Islamistene frykter mest av alt kunnskap og sannhet om islam da mister de kontrollen
Av Lars Thorsen
Rasisme er et begrep som er lett å misbruke til politisk knebling. Den islamistiske diktaturstaten er nært forestående når vi har kommet så langt at muslimer og norske islamapologeter tillates å omskrive begrepet islamkritikk til å være muslimkritikk, et begrep som av de samme mørke kreftene umiddelbart blir kategorisert som en form for rasisme – ergo straffbart. Misbruk av begrepet rasisme er perfekt totalitær doktrine fordi noe av det første et slikt fyord gjør er å kneble frie ytringer, og derigjennom angripe alle andre friheter. Alt i den religiøse toleransens navn. Toleransens tyranni er over oss. Enhver som uberettiget tar ordet rasist i sin munn er en fiende av de frihetsverdiene som dette landet er bygget på. Da Ku Klux Klan skulle stoppe kjeften på folk som kritiserte aktiviteten deres var de raskt frempå og ropte «nigger lover» etter motstanderen. Bruk av grove og stigmatiserende karakteristikker av meningsmotstandere er alltid en effektiv måte å få folk til å slutte å sette søkelyset på ens egen klandreverdige adferd.
I dag roper islamistene og deres norske kollaboratører «rasist» og tilsvarende negative karakteristikker etter enhver som våger å ytre bekymring over den åpenbare menneskefiendtlige ideologien islam. Som vi vet har islamister et langt større skadepotensial for menneskeheten enn det KKK hadde i sin tid. De bruker begge den samme stigmatiseringsteknikk. En liten digresjon i denne sammenheng er at gode muslimer myrder flere mennesker hver eneste dag fordi de er ikke-muslimer, enn det KKK har drep i løpet av de siste 70 år fordi de er negre.
Muslimenes folkemord
Graden av voldsutøvelse og befalinger om å utføre vold er så omfattende i den islamske trilogien at det er naturlig å betrakte shariauniformene niqab og burka som minst like problematiske tekstiler som KKK sin hvite hette.
Dersom du kritiserer kommunisme eller hinduisme løper du ikke noen risiko for å bli utsatt for meningsterrorisme, karakterdrap eller drap. Det er også risikofritt å problematisere flerkoneri blant mormoner eller å gjøre narr av flettene til ultraortodokse jøder. Men nåde den som nevner for eksempel kvinnens underordnede slavelignende status i islam, muslimenes rutinemessige folkemord på ikke-muslimer, muslimenes drap på homofile eller snikmord på kritikere og satirikere. Alle de nevnte handlinger utføres av gode muslimer på direkte ordre fra Allah og Muhammed. Alle doktriner og religiøse ideologier er i frie land ansett som legitime mål for kritikk. Unntatt islam. Dette er et problem, og det er ikke islamkritikeren som er problemet. Det er islam sin overfølsomhet for kritikk som er problemet. Dette på grunn av de virkemidler som gode muslimer er villige til å ta i bruk for å håndheve det islamistiske verdensomspennende terrorvelde som knuger også oss i den foreløpig frie verden, ved at vi ikke tillates å beskrive, kritisere eller gjøre narr av kritikkverdige eller latterlige aspekter ved islam.
Muhammed - en landeveisrøver
Muslimenes profet var i følge muslimene sine egne hellige skrifter en brutal landeveisrøver, voldtektsmann, snikmorder, massemorder og så videre. Det er derfor åpenbart at muslimene trenger sterkt krutt for å stoppe kjeften på kritikerne. Dersom islamkritikk tillates, vil det medføre at ellers dårlig opplyste muslimer vil få kjennskap til ondskapen i islam, hvilket ville medføre ideologiens kollaps. Den onde ideologien islam er i seg selv ikke levedyktig uten kunstig åndedrett i form av massiv undertrykkelse og hemningsløs vold i varierte former. Denne ofte dødelige volden utøves av gode muslimer mot ikke-muslimer som våger å ytre seg, så vel som mot muslimenes egne kvinner og barn.
