Ropstads og partiets fall viser at det religiøse liv må vekk fra samfunnet og inn i de private rom

Strengemusikken og vekkelsespredikantene kommer aldri tilbake i bygdene. Det er slutt på de hysteriske vekkelsesmøtene utover vinterkveldene på bedehusene - der frelses-angsten grep om seg. Her gikk predikantene ned mellom benkeradene hvor det var «gråt og tenners gnidsel». Mens tårene trillet hulket de syndige og tryglet om nåde og frelse – alt mens predikantene strøk på ungjentene.
De kristne er omsider blitt sekulariserte.
Overtroen og budskapet knyttet til fortapelse, frelse og salighet tror ikke folk flest lenger på. Folkeopplysningen har vunne frem mot KrF og Hallesby. Budskapet fra det hold selger ikke lenger.
Ropstads skatteunndragelse viser at som «kristen politiker» har man ikke moralske kvaliteter som overgår ikke-troende. Statsråden har ignorert det han selv lærer: «Samle dere ikke skatter på jorden, men samle dere skatter i himmelen.»
Da Ropstad ble leder i april 2019 sa han i et intervju med den kristne avisen «Dagen» at i politikken er ærlighet viktig. Han ville neppe kunne ha vektlagt dette nå uten med et skjevt smil.
«Vårt verdigrunnlager er henet fra Bibelen, heter det i KrFs program. Vel er det så at man her kan finne noen sympatiske ansatser - som f.eks. etikkens gyldne regel: «Gjør mot andre hva du vil andre skal gjøre mot deg». Det vektlegges også fortellingen om «Den barmhjertige samaritan» og om «den falne kvinnen» som fikk tilgivelse av Jesus. Ropstad gjorde da også undr valgkampen et nummer av at tidlig i middelalderen var det kirkene og klostrene som ga omsorg for syke og pleietrengende. Han tegnet et glansbilde av de kristnes positive påvirkning av samfunnet. Den nye KrF-lederen ville i enda større grad kjøre frem «de kristne verdier». Ropstad snakket seg varm: Like religioner skulle ha full frihet og drive utøvende virksomhet side om side i fred og fordragelighet - til gagn for storsamfunnet. Han ville ha mer religion i skolen og i større grad det religiøse perspektivet inn også i det offentlige rom. Han avviste at religion er en privatsak. Det viste seg imidlertid at velgerne takket nei til de religiøse veiviserne fra KrF.
KrF-lederen fra Evje har, hvorom allting er, tiet om det unike kristne «tilbudet», at hvis du døper deg, hvis du tror og forsaker djevelen og alle hans gjerninger vil du kunne oppleve et evig liv i himmelen. Under valgkampen tok Ropstad knapt nok ordet Jesus i sin munn. Han advarte ikke en gang mot konsekvensene av å fornekte gudstroen, slik Kjell Magne Bondevik gjorde med sin bisarre skremselspropaganda i sin bok i 1982: «Trekker Gud seg tilbake faller universet (skaperverket) sammen.» Det var et budskap Ropstad umulig kunne gå ut med 39 år senere.
Mens Bondevik ikke behøvde å sette noen grenser for irrasjonelle fantasier i den religiøse atmosfære, måtte Ropstad - for å få gehør hos nåtidens mennesker - tie om arvesynd, helvetes pinsler og om krigserklæringen fra Jesus: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på orden, men sverd.» Lederen for KrF måtte også tie om den groteske befaling Jesus kom med: Den som ikke hater sin mor, far og sine barn, kan ikke bli min disippel.
Selv Ropstad får kanskje følelsen av galskap når Jesus sier: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord». Men enda han valgte en total utelukkelse av Bibelens brutale og nådeløse passasjer, kjøpte ikke tilhengerne tilbudet fra KrF-lederen. Han valgte klokelig å tale om «Troen og samfunnet». «Jeg vil ha et samfunn der ulike tros- og livssynstradisjoner fritt kan komme til uttrykk, et livssynsåpent samfunn med dialog og samhandling på tvers av tro og religion». Dette var nye takter i forhold til Ropstads brødre i ånden i tidligere tider. De klarte å tilrive seg makten i samfunnet etter folkemordet på tilhengerne av den norrøne religion. De kristne seierherrene godtok bare én religion.
Kristendommen ble da også den eneste tillatte religion - som etter hvert påførte menneskeheten ufattelige lidelser.
Umiddelbart etter at kristendommen ble gjort til statsreligion i Romerriket på slutten av 300-tallet, tok de kristne hevn mot forfølgelsene de tidligere ble utsatt for. Biblioteket i Aleksandria er kanskje det største og i hvert fall mest sagnomsuste symbolet på antikkens lærdom. Opplysningstidens og modernitetens menn tvilte heller ikke på at det også symboliserte hvordan denne fryktelige kristendommen knuste antikkens arv da det ble ødelagt av kristne i år 391.
Den absurde forestillingen om at Gud er tre personer (vesener – treenighetsfantasien) ble vedtatt i to trinn på kirkemøtene i Nikea i 325 og i Konstantinopel i 381.
Etter hvert som Pavekirken med Roma som midtpunkt tilrev seg samfunnsmakt, ble det opprettet et brutalt religionspoliti som forfulgte, torturerte og drepte de som ikke etterkom pavens forordninger. Inkvisisjonen var nådeløs - kjetterbålene flammet opp over hele kontinentet - den religiøse råskap kjente ingen grenser. Pavekirken trengte penger til krigføringen og etter hvert ble ordningen med den vanvittige avlatshandelen etablert som big business.
Fordi botsøvelsene kunne være uutholdelige, etablerte den katolske kirken en praksis i middelalderen som innebar at «synderne» kunne gi pengegaver til kirken isteden. Kirken mente at den hadde rett til å «selge frelse» til de troende. Avlatsbrev var skriftlige dokumenter som beviste at vedkommende hadde kjøpt seg fri fra den evige straff for syndene sine. De rike skjenket ufattelige pengegaver til Pavekirkens virke. Også her i landet var det mange som kjøpte seg ut av «skjærsilden» ved å testamentere hele gårdsbruket til Pavekirken.
Etter at Lutherkirken beseiret Pavekirken her i landet i 1536, slo Den norske kirke til seg svindel-verdiene som hadde bygget seg opp etter den lugubre avlatshandelen. Dette var utspekulert religiøst bedrageri som spilte på helvetes-frykten.
De enorme pengemengdene som Kirken ved humbug og bedrag slo til seg gjennom avlatshandelen, er en realitet den dag i dag. Pengene er samlet i et fond med det tilslørende navnet Opplysningsvesenets fond og utgjør omkring 12 milliarder kroner. Staten har de siste hundre årene forsøkt å grabbe til seg pengene, men Kirken har klart å holde fast ved at de skal brukes til beste for geistligheten. 65 mennesker jobber i dag med forvaltning av Opplysningsvesenets fond.

