Når aviser ikke formidler meninger de ikke liker

Theo van Gogh drept på åpen gate – han kritiserte islam. (Foto: Ukjent)

Når aviser ikke formidler meninger de ikke liker

SIANs nettavis har en bred omtale av debattmøtet 28. januar der temaet var: ”Er islam en trussel mot norsk kultur?” Avisen Vårt Land arrangerte møtet. Vår nettavis var interessert i å kjøpe fotografiet Vårt Land hadde tatt der paneldeltagerne var avbildet. Redaktøren henviste oss til journalisten som hadde tatt bildet. Det var tydeligvis hans ”åndsverk” som han dermed ifølge åndsverkloven hadde full råderett over. Nei, journalisten ville ha seg frabedt at hans bilde skulle brukes av SIAN, som ifølge journalisten er en kontroversiell organisasjon. Det var åpenbart at hadde det vært snakk om en publikasjon eller organisasjon som var på linje med hans egne politiske/religiøse oppfatninger, hadde bruk av bildet ikke vært noe problem.

Sannheten er lite lystelig, for dette dreier seg om å hindre informasjon under vignetten: Det er forbudt å publisere våre bilder i publikasjoner hvis meninger vi ikke liker. Det ville blitt ramaskrik dersom billedbyrået Scanpix, som selger mange tusen mediebilder hvert år, hadde fulgt samme linjen.

Journalisten motsetter seg ytringsfrihetsregel nr. 1 – ”fri flyt av informasjon” – fordi han ikke liker meningene til SIAN. Han ignorerte FN-dekretet om friheten til å motta og gi informasjon. Det heter her: ”Ytringer man er uenige i møtes med motargumenter, ikke med forbud eller maktbruk.”

Når det er sagt må det imidlertid legges til at Vårt Land har lang tradisjon i å utestenge fra spaltene synspunkter og annonsetekster redaktøren finner leserne må skjermes mot. Da avisen ble stiftet av kristenfolket like etter 2. verdenskrig, trumfet Ole Hallesby igjennom at det skulle være forbud mot kinoannonser i avisen. Det ble forsøkt et kompromiss – redaktøren skulle kunne ta inn annonser for moralsk forsvarlige filmer – mens man derimot skulle avvise kunngjøringer for lødige filmer med lettkledde damer. Avisen skulle hegne om det ”sedelige”. I vår tid nekter avisen Vårt Land å ta inn annonser for den avslørende boken om Martin Luthers mer usympatiske prekener og utsagn, skrevet av Ronnie Johanson: ”Luthers lille brune”, Religionskritisk Forlag 2004.

Vårt Land er så visst ikke den eneste avisen som hegner om avisens ”verdigrunnlag”. Ikke minst har Aftenposten lange tradisjoner med å avvise annonser og meninger redaktørene rynker på nesen av.

Det må bare konstateres at det politiske og religiøse mangfoldet er ganske så fraværende i avisredaksjonene. Avslørende er undersøkelsen som viser at skulle avisfolkene satt sammen Stortinget ville FrP ikke vært representert i nasjonalforsamlingen.

”The gentleman of the Press” har i liten grad sans for at også kontroversielle ytringer skal møtes med motargumenter. I stedet velges å karakterisere slike ytringer som ”ekstreme” – og dermed er de ikke verdige spalteplass i ”vår avis”.

I denne situasjonen har vi ”ekstrem” ytringsfrihet, men nesten ingen ytringsmulighet. Dette innebærer at artikkel nr. 19 i FNs menneskerettserklæring blir helst fagre ord: ”Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel.”

Det heter så oppløftende i den såkalte redaktørplakaten: ”Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling.” Eller som det heter i FN-deklarasjonen: ”Fordi mennesker er rasjonelle, tenkende vesener er det gjennom en åpen meningsutveksling at samfunnet og den enkelte blir mest mulig opplyst.”

Dessverre må det slås fast at norske aviser nesten konsekvent bruker makt og forbudslinjen – i stedet for argumenter – overfor de meninger og ideer SIAN står for. Det gjelder et fotografi, leserinnlegg eller fravær av interesse når muslimer truer og jager oss fra våre stands. Vi er ”rasister” og det som verre er.

Arne Tumyr
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
leder