Islam vokser i Vesten
Islams vekst i Vesten er et farlig faktum. Dette må diskuteres ærlig. Akkurat dette frykter islamistene. Dårlige nordmenn i blant annet akademia gjør derfor sitt beste for å undertrykke sannhet og folkeopplysning gjennom simple hersketeknikker og språklig ekstremsport i den hensikt å stigmatisere islamkritikere. På grunn av sine roller og kontakter i skoleverket og deres offentlige eksponering ved hjelp av likesinnede i norske medier, blir enkelte av bøkene til mennesker med en farlig agenda lagt inn i pensumlistene på norske universiteter, og de får publisere ideene sine ukritisk i media. Slik hjernevaskes flere generasjoner med unge gjennom uredelig og uriktig faktafremstilling. Ellers intelligente studenter blir på denne måten satt ute av stand til å agere adekvat på den trusselen som de selv står midt oppe i, som representanter for fremtidens nordmenn. Den som ukritisk leser islamistpropaganda forfattet av islamister eller norske islamapologeter, forledes til å tro at islam ikke er farlig, og at islamistisk voldsutøvelse bare er en respons på at Vesten har gjort muslimene urett på en eller annen måte.
Islam over alt og alle
En kan spørre seg; hvorfor er det så mye ståhei om en rasismeparagraf som egentlig fungerer såre godt og som tilbyr en lik beskyttelse for alle mennesker uavhengig av den enkeltes livssyn? Svaret er at likhet ikke er ønskelig for islamistene. Likhet er strengt forbudt i følge Allah. Islam skal stå over alle andre livssyn, og enhver kritikk skal knuses med den største brutalitet slik koranen og sunnaen klart og tydelig foreskriver. Muslimenes propagandamaskineri OIC har i årevis jobbet hardt for å få innført internasjonalt forbud mot kritikk av islam. Det går sakte fremover for islamistene, men de har god tid. Vi skal på ingen måte forestille oss at de ikke vil lykkes. De stadige fremstøt i hele Vesten for å forby såkalt islamofobi er et sterkt bevis på dette. Aldri ser vi disse folkene promotere lovforbud mot hindufobi eller buddhistfobi, simpelthen fordi islams ondskap er helt enestående i verdensmålestokk. Islam fortjener kritikk. Når islam eksponeres og kritiseres faller denne illusjonen og det blir for tungt for de venstreekstreme som ser sin livsløgn rakne. Derfor iler de til forsvar for denne bedervede ideologi.
Reell rasisme uakseptabelt
Alle er enige om at reell rasisme er noe ordentlig fælt, men etter at 68-generasjonens lærerhorder med fotformsko og palestinaskjerf har manipulert et par generasjoner hvite skoleunger, så er det svært lite reell rasisme igjen i den vestlige verden. For å skape mening i hverdagen til venstreekstremistene hiver de seg derfor på krenkelsestyranniet som regisseres av OIC i den hensikt å stilne islamkritikken som forpurrer islamistenes pågående utrulling av verdenskalifatet.Formålet til islamistene så vel som de norske islamapologetene er å stilne kritikk av islam. Kunnskap om islam vil få normale mennesker til å reise seg i protest. Kunnskap om islam vil få muslimer til å forlate islam. Det er ingenting islamistene frykter mer enn kunnskap og sannhet om islam.
Derfor er kampen om definisjonen av innholdet i rasismebegrepet avgjørende for sivilisasjonens fortsatte eksistens.
Naive islamapologeter
Adferden til islamapologetene skyldes ikke at de er genuint onde. De er bare ekstremt naive og ikke så rent lite stupide. Mennesket har et iboende ønske om å tro at opponenten snakker sant. Vi ønsker å tro at det er mulig å få motpartens problematiske adferd til å opphøre ved hjelp av resonnering og argumentering. Islam fungerer ikke slik. Ingen onde ideologier fungerer slik. Absolutt alle islamister – enten de snikislamiserer, driver åpen politisk agitasjon eller væpnet islamisering - har et kall som går hinsides de begrensninger som settes av humanistiske anstendighets- og medmennesklighetsnormer. Ingen islamist lar seg affisere det minste av den fundamentale mellommennesklige nestekjærligheten som er helt sentral i alle verdensreligionene utenom islam (den eneste av verdensreligionene som ikke har en versjon av den universelle etikkens gylde regel). Ditt, mitt og deres eget liv betyr absolutt ingen ting for gode islamister. Det er kun Allahs klare og evig gyldige befaling om å herje og myrde inntil islam har verdensherredømme som gjelder. Der er koranen klokkeklar. Adolf Hitler oppsummerte dette prinsippet på en grei måte da han sa; «Hadde vi vært muhammedanere ville vi eid verden». Dette forsto ikke politikerne da Hitler rustet opp i 1930-årene. Man ville så gjerne tro at Hitler var i besittelse av samme grunnleggende verdinormer som normale folk. Dessverre hadde han ikke det, og de naive godhetsapostlene den gang kostet sitt folk dyrt, idet de unnlot å ruste opp til den krigen som måtte komme.«Ideen å gjøre Hitler til rikskansler kan komme til å minske den nazistiske trusselen» kunne man lese i The New York Times 29.1.1933. Det er altså ikke bare i vår tid at de såkalte intelligente elitene er åndsforlatte, men vi har en plikt til å lære av fortidens feil. I vår tid er trusselen fra islam enda større enn trusselen fra nazismen den gang. Likevel ser vi at godhetsapostlene er ute av stand til å ta inn over seg at Vesten i dag står midt oppe i et pågående angrep. I vår tid er det dårlige nordmenn i politikk, akademia og medier som arbeider for å gi den nye islamistiske hitlerkalifen de best mulige arbeidsvilkår og kortest mulig vei til makten.
