Muslimenes Jens rider igjen

Posøren Rolness til forsvar for Arbeiderpartiet

Muslimenes Jens rider igjen

Aps profil i Det Nye Norge

APs lykkehjul, til ulykke for det norske folk

Kjetil Rolness går til forsvar for AP og angrep på høyresiden i Dagbladet 28.7.2018. Han bedyrer at AP ikke har skyld for «masseinnvandringen». Argumentene – som er selektive og ensidige – er heller ikke egnet til å forsvare Rolness påstand.

For de som hittil har klart å unngå å legge merke til Rolness ymse utspill, skal jeg nevne ett eksempel, slik at du innledningsvis har klart for deg hva slags fyr vi har med å gjøre;  Da Thomas Knarvik uttrykte det meget aktverdige standpunkt å ville avskaffe islam på grunn av den iboende islamisme, var Rolness krast ute til forsvar for den mest dødelige og destruktive kraft menneskeheten har kjent, atombomben inkludert. I Rolness hode er det muslimterror som er problemet. Han forstår ikke at de andre jihadverktøyene er enda farligere enn muslimterroren. Rolness er enten en teologisk analfabet, eller han har en agenda som ikke gavner Norge. Han er farlig, fordi han tidvis fremstår som noe som ligner på en islamkritiker. Han fungerer slik på samme måte som luremuslimene.

Når Rolness nå hevder at «Nei, Arbeiderpartiet har ikke skylden for masseinnvandringen» er påstanden åpenbart uriktig. Det som derimot er riktig, er at AP alene ikke har skyld for masseinnvandringen.

Et annet forhold som med fordel kunne vært klarere uttrykt i artikkelen hans, er at nordmenn flest ikke har samme negative holdning til en arbeidsinnvandrer fra Sverige og Polen, som man nærer til hitreiste velferdsturister, trygdesnyltere, seksualpredatorer, hemningsløse voldsmenn og morderzombier fra De Uintegrerbares rekker.

Det er selvfølgelig en hel rekke andre lite tiltalende fellestrekk ved De Uintegrerbares tankesett og adferd, men you catch my drift.  

Siden de første pakistanerne kom i pysjbukse med plastpose i hånda, har stortingspolitikerne vist en klandreverdig famlende adferd preget av utilstrekkelig hardhet. Om det er historieløshet, generell inkompetanse eller om de dengang som nå hadde større omsorg for de nære ting (seg selv, seg selv og egen internasjonal karriere)  er mindre viktig å drille i. Mange politikere fra dengang er nå døde eller så skrøpelige at de ville blitt innvilget soningsfritak dersom vi stilte dem til ansvar.

Ikke alle punkter Rolness burde nevne, er nevnt. Av de han nevner, gir han en fremstilling som ikke alltid er fullstendig og/eller objektiv;

Rune Gerhardsen møtte en vegg av motstand for sitt snillismeutspill i 1991, og hans politiske karriere har siden vært praktisk talt død. Han fikk ikke støtte. Det forteller oss at AP aldri har stått for linja som Rune lanserte. At Støre i panikk nå sender rare signaler til velgerne ved hjelp av kvasimuslimen Gharahkhani, er forøvrig et tydelig bilde på at partiet fremdeles ikke deler Runes holdninger. Hadde AP tatt til seg Runes tankegods, ville ansvarlighet vært kommunisert fra partiledelsen, ikke en nobody importert fra Drammenstan.

At AP innførte visumplikt fra Balkankrigen i 93 betyr ikke at de sluttet å ta inn flyktninger, bare at flyktningene fikk en papirlapp. Samtidig rant det inn strie strømmer med giftelystne fettere fra Pakistan.

Familieinnvandringen har også skylden for at islamimporten har vært høy også under borgerlige regjeringer. Willoch har jo begrunnet sitt eget svik med at han var bundet av internasjonale avtaler. Disse avtalene burde Erna ha trådt ut av for lenge siden. Å gjøre ingenting er også en handling. Slik plasserer feks også Erna seg i dag på historiens tiltalebenk, like god/dårlig som Gro selv.

Lave mottakstall er intet argument for at enkeltstater har en egnet politikk. Vi bestemmer ikke hva som skal skje i MØ og Afrika. Nesten alle borgerkriger i verden i perioden pågikk i helt/delvis muslimske land. Om norsk mottak av migranter var lavere i en gitt periode, skyldes det formodentlig at muslimene var opptatt med å ruste opp og lade kanonene, jamfør Muhammed etter Hudayybiah avtalen.  Slik har muslimer oppført seg i all tid, siden 630.  

Samtidig med anførte utslag av innstramninger som Rolness lister opp, konstaterer vi det empiriske faktum at en innstramning på ett felt ikke virker på alle felt. Klemmer du i ene hjørnet av ballongen, tyter det ut i andre enden. Massen er uendret. Dette vet jo Rolness, men hans forsett er tilsynelatende å skape en ufortjent illusjon av at AP er folkets venn, som passer på oss og handler til vårt beste.