Religionshistorie er historien om ufred, konflikter og kriger.
Katolikker og lutheranere slaktet hverandre - den som klarte å beseire fienden hadde definisjonsmakten også om «den rette tro». Det heter i Génevbekjennelsen av 1536 at «kirker som styres etter pavens bestemmelser er snarere djevelens synagoge enn Kristi kirke.»

Den personifiserte djevel med horn i panna og hestehov på den ene foten, sto sentralt i den kristne forkynnelse, men etter som folkeopplysningen har hatt fremgang har denne troen vært på retur. Den 22. april 1948 skrev daværende res. kap Alex Johnson, senere biskop, en artikkel i «Adresseavisen» i Trondheim der han skrev at avkristningen her i landet begynte med at man forkastet troen på djevelen. «Ingen djevel, intet helvete og når det ikke var helvete var det heller ikke nødvendig med frelse. Europa er på vei bort fra kirke og kristendom», skrev Alex Johnson.

Kona til Jonas Gahr Støre , Marit Slagsvold, er ordinert til prest i Den norske kirke. Statsministeren er stolt, Kirkens folk er opprømte.
Hun som er blitt prest må lojalt forholde seg til Kirkens lære der bl. a. den såkalte Augustana inngår i læresystemet. Her heter det bl. a.: «Ved verdens ende skal Kristus komme for å dømme, og han skal vekke opp alle de døde. De troende og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder; men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.» (Fra Augustana XVII).
Troskap mot ordinasjonsløftet er en juridisk tjenesteplikt. Overtredelse medfører straffeansvar etter norsk straffelov.
Kanskje det da blir som Morten Grindal skriver: «Troen er bare mulig hvis evnen til refleksjon er totalt lammet.»
Tilbedelsen av og ærefrykten for kristendommens 2000-årige historie her i landet, er bare et resultat av at de som seiret i den religiøse kulturkampen, geistligheten, sørget for på en effektiv måte å frata borgerne kunnskap om Norges gamle historie i før-kristen tid. Det stikkes under stol at det norrøne tingsystemet i før-kristen tid er et av vedens eldste rettssystemer. I skolen tegnes et glansbilde av kristendommen.
Etter at tvangskristningen, folkemordet på hedningene, fikk kristendommen sitt gjennomslag. Den såkalte kristenretten som ble grunnlagt på Moster allerede i 1024, kom etter hvert inn som en del av det verdslige lovverket. På tinget på Moster ble kristendommen gjort til landets eneste tillatte religion. Annen tro ble kriminalisert. De kristne kongene ble konger av «Guds nåde». De var brutale mot dem som ikke ville la seg døpe. Det vanlige var trusler om mord, brann, lemlesting, konfiskasjon av eiendom og utvisning fra landet.
Bare den som var døpt kunne gravlegges i viet jord og bare den som var gravlagt i viet jord kunne gjøre seg håp om å bli levende igjen på «den ytterste dag». Andre religioner ble demonisert. «Kristne verdier» ble rammen rundt alle sin hverdag. Juridiske regler skulle sikre at enhver levde i tråd med Guds vilje. Mens man i det norrøne samfunnet så på erotikk og seksualitet som en gave fra gudene, hevdet de kristne at samleie-aktivitet var et nødvendig onde og et resultat av syndefallet. Det ble nok i meste laget Paulus sine ord om at «det er godt for en mann at han ikke rører en kvinne».
Selv for gifte ble det trange tider for seksuallivet. Det var forbudt å ha samleie netter før helligdager, under høytider og i fasten, samt de tre ukene før Jonsmesse, Mikkelsmesse og jul - og ni uker før påske. De som fikk barn på et tidspunkt der unnfangelsen kunne føres tilbake til forbudstid for samleie, ble bøtelagt.