Om rasisme
Rasistklistremerket kan innebære tap av familie, jobb, bolig, sosial anseelse - og livet. Rasismeanklagen stigmatiserer og merker den urettmessig utpekte folkefienden på samme måte som den gule jødestjernen gjorde. En interessant digresjon i så måte er at det var muslimene - ikke nazistene - som var først ute med å merke uønsket menneskemateriale med egne tøymerker.
At ordet rasisme har noe med rase å gjøre er for normale mennesker like innlysende som at en campingvogn benyttes til campingformål. Ikke så blant muslimer og venstreekstreme. De har siden åttitallet jobbet aktivt for å utvide rasismebegrepet slik at de skal oppnå lovlig adgang til å begrense ytringsfriheten til «de andre». Muslimene har allerede noen tiår bak seg med iherdige internasjonale påvirkningskampanjer både lokalt og i overnasjonale fora, for å få aksept for at islam er noe helt spesielt som fortjener en unik beskyttelse mot kritikk, helt uavhengig av kritikkens objektive berettigelse. At islam har behov for en slik særskilt beskyttelse finner man saklig begrunnelse for i all den ondskap som Allah har foreskrevet i sine samlede verker, og som er formidlet til menneskeheten gjennom møkkasprederen Muhammed. At islam av denne grunn må gis en helt unik beskyttelse mot kritikk er imidlertid vanskeligere å akseptere for rettskafne mennesker.
Når er man rasist?
Dersom man mener at noen raser er mer verdt enn andre, da er man en rasist. Dersom man ønsker å beskytte folk, kultur, nasjon og velferdsstat mot angrep utenfra er man ikke en rasist. Dette har mange venstrevridde individer vanskelig for å forstå. Jeg vil hevde at muslimer er forskjellige fra ikke-muslimer ved at muslimer bekjenner seg til en ideologi som beviselig predikerer at pedofili, voldtekt, slaveri, plyndring, mishandling og drap er helt akseptabelt, ja i mange sammenhenger faktisk en religiøs plikt. Jeg vil hevde at muslimene er forskjellige fra oss fordi de har valgt å følge aldeles groteske leveregler diktert dem av en dilerisk stormannsgal selvoppnevnt profet med en tvers i gjennom bedervet karakter. (Joda – også de som er født som muslim har gjort dette valget, vi er alle utstyrt med fri vilje). Jeg vil ikke hevde at muslimer er født til å være dårligere mennesker enn deres ikke-muslimske medmennesker. Jeg hevder bare at muslimer har dårlig vurderingsevne og en mangelfullt utviklet medmenneskelighetsfølelse, når de velger å basere sin livsførsel på barbariske dogmer fra en svunnen tid. Jeg er med andre ord ikke en rasist. Som Sylfest Lomheim har konstatert; «Å hevde at en rase står over en annen rase er rasisme. Å påstå at menneske er forskjellige, har derimot ingen ting med rasisme å gjera.». Islam er ikke en rase. Det er en ideologi, en religiøs doktrine der politikk beviselig er et større element enn forholdet mellom muslimen og hans Gud. Problemet til islam er at det er en temmelig skrøpelig og lett gjennomskuelig ideologi. Derav det ekstreme beskyttelsesbehovet mot offentlig søkelys, kritisk tenkning og kritiske spørsmål. Sistnevnte er faktisk ulovlig i henhold til koranen 5:101. Det skal ikke mye folkeopplysning om islam til, før makkverket slår sprekker slik som vikingtidens hedenske gudebilder, hvor ormer og rotter krøp ut. Møtt med sannheten om islam vil islams følgere falle fra i hopetall.
