Når flertallet ikke bestemmer

Når flertallet ikke bestemmer

Da jeg gikk på skolen, husker jeg at det var utviklet en tradisjon i klassen som gikk ut på at dersom det var uenighet i en del spørsmål, tok vi håndsopprekning. Og hvis noen mislikte resultatet, var det noen som skrek ut: «Flertallet bestemmer». Dermed var diskusjonen ferdig. Den gang trodde jeg at denne regelen fra klassen var en slags universell, naturgitt regel. I dag vet jeg bedre. Flertallet kan bestemme i de mindre viktige spørsmålene. Men i de store sammenhengene er det helt andre prinsipper som gjelder.

Ikke minst gjelder dette i innvandringsspørsmålet, der Stortinget i sin tid behandlet Stortingsmelding nr. 74 fra 1979. I denne stortingsmeldingen går det frem at befolkningen i landet ikke likte masseinnvandringen fra fremmede land. Men i stedet for å istemme «flertallet bestemmer», valgte politikerne å iverksette en rekke tiltak som ikke bare skulle overkjøre flertallet i befolkningen ved ikke å spørre den om hva den syntes, men som også skulle bringe flertallet til taushet. Virkemidlene var som følger.

Medier, skole- og organisasjonsliv skulle ikke bidra til en åpen debatt, politisk nøytral undervisning og et ikke-totalitært samfunn der man ikke driver politikk i ikke-politiske organisasjoner. Tvert i mot skulle alle disse delene av samfunnet settes inn i en kampanje for å indoktrinere befolkningen. Og indoktrineringen skulle ikke bare forkynne masseinnvandringens fordeler. I tillegg lå hovedvekten på å demonisere innvandringsmotstandere. Disse skulle stemples som «rasister».

Når man først hadde festet et dehumaniserende rasiststempel på opposisjonen, ble det ikke bare langt tøffere å stå frem. Man kunne også rettferdiggjøre ulike overgrep mot opposisjonen i kraft av at det hadde blitt en allment akseptert sannhet at det her ikke dreide seg om politisk uenighet, men om «de godes» kamp mot «de onde».

Våre ledere har aldri spurt det norske folket om det ønsket masseinnvandringen til Norge. Det har derimot en del debattprogrammer på TV gjort. Resultatene har vært en rekke avstemninger, der fra 90 % til nærmere 100 % av innringerne har stemt mot masseinnvandring.

I stedet for å gjøre som vi gjorde på skolen og si at «flertallet bestemmer», valgte arbeiderbevegelsen å sette inn en av sine egne, Alf Hildrum, som sjef i TV2. Hildrum innså nok at han ikke kunne instruere Holmgang-redaksjonen, men han fant etter alt å dømme en annen vri da han tok hele programmet av lufta. I stedet for å følge prinsippet fra skolen om «flertallet bestemmer», fulgte man et annet: «Arbeiderbevegelsen bestemmer.»

Et annet betent spørsmål som er avgjørende for Norges skjebne, er spørsmålet om norsk medlemskap i EU. Både EU og innvandring er avgjørende for Norges fremtid. Det er derfor et paradoks at den politiske saksbehandlingen i disse spørsmålene kvalifiserer til å bekle hvert sitt ytterpunkt på en norsk demokratiskala fra én til ti. I EU-spørsmålet var det «flertallet bestemmer»-prinsippet som vant frem. Følgende tabell illustrerer forskjellene mellom saksbehandlingen i de to viktigste spørsmålene for Norges fremtid.

 
EU: Flertallet bestemmer
Innvandring: Eliten bestemmer

Skolen
Skolen tar ikke stilling til spørsmålet.
Indoktrinering og demonisering av motstandere som «rasister».

Mediene
Begge syn vies oppmerksomhet på lik linje. Mediene refererer og overlater til leserne å trekke konklusjoner.
Manipulasjon. Omtalt i Stortingsmelding nr. 74. Norsk journalistlag utferdiget retningslinjer for dekning av saker knyttet til innvandring.

Offentlig støtte
Organisasjoner som målbærer ulike syn, mottar lik offentlig støtte.
Organisasjoner som arbeider mot innvandring, får lite eller ingenting. Organisasjoner som arbeider for innvandring, får millioner. Kampanjer for innvandring omdefineres til kampanjer mot «rasisme». Dermed demoniseres meningsmotstandere for skattebetalernes regning.

Politi
Organisasjoner som arbeider for, får beskyttelse av politiet.
Organisasjoner som arbeider mot, får tidvis god beskyttelse. Tidvis ingen beskyttelse overhodet.

Frivillige organisasjoner
Frivillige organisasjoner som fagforeninger, idrettsorganisasjoner og så videre, tar ikke stilling til politiske spørsmål som ikke medlemmene har noen naturlig felles interesser i.
Som i et hvert totalitært samfunn gjøres også organisasjonslivet til politiske redskaper. Organisasjonene trekkes inn i arbeidet for å indoktrinere medlemmene. Folk som ikke støtter den rådende doksi, fryses ut eller ekskluderes.

Politisk vold
Ingen av partene i stridsspørsmålet tyr til politisk vold. Organisasjoner som måtte ty til vold, mottar ikke offentlig støtte. Voldsmenn straffes.
Det offentlige finansierer organisasjoner som utøver politisk vold mot de som ikke deler myndighetenes syn. Politiet ser tidvis gjennom fingrene med slike ulovligheter.

Møte- og forsamlingsrett
Møte- og forsamlingsretten respekteres.
Møte- og forsamlingsretten krenkes. Politisk pøbel blokkerer innganger til møtelokaler eller forstyrrer utendørs møter. Møtedeltagere utsettes for trusler.

Folkeavstemning
Folket får lov til selv å fatte en beslutning i spørsmålet gjennom en uravstemning.
Uravstemning er helt utelukket. 169 av landets 4,5 millioner innbyggere (1 av 25 000) er stemmeberettiget.

Arbeidsliv
Deltagelse i den offentlige debatt har ingen betydning for yrkeskarrierer.
Det å slutte seg til et annet standpunkt enn det myndighetene liker, kan ha negative konsekvenser for karrieren. Folk som tør å opponere mot myndighetene, lever i frykt for å miste arbeidet.