasister. SIAN er en rasistorganisasjon.»  Gule klemte til ytterligere med dette ordvalget: «At Tumyr er islamofob  er hevet over enhver tvil. Det er demonstrert gjennom utallige feilaktige, hatefulle, stereotype, essensialiserende og konspirasjonsteoretiske innlegg om islam og muslimer. Og islamofobi er en rasismevariant. Det er derfor ikke så rart at Tumyr også bifaller spredningen av klassisk rasisme og antisemittisme. Svineri er det uansett. Og det bekrefter hvilken kloakk dette nettstedet er.»

Gule priser islam
Gule deltok i en debatt arrangert av Islam Net i 2011, der det vesentlig var muslimer til stede. Temaet var: «Gud - eventyr eller sannhet?» Her berømmet han Islam som i et historisk perspektiv angivelig hadde utvist stor toleranse overfor jøder, kristne og andre religiøse minoriteter. Gule forsikret de tilstedeværende muslimer om at nettopp dette positive ved islam pleide han å  fortelle islam-kritikere og de «islamofobe».  
Mens Gule skrev i 2016 ganske så realistisk om de kristnes livstruende situasjon i Midtøsten, mente han at det var ikke islam som bar ansvaret for overgrepene. Nei, det var en «fanatisk og militant del av islam» som hadde tatt makten og som  ikke hadde noe med islam å gjøre. Selvfølgelig overser han at Den europeiske menneskerettighetsdomstol fastslo i 2001 at sharia og muslimske teokratiske regimer er inkompatible med demokrati.
I løpet av de siste ti-årene er millioner av kristne fordrevet fra de islam-dominerte områdene i Midtøsten. Man regner med at om ikke lenge vil det ikke være kristne igjen her. Kristne forfølges, kirker brennes, prester drepes og «bokens folk» (kristne og jøder) fordrives.  
Gule skriver: «Det er nettopp i dag vi ser at et intolerant og fanatisk islam har fått hegemoni i store deler av den muslimske verden.  Det er likevel verdt å merke seg er at denne triste prosessen med kristen eksodus fra Midtøsten motsier de feilaktige og islamofobe forestillingene om islam. For nettopp det faktum at det gjennom islams mer enn 1400-årige historie og helt fram til våre dager, har vært kristne (og andre religiøse minoriteter) i Midtøsten og den muslimske verden, viser at islam i stor grad har vært praktisert på tolerante måter. På måter som har gitt rom for annerledes troende. Var det ikke slik, det vil si hadde islam vært like intolerant og fanatisk helt fra begynnelsen, ville det ikke vært noen kristne igjen i våre dager som kunne presses til å flytte eller fordrives.»
Redaktør Kari Fure i den kristne avisen Dagen i Bergen sier - temmelig nøyaktig det samme som SIAN: «Det er menneskesynet i Koranen som inspirerer muslimene til ugjerningene mot de kristne i Midtøsten.»  Hadde Gule fremmet dette synspunktet på muslimenes møte hadde det blitt  en øredøvende pipekonsert.
Dersom dr. Gule i en annen sammenheng hadde sagt det han ellers hevder, at Israel må bort og erstattes av en arabisk- muslimsk stat, ville klappsalvene vært nesten uten ende. Fiendtligheten Gule har overfor Israel ville nemlig her falt i god jord. Det samme hadde skjedd dersom hadde erklært seg enig med muslimene i at USA er den store satan.