Islam er ingen rase
Normale mennesker forstår selvfølgelig at islam ikke er en rase, like lite som katolisisme, buddhisme, fascisme eller andre –ismer er begreper som er egnet til å definere menneskeraser. Islamfans har som en følge av dette faktum gjort iherdige forsøk på å utvide rasismebegrepet til å omfatte alle de forseelser som de etter egne subjektive betraktninger mener at kvalifiserer til fordømmelse på linje med rasisme. Ergo definerer de fenomenene som rasisme. Spør ikke etter logikken i resonnementet, den er selvfølgelig fraværende. At islamkritikk ikke er rasisme bør være temmelig opplagt for alle som kjenner historiene til en rekke kjente exmuslimer som i dag bruker mye av sin tid på kraftig og saklig islamkritikk; Mona Walter, Ali Sina, Nonie Darwish, Wafa Sultan, Ibn Warraq, Brigitte Gabriel, Mark Gabriel, Walid Shoebat, Ayaan Hirsi Ali og Walid Phares. De har alle sin opprinnelse i forskjellige muslimske land. Du kan også se mengder av mindre celebre exmuslimer som kritiserer islam her; http://www.wikiislam.net/wiki/People_Who_Left_Islam#All_Testimonies. Er alle disse menneskene rasister? Ja, i følge våre hjemlige islamapologeter. Mangelen på logikk og godhet i et slikt standpunkt er skrikende.
FN sin rasismedefinisjon
Av FN sin konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering fremgår det av artikkel 1; «I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering" enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv.»
Legg spesielt merke til at begrepet religion ikke inngår i FNs rasismedefinisjon!
Da FNs komité mot rasediskriminering reviderte den norske diskrimineringsloven i 2011 fremmet de kritikk som gikk på at FN er bekymret for at vår definisjon av «diskriminering» ikke er bred nok, og ber Norge om å revidere Diskrimineringsloven slik at den bruker den samme definisjonen som FN-konvensjonen. Når FN angriper Norges diskrimineringsdefinisjon for å være annerledes enn FN sin egen, innebærer det samtidige fraværet av kritikk fra FN av Norges rasismedefinisjon, at FN mener at Norge allerede har og skal ha den samme rasismedefinisjonen som FN, det vil si den som knytter rasisme til rasebegrepet.
Rasismedefinisjonen til FN er bekreftet av UNESCO sin erklæring fra 1978 som kan lastes ned her; www.sos.rasisme.no/sentralt/view/119. Legg spesielt merke til at SOS Rasisme selv løfter frem UNESCOs erklæring på sin egen hjemmeside. Vi må derfor legge til grunn at SOS Rasisme er enige med SIAN i at FN sin definisjon av rasismebegrepet må være den gjeldende. Dette sparker beina vekk under venstreekstreme islamapologeter sine konstruerte nyrasismebegrep. Av artikkel 2, nr 1 og nr 2 fremgår det klart hva som reelt sett er å anse som rasisme; «Enhver teori som hevder at visse raser er født over- eller underlegne og derved forutsetter at noen av dem skulle ha rett til å herske over eller utrydde andre som anses som underlegne, eller som foretar verdibedømmelser på grunn av raseforskjeller, har ikke noe vitenskapelig grunnlag og strider imot menneskehetens moralske og etiske prinsipper. Rasisme omfatter rasistiske ideologier, fordommer, diskriminerende opptreden, strukturelle ordninger og institusjonaliserte fremgangsmåter som fører til forskjellig behandling av mennesker på grunn av deres rase så vel som den feilaktige oppfatning at diskriminerende forhold mellom grupper lar seg forsvare moralsk og vitenskapelig.»
