Muslimfar begikk overgrep, fikk medhold av politiet, men tingretten i Buskerud sa nei til tvangsinngrepet

En muslimfar, gift med en norsk kvinne i Søndre Buskerud, likte ikke at hennes bror, en 35 år gammel mann, overleverte henne kristen oppbyggelseslitteratur. Muslimen anmeldte broren til politiet med begjæring om besøksforbud. Uten videre etterkom politiet begjæringen og ila broren besøksforbud inntil 24. april 2010. Broren mente forbudet var urimelig og nektet å godta politiets tvangsinngrep. Nå har tingretten felt en knusende dom i saken. Politiets begjæring tas ikke til følge.

Den norske, kristne kvinnen, som i meget ung alder forelsket seg i muslimen, inngikk ekteskap, og de har i løpet av de senere år fått fire barn. Hun måtte konvertere til islam, men etter det SIANs Nettavis får opplyst forble hun kristen i sitt hjerte og er det den dag i dag. Forholdet mellom hennes kristne og hans muslimske familie er etter hvert blitt meget anstrengt – blant annet som følge av krav om at alle barna skal indoktrineres i islam.

Kvinnens bror, som er sterkt engasjert i et kristent trosliv, har forsøkt å få avdekket det helt urimelige, religiøse islampresset, som hennes søster utsettes for. Hun fikk også brev om det han oppfatter som det sentrale i kristendommens budskap. Uten sin kones medvirkning fremmet muslimfar krav overfor politiet om at hans kones bror måtte ilegges besøksforbud.

Det var den 22. mai i år at Søndre Buskerud politidistrikt fremsatte begjæring om at tingretten i medhold av straffeprosessloven § 222 måtte avsi kjennelse om fortsatt besøksforbud for 35-åringen, som ble forkynt for ham den 19. mai 2009.

Et betimelig spørsmål er: Hvordan kunne politiet ta muslimens begjæring til følge – hva var grunnlaget?

Grunnlaget var – utrolig nok – brev hans kones bror hadde skrevet til henne, som muslimfar vedla anmeldelsen. Begrunnelsen politiet ga var at ”den forbudet skal beskytte, har begjært det”.

Retten skulle altså da vurdere om politiets begjæring var rimelig. Rettsmøtet ble holdt for få dager siden. Politiet møtte ikke, heller ikke muslimfar – den som møtte var 35-åringen som forbudet rammet og som avga forklaring.

Det heter i kjennelsen:

Ifølge straffeprosessloven § 222a kan forbud mot å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person, besluttes dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge eller på annet vis krenke en annens fred. Faren for straffbart forhold eller fredskrenkelse må være nærliggende og reell, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt.

Påtalemyndigheten har verken i beslutningen om besøksforbudet eller i begjæringen om opprettholdelse av besøksforbudet redegjort for hvilke forhold som skulle tilsi at lovens vilkår for besøksforbud er til stede, ut over at besøksforbudet er ”nødvendig for å sikre fornærmedes interesser”, og en henvisning til et brev fornærmede skal ha mottatt. Det er ikke redegjort for hvilke interesser besøksforbudet skal sikre. Det synes for retten åpenbart at påtalemyndighetens begrunnelse for besøksforbudet ikke er tilstrekkelig for å kunne ilegge besøksforbud. Påtalemyndigheten må i større grad bestrebe seg på å redegjøre for grunnlaget for begjæringen, slik at retten har et mer forsvarlig grunnlag for å treffe avgjørelse på. Besøksforbud er å anse for et tvangsinngrep som må begrunnes dersom det skal ilegges. Det kan føles som særlig inngripende når det er tale om kontaktforbud overfor ens egen søster og hennes barn.

Videre bemerker retten at ”behovet for en bedre opplyst sak fremstår som mer enn påtrengende”.

Det fremgår ellers av rettsdokumentene at det var 35-åringens muslimsvoger som var den fornærmede i saken. Hans søster har ikke underskrevet begjæringen om besøksforbud. I retten hevdet hennes bror at hun deler hans kristne livssyn.

Ut fra dette har så retten kommet til at vilkårene for å ilegge besøksforbud ikke er oppfylt, ”og påtalemyndighetens begjæring tas derfor ikke til følge”.

Arne Tumyr
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Leder