Historien om jøder og kristne under islam kan oppsummeres i ett eneste ord: Dhimmi. Dhimmien er skapt av Muhammed og må underkaste seg islam i alle typer offentlighet og i det politiske liv. Dhimmien lever i frykt for islam og aksepterer at de ikke kan motsette seg politisk islam. De kan til og med støtte det. Til gjengjeld kan dhimmien leve relativt trygt under islam. En dhimmi er en kafir (ord som brukes svært nedsettende om kristne eller jøder, bokens folk) som lever under islamsk styre – Muhammeds idé om religionsfrihet.

Dhimmitude er en dhimmis sinnstilstand. I dag ser vi våre politikere, journalister og intellektuelle spille dhimmiens rolle. En dhimmi er en semislave, skapt av Muhammed. Det startet med at Muhammed tok jødenes land og lot jødene arbeide der mot å betale jizyaskatten, 50 % av hva de tjente. Jødene levde på denne måten i en slags føydaltilstand. Etter hvert som islam med vold overtok kristne områder, fikk også kristne status som dhimmier.

Jøder og kristne fikk fortsette å praktisere sin religion, men det måtte skje privat. Lovene var islamske, slik at ”religionsfriheten” var en annen enn den vi søker å etablere i dag. Kristne kunne ikke ringe med kirkeklokkene sine, for klokker var et tegn på satan. En dhimmi kunne ikke ha en jobb der han hadde muslimer stillingsmessig under seg. Hvis jøder eller kristne ønsket å reparere en kirke eller synagoge, måtte de ha tillatelse fra det islamske styret. Disse diskriminerende lovene etablerte et skille mellom første- og andreklasses borgere, overmenneskene og undermenneskene.

Dhimmien hadde ikke sivile rettigheter. En dhimmi kunne ikke saksøke eller rettsforfølge en muslim for forbrytelser begått mot dhimmien. Når dhimmien hvert år kom for å betale jizyaskatten ble de normalt ydmyket på ulike måter. De ble dratt i skjegget, slått i ansiktet eller tvunget til å knele og krype frem til innkreveren på hender og føtter. De ble ydmyket fordi Koranen krever at dhimmien blir ydmyket.

I noen islamske land, spesielt hvis islam sto sterkt, kunne dhimmier få utvidede rettigheter, men dette kunne forsvinne over natten. En koptisk kristen i Egypt (landet var kristent før islam tok landet med makt) kunne få tungen skåret ut hvis han snakket koptisk foran en islamsk statsansatt. Dhimmien var alltid forfulgt og ble aldri likestilt. Da det egyptiske militæret forsøkte å erobre det kristne, bysantinske riket og tapte, hevnet de seg på sine egne kristne ved at den muslimske mobben laget bråk i gatene og drepte kristne. Dette var favorittmåten mange muslimer hadde for å plage og drepe dhimmier. Da Smyrna, den siste av ”de syv kirker” (kristne samfunn) i Asia, ble ødelagt av muslimer i 1922, ble det ikke utført vha. militæret og bulldosere, men ved hjelp av en mobb. En islamsk mobb som plager, trakasserer, vandaliserer, voldtar og dreper dhimmier er en form for jihad – man gjør det utrivelig for de som tenker annerledes – jager dem inn i rekkene. Dhimmier kan forfølges, ikke bare gjennom lovverket, men også på gaten av en mobb. En hel dhimmibydel kunne legges i grus av en rasende mobb. Kritiserte man Muhammed, ble man drept. Ingen dhimmier hadde heller anledning til å studere islam og Muhammed.

En formell avtale, som kaltes Umars avtale, utdypet reglene for dhimmiene. De kunne ikke ri på hest. De måtte vike for muslimer på fortauet, og de måtte gå med spesielle klær eller markører som umiddelbart identifisert dem som dhimmier. Den eneste måten dhimmier kunne skape seg en viss sikkerhet var uformelt ved å bli venn med en muslim, som kunne beskytte dem. Forfølgelsen av dhimmier var endeløs. Etter generasjoner av forfølgelse var det ikke uvanlig at dhimmiene ga opp og ble muslimer. Plutselig slapp de å betale jizyaskatt. De kunne forfremmes. De ble ikke spyttet på eller kastet stein etter. De kunne møte i retten, vitne og bli behandlet som likeverdige mennesker.