For alle de nasjoner (herunder Norge) som har sluttet seg til FN sin konvensjon vil FN sin klart angitte definisjon av rasismebegrepet styre de juridiske grensedragninger. Norges lovgivende, utøvende eller dømmende makt kan ikke etter eget forgodtbefinnende fravike FN sin vedtatte linje. En kan trygt si at dette er en gjennomtenkt og innarbeidet definisjon. Språkrådet og ordbokforfattere legger denne definisjonen til grunn. Som vi konstaterte ovenfor blander ikke FN inn religion i rasismebegrepet. Dette er trolig bakgrunnen for islamistenes årelange iherdige kampanje for å gjøre islamkritikk straffbart. Det er som ledd i denne kampanjen at enkelte dårlige nordmenn kaster seg inn i kampen mot frihet og demokrati ved aktivt å arbeide for en integrering av islamkritikk inn i rasismebegrepet. Disse mørke kreftene korrumperer også rasismebegrepet ved å sette likhetstegn ved kritikk av en religion og kritikk av utøverne av religionen. På den måten kriminaliseres religionskritikk. Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.
Lars Gule
Ekstremisten Lars Gule sier i Dagbladet 25.3.2015 at «Regjeringens definisjoner av ”radikalisering” gjør oss alle til voldelige ekstremister». Det har han for så vidt rett i, men bjelken i sitt eget øye ser han ikke; Lars Gule sin egen definisjon av begrepet rasisme gjør oss alle til rasister. Og det faktum har langt mer vidtrekkende konsekvenser enn om vi alle skulle være definert som ekstremister. Hovedårsaken til dette er at rasisme kan rammes av Straffeloven. Ekstremisme er lovlig.
Lars Gule mener at det klassiske rasismebegrepet som er definert av FN er foreldet. Dette argumentet er ikke gyldig. Vi bygger i dag vår sivilisasjon på filosofi og rettsprinsipper som er et par tusen år gamle. Dette fungerer utmerket for de aller fleste av oss. En femti år gammel konvensjon er i så måte ganske ung. Gule mener at rasisme i dag må defineres mye bredere enn FN gjør, og Gule er en av de som introduserer begrepene «nyrasisme» og «kulturrasisme». Det er viktig å holde fast ved at landets lover skal formuleres og vedlikeholdes av helt andre enn Lars Gule og hans medsammensvorne. Hva Gule måtte mene om rasismebegrepet er interessant nok for den som liker en god debatt, men det må være helt uten relevans når for eksempel en anklaget rasist skal føres til doms.
Gule har faktisk hevdet på ramme alvor at fordi Straffeloven § 135 populært kalles rasismeparagrafen – når paragrafen påviselig omfatter mer enn bare den klassiske rasismen - så må dette skyldes at lovgiver ønsker å utvide rasismebegrepet i tråd med hans egne forestillinger. Gule mener at det må være legitimt å kalle nær sagt en hver form for kritikk som Gule selv ikke liker, for rasisme i henhold til Gules introduserte nyrasistiske begrepsunivers. Gule hevder at «begrepene nyrasisme og kulturrasisme er omfattet av den utvidede forståelsen av diskrimineringsfenomenet som uttrykkes i utvidelsen av § 135a sitt virkeområde». Hvem sin forståelse Gule snakker om, går han dessverre ikke nærmere inn på. Lars Gule ignorerer fullstendig at terminologien «rasismeparagrafen» bare er et folkelig begrep som ikke på noen måte har snev av rettskraft til å definere en hver del av innholdet i paragrafen til juridisk sett å innebære straffbar rasisme i ordets rette forstand. Paragraf 135a omfatter fenomenene diskriminering og hatefulle ytringer. Paragrafen burde derfor mer korrekt ha blitt omtalt som diskriminerings- og hatparagrafen. Det er grovt tendensiøst og ikke så rent lite uredelig av en mann i Lars Gules posisjon å fremsette et så tøvete argument som støtte for en fundamental endring i forståelsen av hva som ligger i begrepet straffbar rasisme. Lars Gule voldtar rasismeparagrafen. Lars Gule sine uttrykte holdninger til hva som er lov og ikke lov til å gi uttrykk for i den norske offentlighet gjør ham til en farlig mann, fordi han ved dette har gjort seg selv til en fiende av ytringsfriheten som er en forutsetning for at det frie samfunnet kan overleve. Ytringsfriheten er kompromissløs. Det er tilsynelatende også Lars Gule. De kan i så fall vanskelig sameksistere.
Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving
Sindre Bangstad har i notat 31.1.2015 hevdet at FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (ICERD) gir dekning for en forståelse av rasismebegrepet som går ut over rent biologiske faktorer (rase). Det er en sannhet med modifikasjoner, sett i forhold til den forståelsen Bangstad selv legger til grunn. I artikkel 1 av konvensjonen fremgår det at « I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering" enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet: område av det offentlige liv». Denne ordlyden er det viktig å merke seg, før vi nå ser nærmere på de kyniske og manipulative angrep på ytringsfriheten som Bangstad i samarbeid med Cora Alexa Døving begår i boken «Hva er rasisme». Her forsøker forfatterne å skape et bilde av at deres eget utvidede definisjonsregime er anstendig og at dette er i overensstemmelse med hva FN legger til grunn. Det er ikke reelt grunnlag for å hevde noe slikt. Bangstad/Døving sin rasismedefinisjon er formulert slik; «Rasisme kan dermed forstås som en generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defineres som så negative at det utgjør et argument for å holde medlemmer av gruppen på avstand, ekskludere dem og om mulig aktivt diskriminere dem. En slik negativ generalisering og underordning av mennesker kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion, språk eller kultur» (sitat fra boken «Hva er rasisme» side 16). Her sniker forfatterne plutselig begrepet «religion» inn i rasismedefinisjonen. Slik skapes det en falsk legitimitet for deres egen simple forfølgelse av islamkritikere. De ønsker å danne inntrykk av at deres egen rasismedefinisjon har eksistensberettigelse basert på dens tilsynelatende likhet med FN sin definisjon. Bangstad og Døving misbruker ordlyden i FN sin rasediskrimineringskonvensjon i propagandering for sine egne ekstreme synspunkter. Uansett er det ikke faglig grunnlag for å blande religion inn i rasismebegrepet. Dette har FN forstått, og FN sin tilnærming må legges til grunn av alle seriøse aktører.
Legg også merke til begrepene «menneskerettighetene» og «grunnleggende friheter» i ICERD artikkel 1. Målet med konvensjonen var å skape et regelverk som var fargeblindt, som holdt disse rettighetene ukrenkelige for alle. Det har aldri vært hensikten at noen positiv diskriminering skulle fremmes, når enkeltgruppers like vilkår som andres, var oppnådd. Ingen gruppe (islam) skal ha særskilte rettigheter, slik OIC likevel arbeider hardt for å oppnå blant annet gjennom tvilsomme økonomiske ytelser til FN-representanter og vestlige akademikere. Enhver promotering av det utvidede rasismebegrep som inkluderer islamkritikk, er en praksis som tydelig bryter med ICERD sitt formål om like rettigheter for alle, og det er en grovt umoralsk praksis.
Døving beskriver rasisme slik; «Rasisme kan ikke fanges i en enkel påstand om hva det egentlig er. Rasisme som fenomen utarter seg på ulike måter og rettes mot ulike grupper, og rasistiske holdninger begrunnes ulikt ulike steder i verden og til ulike historiske tider. Rasisme vil dessuten utarte seg på ulikt vis i forhold til i hvilken grad rasisme er del av hvordan et samfunn er bygget opp og fungerer.» Dette utsagnet oppsummerer på en grei måte Døving sitt ståsted; Enhver mening som hun selv ikke liker er rasisme. For å muliggjøre dette gjør hun rasismedefinisjonen så vid og bred at rasismebegrepet blir enda mer ubrukelig enn det var før hun selv kom på banen. Professor Lars Johan Materstvedt har 12.3.2015 i Dagbladet skrevet artikkelen «Meningsløst om rasisme - Religionskritikk er ikke rasisme» der han imøtegår Døving sin virkelighetsoppfatning. I denne artikkelen påpeker Materstvedt det som for alle andre enn islamfansen er åpenbart; «Rasisme er for øvrig absurd: Du har ikke valgt å bli født svart, jeg ikke hvit (…) Derimot velger man, såfremt man er fri, å etterleve den ene eller andre skikken. Kultur og religion er åpenbart ikke rasekategorier. Å inkludere kritikk av disse i rasismedefinisjonen, noe Døving gjør, er derfor å begå et kategorimistak.» Videre sier Materstvedt; «Hvor meningsløst det er å kalle kultur- og religionskritikk for rasisme, understrekes av at muslimske kvinner som bærer hijab kan ha afrikansk, arabisk, asiatisk eller vestlig etnisk opprinnelse. En hvit person som kritiserer hvite kvinner som velger å bære hijab fordi de har konvertert til islam, er da ifølge Døving sin definisjon rasist. Ytterligere kommentarer skulle være overflødige.» Materstvedt lanserte i dette avisinnlegget begrepet «kritisme» som en mer korrekt beskrivelse av den kultur- og religionskritikk som av Døving feilaktig blir forsøkt kategorisert som rasisme. Personlig lanserte jeg begrepet «kulturisme» da jeg første gang ble beskyldt for rasisme på 1990-tallet. Hvilket begrep man foretrekker blir hipp som happ, så lenge man erkjenner at rasismebegrepet er fullstendig malplassert som karakteristikk på fenomenet islamkritikk.
