Det muslimske raseriets evige flamme

Det muslimske raseriets evige flamme

Hysj, blir vi fortalt. Ikke protester mot Ground Zero-moskeen. Ikke brenn Koranen. Det utsetter våre soldater for fare. Det vil oppildne spenninger. «Den muslimske verden» vil «eksplodere» hvis den ikke får det som den vil, advarer den shariaselgende imamen Feisal Abdul Rauf. Unnskyld min uforskammethet – en nasjonal sikkerhetstrussel – men når er «den muslimske verden» ikke i ferd med å «eksplodere»?

Med fare for å provosere det alltid antennelige, evige raseriets religion la oss telle de ubemerkede og glemte måtene.

For bare et par måneder siden i Kashmir skapte trofaste muslimer opprør over det de trodde var en moské avbildet på undertøyet som selges av gateselgere. Mobben stengte forretninger og støtet sammen med politiet over det blasfemiske undertøyet. Men det viste seg at det ikke var behov for Allahs hevnere å få knute på sine hellige truser. Den påståtte moskeen var egentlig en bygning som ligner Londons St. Pauls katedral. En talsmann for Kashmir-politiet konkluderte senere med at protestene var «overlagt og organisert for å forderve atmosfæren».

Kunst og grafikk har virkelig en uhyggelig evne til å forderve den muslimske verdens atmosfære. I 1994 truet muslimer den tyske supermodellen Claudia Schiffer med døden etter at hun hadde på seg en Karl Lagerfeld-designet kjole påskrevet et uttrykk fra Koranen. I 1997 tvang rasende muslimer Nike til å tilbakekalle 800 000 sko fordi de hevdet at selskapets «Air»-logo så ut som det arabiske skriftbildet for «Allah». I 1998 spredte en annen storbrann seg på grunn av Unilevers iskremlogo – som muslimer hevdet så ut som «Allah» hvis den ble lest opp-ned og bakover. (Jeg kan ikke huske hva de sa at det lignet hvis man så den med 3D-briller).

Enda mer eksplosivt var det i 2002, da en al-Qaida-tilknyttet jihadistcelle planla å sprenge San Petronio-kirken i Bologna, Italia fordi den viste en freske fra det 15. århundre som avbildet Mohammed som pintes i den niende sirkel av Helvete. I årevis hadde muslimer krevd at kunsten måtte ned. Antiterroragenter i Europa fanget de kommende bombemennene på bånd mens de speidet rundt kirken og utbrøt: «Måtte Allah bringe det hele ned. Det hele vil bringes ned».

Samme år knivstakk, slo og brente nigerianske muslimer 200 personer til døde i protest mot skjønnhetskonkurransen «Miss World» – som de betraktet som en fornærmelse mot Allah. Konkurransearrangørene flyktet av frykt for å oppildne til ytterligere ødeleggelse. Da den nigerianske journalisten Isioma Daniel fleipet med at Mohammed ville ha godkjent av missekåringen, og at «han ville – i all ærlighet– sannsynligvis ha valgt seg en kone blant dem», var avisen hennes snar om å trykke tre dementier og unnskyldninger på rad.

Det stoppet ikke muslimske vigilanter fra å sette fyr på avisens kontorer. En fatwa ble utstedt på Daniels liv av en nigeriansk tjenestemann i den shariastyrte delstaten Zamfara, som erklærte at «blodet til Isioma Daniel kan renne. Alle muslimer, uansett hvor de er, skal vedbli med å vurdere å drepe skribenten som en religiøs plikt». Daniel flyktet til Norge.

I 2005 ble britiske muslimer opphetet og plaget av en Burger King-iskremkjegle med en snirklete etikettekst som lignet – du gjettet det – det arabiske skriftbildet for «Allah». Restaurantkjeden rykket produktet tilbake i panikk og kastet seg i støvet foran den muslimske verden. Men hurtigmatdesserten hadde allerede blitt et hendig, radikalt islamsk rekrutteringsverktøy. Rashad Akhtar, en ung britisk muslim, fortalte Harper's Magazine hvordan iskremoppstyret hadde inspirert ham: «Selv om det ikke betyr noe for noen personer, og kanskje ikke betyr noe for noen muslimer her i landet, så er dette min jihad. Jeg har ikke tenkt å hvile før jeg finner den personen som er ansvarlig. Jeg kommer til å bringe dette landet ned».

I 2007 ble muslimer igjen antent i Sudan etter at en vantro barneskolelærerinne uskyldig nok hadde gitt en klasseromsteddybjørn navnet «Muhammed». Demonstrantene ropte «Drep henne! Drep henne ved skyting!» og «Ingen toleranse – henrettelse!» Hun ble arrestert, fengslet og dømt til 40 piskeslag for blasfemi før hun ble løslatt etter åtte dager. Lærerinnen ønsket ikke å forårsake ytterligere oppildning, og var snar om å unnskylde seg: «Jeg har stor respekt for den islamske religion, og ville ikke bevisst fornærme noen, og jeg beklager hvis jeg har forårsaket noen ulykke».

Og hvem kan glemme de globale danske karikaturopptøyene i 2006 (hisset opp av imamer som reiste omkring i Egypt og fyrte oppunder hysteriet med forfalskede antiislamske tegneserier)? Fra Afghanistan til Egypt til Libanon til Libya, Pakistan, Tyrkia og imellom døde hundrevis under påskudd av å beskytte Muhammed fra vestlig nedverdigelse, og modige journalister som stod opp mot galskapen ble truet med halshogging. Selvfølgelig handlet det egentlig ikke om karikaturer i det hele tatt. Lite husket er det faktum at muslimske bøller forsøkte å presse Danmark på grunn av Det internasjonale atomenergibyråets beslutning om å rapportere Iran til FNs sikkerhetsråd for å fortsette med sitt kjernefysiske forskningsprogram. Formannskapet i rådet gikk på den tiden i arv til Danmark. Ja, det var bare en annen i en lang rekke fabrikkerte muslimske eksplosjoner som var, for å låne en nyttig frase, «overlagt og organisert for å forderve atmosfæren».

Når alt fra joggesko til utstoppede dyr til tegneserier til fresker til skjønnhetsdronninger til hurtigmatemballasje til underbukser fungerer som tørr knusk for Allahs hevnere, er det en stor farse å foregi bekymring for rekrutteringseffekten av noen få brente Koraner i hendene på en tiøres oppmerksomhetssøker i Florida. Det muslimske raseriets evige flamme ble tent for lenge, lenge siden.

Av Michelle Malkin, FrontPage Magazine 10.11.10. Oversettelse til norsk ved SIANs nettredaksjon.