Etter som århundrene gikk, konverterte mange dhimmier til islam for å unngå trakasseringen og de manglende rettighetene. Dhimmitude, en dhimmis sinnstilstand, ødelegger sivilisasjonen der islam kommer. Den eneste utveien for en dhimmi er å bli mer islamsk ved å oppgi egen kultur.

Da islam ankom det koptisk kristne Egypt, besto kulturen av en blanding av det gamle faraoiske og greske. Etter hvert døde hele den koptiske kulturen ut sammen med muslimenes ødeleggelse av utsmykningen i pyramidene. Hvorfor ødelegger muslimene slik utsmykning? For å utviske ethvert spor av den forrige kulturen. En av islams metoder for å utrydde alle andre kulturer er vha. dhimmitude. Alle de ydmykende handlingene dhimmier blir utsatt for, fjerner etter hvert motstanden mot å underkaste seg islam. Mennesker får nye navn. Byer får nye navn. Hele kulturhistorien forsvinner, og etter at hele landet er blitt islamifisert forsvinner hele landets historie. Den er ikke lenger interessant; den tilhørte de vantro!

Da Napoleon invaderte Egypt, var det ingen muslimer som kunne fortelle om de gamle statuene, templene eller pyramidene. Menneskene kjente ikke sin egen historie. Faraoenes kultur var blitt utryddet. Grekernes kultur var blitt ødelagt i Tyrkia. Hindukulturen i dagens Pakistan ble utryddet. Buddhismen i dagens Afghanistan er utryddet. En av islams metoder for utrydding av kultur er ødeleggelsen av hellige steder. Kirker eller templer som var vakre eller verdifulle ble omgjort til moskeer. Det er estimert at islams invasjon av Tyrkia medførte ødeleggelsen av 20 000 kirker. India hadde storslåtte templer, som muslimene ødela. Islam oppfant ødeleggelsen av ansikter. Når islam invaderte et land ble alle religiøse objekter ødelagt, akkurat som Muhammed gjorde i Mekka da han utryddet de 360 ulike trosretningene som fredelig eksisterte der før han kom. Malerier eller annen type kunst fikk fjernet ansikter. Sfinksen mangler nese fordi det ble ødelagt av muslimer.

Målet med dhimmitude var todelt. Først å tjene penger på dhimmiene gjennom jizya, dernest sakte å fjerne alle spor av dhimmiens kultur. Metoden fungerte svært bra – så bra at det er store hull i historien når det gjelder dhimmitude. Ingen studerer dhimmiens historie. Som et resultat blir dhimmienes historie verken lært bort eller nevnt på våre universiteter i dag. Få kjenner dhimmienes historie.

Når lærde snakker om dhimmienes historie, blir det alltid nevnt i samme åndedrag at dhimmiene levde en beskyttet tilværelse. En slags varm og koselig tilværelse i fars armkrok. Men spørsmålet reiser seg selv: Beskyttet fra hva og fra hvem? Beskyttet betydde at så lenge dhimmien aksepterte sin undermennesketilværelse og betalte skatten, ville han ikke bli drept eller stjålet fra – såfremt ikke mobben kom og gjorde det, hvilket skjedde hyppig.

I dag er intet islamsk samfunn sterkt nok til å kreve full dhimmistatus for kafirer eller å holde slaver, slik som islam tillater og som er en del av et islamsk samfunns formelle system. Men siden islamsk doktrine ikke kan endres, og slaveri og dhimmitude er en naturlig del av islam, så vil enhver sterk nok islamsk stat innføre det som er naturlig for islam. Fremfor å ha en formell status for dhimmier, tillater islamske stater begrensede sivile rettigheter og diskriminering av kafirene. Dette fører til utenomrettslig forfølgelse av dhimmiene – en apartheid som ikke er så tydelig erklært, men virkelig nok for de som lever under den.

I mange ikke-muslimske stater lever mennesker i dhimmitude. De underkaster seg islams krav selv om de ikke er muslimer. Vi ser det hver dag fra våre politikere, våre journalister, fra den akademiske eliten, fra kultureliten og fra mange mennesker som avviser at en av metodene for islamsk fremrykning er å få kafirer til å leve i dhimmitude ved ikke å stille spørsmål ved politisk islam og ved å akseptere at nyinnflytterne setter dagsorden og gjør politiske endringer i ly av religion. Eksemplene er mange.