Perspektiv straffelov
Når meningsekstremister ønsker å kneble islamkritikere med stigmatiserende uttrykk er dette svært alvorlig. Både befolkningen og statsmaktene må ha den samme forståelsen av begreper som benyttes i lovverket. Slik er det dessverre ikke i Norge i dag, og de nevnte norske akademikere er medskyldige i denne uholdbare situasjonen har oppstått. I en rettstat må en borger ha forutsigbarhet for at hans ytring er innenfor lovverket slik at han kan begrense sin ytring til å være straffefri. Pr dags dato er derfor ikke Norge en rettsstat. Dersom begrepsapparatet tillates å forkvakles etter apologettroikaens ønske så fratas borgerne den nødvendige forutsigbarheten i forholdet til statsmaktene. Dette vil føre til at gode borgere legger unødvendig sterke bånd på seg selv for å unngå straffeforfølgelse på grunn av objektivt sett aktverdige ytringer. Ytringsfriheten er med andre ord under et alvorlig angrep fra Gule, Bangstad, Døving og likesinnede. Debatten om innholdet i rasismebegrepet går inn i kjernen av alle friheters mor, ytringsfriheten. Apologeter og islamister må derfor stoppes i sine forsetter om å ødelegge det norske samfunnet ved hjelp av meningsterror.
Med straffbar diskriminerende eller hatefull ytring menes i Straffeloven § 135 a det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion/livssyn, eller homofili. Vi har med andre ord et godt lovverk som beskytter mot diskriminerende eller hatefulle ytringer. Det er rett og slett ikke behov for å utvide rasismebegrepet for å tilby folk beskyttelse mot de i loven nevnte ytringer. Motivasjonen til de ytringsfrihetsfiender som blander en rekke uvedkommende begreper inn i rasebegrepet må derfor være å utvide kretsen av straffbare ytringer, til det de selv av politiske årsaker mener det må være ulovlig å ytre, ut over det som lovgiver allerede har forbudt i sine vide definisjoner av straffbare ytringer som pr i dag ligger i § 135a. Dersom lovgiver hadde ment at begrepet «rasisme» skal ha det utvidede meningsinnholdet som demokratifiendene legger opp til (hvor religion inngår som komponent), så ville ikke lovgiver ha nevnt «religion» blant de øvrige faktorene som utløser straffeansvar. Da ville jo rasismebegrepet alene vært nærmest altomfattende, og overflødiggjort spesifisering av de øvrige nevnte straffbare ytringer. Ordlyden i det eksisterende norske lovverk underbygger helt åpenbart det faktum at islamfansen sin utvidede forståelse av rasismebegrepet er feilaktig og må avvises.
At det også utenfor Norges grenser finnes akademikere av samme ulla som Gule/Bangstad/Døving er ikke egnet til å underbygge godheten i deres anførsler. Jane Elliot sa det slik; «Hvite mennesker oppfant rasismen. Ødelegg hvite mennesker, så ødelegger du rasismen». Denne logikken ligger langt fremme i hjernebarken på venstreekstreme suicidale hvite akademikere i Vesten i dag. Den såkalte intelligentsiaen er i ferd med å snu rett og galt på hodet, og noen må nå si stopp. Et utsagn blir ikke en sannhet selv om det er publisert i bøker. Tullball blir ikke sannhet uansett hvor mange ganger det gjentas. Tullball blir heller ikke sannhet uansett hvor imponerende titler tullebukkene holder. Et hvert utsagn må stå seg mot saklig kritikk. Det utvidede rasismebegrepet tåler ikke denne testen.