De ufrelste skulle begraves utenfor kirkegårdsmuren. Det omfattet også udøpte barn, kvinner som døde i barsel og forbrytere. Det ble innført strenge straffebestemmelser for alle som forholdt seg til ikke-kristen levesett. Den norrøne kultur skulle utryddes til fordel for den nye tro. Ikke desto mindre: Synd og behovet for nåde og frelse skjønte ikke hedningene noe av. Nordboerne hadde i sin religion ikke behov for et evig liv. Det var kommende slekter som ga liv videre.
Ydmykhet var et uttrykk for trellesinn. At menneskenaturen i seg selv er ond var helt i strid med vanlig tenkemåte i det norrøne samfunnet.
I ettertid har kristne gjort et nummer av at kristendommen fikk slutt på den brutale hedenske skikken at vanskapte barn ble satt ut i skogen for å dø, men det forties at selv kristenretten godtok utsetting dersom det dreide seg om store vanskapninger.
Kongen, staten og kirken utgjorde samfunnsmakten. I recessen fra 1537 ble det bestemt at en ektemann som ble funnet skyldig i hor, skulle miste hodet. Tilsvarende var det for en kvinne i ekteskapet som hadde et utenomekteskapelig forhold. Hun skulle puttes i en sekk og druknes.
Hele den kristne historie og arv er knyttet til galskapens overtro - knyttet til vold og tvangsmessige påbud - med fatale konsekvenser for den som ikke fulgte de religiøse forordninger. Alt dreide seg om å tjene Gud. Moseloven ble straffelov. Oppkonstruerte regler og normer ble av presteskapet utlagt som Guds bud som angivelig var av det gode for menneskene. Ble samfunnet hjemsøkt av pest, kolera og naturkatastrofer - så var prestene ute med forklaring på fenomenet: Ulykkene var et resultat av Guds straffedom som følge av menneskenes umoralske livsførsel. De religiøse lederne fortalte at det eneste som nyttet var å be Gud om barmhjertighet og nåde – når det ikke hjalp var svaret at troen var for svak. Hadde undersottene bare trodd mer inderlig på Gud hadde katastrofen vært unngått.
Folket ble tvunget til kirkegang, konfirmasjonen var pålagt for enhver i 280 år. De som ikke ble konfirmert fikk ikke arbeid – de kunne ikke gifte seg. Det ble en besettelse ikke å gå fortapt. Forestillingen om å havne i helvete var så virkelighetsnær at mange havnet i sinnssykehus.
De som uttrykte tvil om Gud ble straffeforfulgt. «Trollkvinner» ble brent levende på bål - de som ikke fulgte Kirkens regler ble satt i gapestokken til spott og spe for «de rett-troende». Alt det som var menneskevennlig, spennende og livsbejaende som bøker, teater, film, dans, sensualitet og musikk var synd og ble forbudt. Felespilleren knuste instrumentet sitt - for det var jo selve Satan som var i fela når han spilte opp til dans.
Men dette religiøse diktaturet til tross - vokste det frem en ny ånd. Langsom kravlet mennesket mot opplysning og selvstendig tenkning. Etter hvert ble det klart at prester, biskoper, Kirken og hele den religiøse pandemien sakte men sikkert måtte gå fra den ene maktposisjonen etter den andre.
Men de nidkjære apologetene kom på banen – Ole Hallesby sørget for palmesus over bedehus-bevegelsen - Nils Lavik som startet KrF tok opp den «kristne arven» på det politiske plan. Partiet gikk imot kinodrift, tipping, teater, samfunnshus, fjernsyn, prevensjonsopplysning og abort. Partiet godtok ikke at par bodde sammen uten å være gift. Det stemte mot dikterlønn til Sigurd Hoel, Helge Krog, Agnar Mykle, Arnulf Øverland og Ingeborg Refling Hagen. I nyere tid har partiet stemt imot likestillingslov, abortlov, partnerskapslov og den nye ekteskapsloven.
Det er denne arven Kristelig Folkeparti og bedehus-folket prøver å selge til vår tids mennesker, men de bør innse at folkeopplysningen har, til tross for all motstand fra religiøst hold, ikke bare overlevd. Fremgangen er såpass stor at folk flest takker nei.
Det kristne mørket er i ferd med å bli borte for alltid, men en ny truende og uhyggelig bevegelse fra Midt-Østen, som er ti ganger verre enn kristendommen, er klar til å overta. Kommende slekter har grunn til å grue seg. De må ta opplysningskampen mot islam på samme måte som opplysningstidens generasjoner sakte men sikkert nedkjempet overtroens slaveri innen kristendommen.
Arne Tumyr