Nederlag for Gule
Med brask og bram lanserte i 2011 Human-Etisk Forbund, med Lars Gule i spissen,  sammen med representanter for en lang rekke andre organisasjoner, en såkalt motoffensiv på nettet. Nå skulle man ta opp kampen  mot innvandringsmotstandere, samt de som hadde ekstreme oppfatninger som SIAN. Anti-SIAN-skribenter ville her få en faktabase der de kunne hente argumenter mot «ekstremisme og hatytringer på nettet». Nå skulle SIAN bli kjørt!
Hele opplegget falt i fisk. De klarte ikke å få folk som var kapable og som var villige til å skrive. Det lille som ble skrevet ble arkivert. I januar 2016 ble hele prosjektet lagt ned. Oslo kommune fikk tilbakebetalt ca. 200.000 kroner som de i begeistring hadde bevilget til formålet.
Trist og vemodig at det endte på denne måten, kommenterte Gule.
Med andre ord: Gule fant ingen som ville eller kunne møte SIANs folk i åpent lende, enda de fikk betalt for å mene! Oslo kommune hadde satset på en kraftløs hest.   

Hatet mot Israel
Gule uttalte til Østlands-Posten i august 2016: «De som ser på muslimer som fienden, har kjøpt retorikken til IS». Ja, og IS har læren fra Koranen og sharia.
Lars Gules hat til Israel har han promotert i alle år. Hans utsagn her er utvetydig: «Det er støtten fra USA som gjør at Israel eksisterer.» Han tier om at FN opprettet staten i 1948, at muslimene marsjerte ut av salen da vedtaket ble fattet. De skulle ha hele området og gikk umiddelbart til krig mot Israel – en krig som araberne tapte.
I Østlands-Posten 15/11.14  inervjues Gule. «Mer islam i skolen» er tittelen. Han mener det er viktig at muslimsk ungdom gjøres trygge på sin muslimske identitet - derfor mer islam.
Når Gule i 2014 ser tilbake på det som skjedde i Libanon i 1977 sier han:«Aksjonen som ble planlagt hadde ikke vært terror. Jeg hadde ikke ekstreme meninger. Det var ikke noe ekstremt i å si seg villig til å delta i en væpnet aksjon.»
Gule har vært utestengt både fra VG-debatt på nettet og Verdidebatt i avisen Vårt Land.
I 2006 uttalte Gule at han ikke er enig i at «islam er en voldelig og aggressiv religion og kultur.» Han hevder at FrP har skylden for en økende muslimsk ekstremisme i Norge ved at «partiet har fremmedgjort muslimer i Norge gjennom sin politikk».

Gule islam-supporter
Islamistene klapper Lars Gule på skulderen når han hevder: Innvandringen, det multikulturelle samfunn og islam er ingen trussel mot det norske samfunn.
Til tross for at han innrømmer at han kan ikke alt om islam og at han lærer noe nytt nesten hver eneste dag, holder han på at har rett. Alle de andre tar feil - og de mangler kunnskap.  
Etter at Gule gikk i strupen på Hege Storhaug spurte Nettavisen sine lesere -  hvem er du enig med - Gule eller Storhaug? Etter at 11.000 hadde stemt sa 83 prosent seg enig med Storhaug - 17 prosent holdt på Gule. Ga resultatet taperen et hint om at han burde tenke gjennom sitt standpunkt en gang til? Over hodet ikke. Først fordømte han Nettavisen som hadde en meningsmåling som ikke holdt mål. Han føyet til: «Dette kan vi smile av, men det er symptomatisk for forakten for kunnskap, rasjonell tenkning og viljen til å basere seg på fakta. Det er denne situasjonen som gir rom for sjarlataner, populister og ekstremister. Som manipulerer og forfører, som sprer hat og fordommer.»

Røde Gule har omsider innrømmet at hans brennende tro på marxisme og revolusjon, var feil politisk analyse. Nok en gang innrømmet han feil politisk analyse lå til grunn da han bestemte seg for med vold og terror å kjempe for DFLP mot Israel. Kanskje filosofi-doktoren om 20 år må komme med enda en innrømmelse - at det var feil politisk analyse å demonisere SIAN og andre islam-motstandere. Vi kan håpe på at Lars Gule, som da ventelig har kommet i sjels år og alder, medgir: Jeg tok feil - islam er ikke en kultur og en sivilisasjon – islam er barbari. Jeg burde ikke vært islam-venn.

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Agder avd.
Arne Tumyr
leder