Prester og rabbinere tror de deler den samme gud som muslimene, men har ingen kunnskaper om islam. Sogneprester som drar på fredsferd, kommer tilbake og uttrykker at menn som al-Qaradawi er hyggelige og gode mennesker. Når spurt vil prestene og rabbinerne innrømme at de mangler kunnskap om islam. Likevel sier de at islam er fredens religion og at de deler den samme gud. Det kreves ikke av dhimmier at de skal kunne noe om islam. Tvert imot er det ofte heller en fordel at de er ignorante. Dhimmitude er et desperat forsøk på å tilfredsstille muslimer – selv ved å fortelle løgner. Man skal for enhver pris unngå å provosere. Inni enhver jøde og kristen er det en grunnleggende frykt for islam. Derfor underkaster de seg heller enn å konfrontere. I tillegg har vi i dag det forferdelige politisk korrekte faktum at minoritetsgrupper ikke kan konfronteres. Vi, kafirene, underkaster oss dermed som samfunn islams regler for dhimmier. Og av en eller annen grunn regnes 1,6 milliarder muslimer som en minoritet.

Dhimmitude er tilstanden til de som alltid underkaster seg bøllene. Islam presser alltid på for å fremme denne tilstanden av underkastelse. Et eksempel er Englands nye lover, som tillater muslimer å ta inn flere enn én kone, og alle konene kvalifiserer til trygderettigheter. Engelskmenn kan ikke gifte seg med mer enn én. Islam har klart å presse gjennom denne delen av sharia. Siden 2007 er det i England etablert nærmere 100 shariadomstoler for muslimer, som dømmer i familierettslige saker. Ett land – to rettsystemer – avhengig av religion. ”War on Terror” er en annen dhimmitude-idé – den setter ikke navn på fienden: Politisk islam. Etter Pearl Harbor erklærte USA ikke krig mot kamikazesoldater, men mot Japan. Dhimmier ønsker ikke en ideologisk krig mot politisk islam. Derfor kaller de krigen noe annet enn det den egentlig er. Vi kan ikke krige mot en teknikk. Vi kan kun krige mot en fiende. Hvem er fienden? Dhimmitude er tilstanden av underkastelse for å slippe konfrontasjon.

Vi ser dhimmitude i offentlige ansettelser. Å være muslim eller innvandrer kan være kvalifiserende i seg selv. Selvsagt skjult under dhimmiord som ”positiv diskriminering”. Positiv diskriminering for noen må innebære negativ diskriminering mot andre, men det bryr ikke de politisk korrekte seg så mye om. Alt i det godes navn.

Våre universiteter underviser ikke om dhimmienes historie under islam, heller ikke om islams erobringer og de 270 millionene som har blitt drept av politisk islam siden Muhammed etablerte sin rasistiske ideologi. Universitetene underviser en glorifisert islamhistorie uten lidelse.

Ethvert vestlig land har rettigheter som gjør at enhver person kan reise seg opp og si sin mening om politikk – det er ikke kriminelt. Aviser har brukt unnskyldningen om at de ikke ønsker å fornærme noen når de har unnlatt å trykke Muhammed-tegninger. Problemet med denne argumentasjonen er at aviser er fulle av politikk som fornærmer. Ofte er det i medias interesse å fornærme. Avisene ønsket ikke å være snille – de var redde. De lever i en tilstand av dhimmitude. De vil ikke at muslimene skal bli sinte. Når all media omtrent kollektivt avviste å trykke Muhammed-tegninger, oppførte de seg akkurat slik islam forventer av dhimmier: De underkastet seg.

Dhimmitude innebærer også at ulike institusjoner på ulike måter underkaster seg. De kan gjøre det ved å bygge rom for bønn på en bedrift, lage fotvask for muslimer på flyplasser, akseptere at muslimer tar over bønnerom på universiteter. Hvorfor er dette dhimmitude? Fordi man ikke gjør slike tilpasninger for andre i like stor grad og med samme ekspressfart og servile innstilling. Er det naturlig at alle skal særbehandles, eller blir muslimer særbehandlet fordi de skriker høyt og europeere i frykt velger å leve som dhimmier? I USA og Europa eksisterer det ingen formell dhimmistatus. Dagen vil komme da kirker i Europa vil leve i frykt, slik de gjør i muslimske land, som tidligere var kristne land. Årsaken til at autonome områder eller hele stater i Europa i fremtiden vil leve under islamsk styre er at man ikke studerte dhimmihistorie og historie om politisk islam. Sivilisasjoner har tidligere måttet gi tapt for politisk islam. Det vil være et under om det ikke skulle skje igjen!

Sindre Rudshaug