Hva som er motoren i Arbeiderpartiets adferd til skade for land og folk er av sekundær betydning, men vi kan slå fast følgende:

I det minste frem til andre verdenskrig må det legges til grunn at AP anså seg selv som kommunister. «Det norske Arbeiderparti, mit parti, er et marxistisk og revolutionært klasseparti» sa Johan Nygaardsvold i 1937.

AP har også i nyere tid, gjennom politiske vedtak fremstilt seg som kommunistisk. På den 22. Sosialistiske Internasjonalen i Sao Paolo i 2003 stemte AP for verdensomspennende overnasjonalt styre; Avskaffelse av nasjonalstaten. Kommunisme. Dette på et tidspunkt der kommunismen ettertrykkelig hadde bevist sin uegnethet som politisk styringsinstrument.

Det kan sikkert innvendes her, at stemmegiverne fra AP heller så på sin aktive medvirkning for ødeleggelse av den norske nasjonalstaten, som et trekk i innføringen av en annen form for globalisme, men konkret hvilken form for landssvik dette skal kategoriseres som, må nesten AP få lov til oppklare selv.

Som en digresjon mht Arbeiderpartiets godhet og politiske kulør, må nevnes at jeg har møtt adskillig flere jødehatere blant norske AP-medlemmer (ja, partimedlemmer, ikke bare velgere) – enn jeg har møtt fascister type NMB. Nettopp jødehatet er et interessant eksempel på Ap sin vingling som venstrepopulister. Under Gerhardsen/Lie skaffet Norge både tungtvann og kanonbåter til jødestaten. Senere partifolk hater jødestaten. AP føler større tilhørighet hos og omsorg for de islamistiske og/eller kommunistiske terroristorganisasjonene i Midt Østen, enn for disses ofre. Slik deler AP holdning med vår første hjemmeavla terrorist Lars Gule, som i 1977 plasserte seg selv politisk til venstre for AKP-ml.

Samlet sett er det rikelig med argumenter som kan støtte en konklusjon om at AP ikke vil nasjonalstaten Norge vel. Dette har manifestert seg i den førte politikk helt siden mellomkrigstiden, men det får bli en annen debatt.

Rolness har tidligere levert innlegg som indikerer at han skjønner at ikke alt går fint i Norge. Likevel er Rolness en politisk klovn som gjerne vil posere med de «rette» meningene i en hver sak. Da har man lett for å bli oppfattet som patetisk og ryggradsløs, uansett hvor velformulert man er. Å fremstille Aps politiske tidslinje så selektivt og ensidig som han gjør her, hjelper jo heller ikke på imaget, dersom hans hensikt er å bli oppfattet som den som eier sannheten.

En av de tingene Rolness unnlater å ta inn i opplistingen sin er oljejihaden i 1973 og de avtalene som i de påfølgende år ble inngått mellom vestlige regjeringer og De Uintegrerbares kamporganisasjoner, for å tilrettelegge for den islamske invasjon av Europa. Jeg forstår godt at Rolness overser vesentlige deler av Vestens nære historie, gitt hans politiske forsett. Men ærlig er det jo ikke.

Ett godt poeng Rolness trekker frem, er at folk glemmer fort. Sammen med den ufortjente grad av tillit vi har til folkevalgte, er dette de viktigste årsakene til at et parti som AP fremdeles er en maktfaktor i norsk politikk.

Det faktum at noe av kritikken mot AP med god grunn burde vært rettet mot stortingsflertallet, ikke sjelden også Høyre, er intet argument for å frikjenne AP for egne feilgrep. Faktum er at AP har handlet fredrelandsfiendtlig, det samme har også andre folkevalgte gjort. Det er derfor litt lumpent gjort, dersom man kun hater AP.  

Joda, det er helt legitimt å hate Vesenet Arbeiderpartiet. En annen sak er om man kunne gavne egen sak bedre ved å fokusere mindre på hat og mer på håndfaste tiltak for å informere den store andel av velgerskaren som er sauer – om at AP fører en folkefiendtlig politikk – og at de derfor ikke fortjener våre stemmer. Å gå til fysisk angrep på partiet gavner ingen andre enn partiet selv.

Norge ville dessuten trolig profittert på en sperregrense som hindret sære småpartier i å kjøpslå med landets fremtid i bytte mot ett nytt bedehus, en sykkelsti eller melk til skolebarna. Slikt blir av underordnet betydning, når hestehandelen fører til at vi risikerer at det bor en Sultan på slottet om noen tiår.  

For som Rolness korrekt påpeker, invasjonen intensiveres her og nå, under en borgerlig regjering. Vi må derfor permittere menneskerettighetene for en periode (for at de skal overleve på sikt), forby sharia og deportere alle som ønsker å leve etter sharia.