Erkebiskop Abdulahad Gallo Shabo ved Den syrisk-ortodokse kirken i Södertälje sier i avisen Vårt Land 20.12.2014 følgende; «Europa er naive. De tar i mot alt for mange muslimer. Vi som har levd sammen med muslimer i århundrer vet hva det innebærer. Se bare på hva som skjer i Irak, i Syria.». Dersom vi skal legge nyrasismebegrepet til fremtoninger som Gule/Bangstad/Døving til grunn så er det å være kritisk innstilt til muslimsk innvandring en form for rasisme. Er den syriske erkebiskop Abdulahad Gallo Shabo en rasist, eller er det apologettroikaens begrepsunivers som er helt på jordet?
Dersom apologetene skal ha rett i sine språklige krumspring så må det også være full anledning til å skape nye definisjoner på begreper som drap, tyveri, og andre straffbare begivenheter. At språket mister sin betydning dersom meningsinnholdet i begreper tillates å endevendes av kreti og pleti er i seg selv en alvorlig sak, men det er desto større grunn til å sette ned foten når den ene part som her, omdefinerer innholdet i begreper som beskriver straffbare handlinger. Dersom det skal innføres språklig anarki i Norge vil det bli umulig for lovlydige borgere å kunne manøvrere på rett side av loven fordi grensene ikke er synlige. Det vil også bli umulig for rettsvesenet å gjøre jobben sin, og «likhet for loven» blir en illusjon. Slik sett er apologetene sin kamp mot FN sin rasismedefinisjon bare en naturlig tilpasning til den islamske sharialov. I Kalifatet eksisterer det nemlig ikke likhet for loven. Ikke-muslimer er tilnærmet rettsløse i islamistiske stater. Dette er en rettstilstand som vi ikke kan tillate islamistenes kollaboratører å innføre i Norge.
Islam er rasistisk
Nordmenn er flinke til å skille mellom rase og ideologi. Vi angriper ikke en etnisk gruppe til tross for at mange av folkegruppens representanter bekjenner seg til en ond ideologi. Nordmenn med sin judeo-kristne humanistiske kulturarv er i så måte langt mindre rasistiske enn tilhengerne av islam. Segregerte toaletter der ikke-muslimer ikke har adgang, forbud mot bilder av Nasse Nøff, adskilte svømmehaller, halaldyreplageri som samtidig er en kilde til terrorfinansiering – dette er bare noen eksempler på muslimsk rasisme mot ikke-muslimer, dersom en utvider rasismebegrepet slik som islamister og deres medløpere foreskriver. Kritikere av islam blir karakterisert som rasister, til tross for at den mest åpenbare rasismen i vår tid forkynnes av islam. Dette faktum er klart konstatert i en tidligere artikkel her; http://sian.no/artikkel/muslimer-har-en-tro-som-foreskriver-rasisme. I denne konteksten er det påfallende at ikke våre hjemlige godhetsapostler konfronterer utøverne av islam med islams egen rasistiske og menneskefiendtlige natur. Har muslimer frikort for utøvelse av rasisme?
Konvertittenes raserenhet i islam
Norske avvikere som konverterer til islam er det god grunn til å se nærmere på, i konteksten av de nye utvidede rasismebegrepene som promoteres av venstreekstremistene. Islam er nemlig skrudd sammen slik at kun muslimer blir ansett som rene og aktverdige mennesker. Islam anser ikke-muslimer som regelrette søplemennesker. Mohyeldeen Mohammad er behjelpelig med å presisere dette faktum for oss, i facebookinnlegg fra 2010 der han skriver; «Alhamdulillah, jeg lovpriser Allah, som har gitt vår Nasjon slike vidunderlige barn. De skal, med Allah's [sic] hjelp, ta knekken på den vestlige, sataniske sivilisasjon, en gang for alle! [...] Jeg hater jøder! Måtte de brenne i helvette! [sic ...] Dere er bare satans slaver, dere har øyne, men blinde fordet. Ører, men døve fordet [sic]. Hjerner, men tomt mellom ørene deres. Dere vil rett og slett ikke forstå.. Deres tid er over, Islam skal herske hele jorden, veldig snart, insha'Allah! [...] Jeg ler av dere bastardunger. Alhamdulilla, som velsignet meg med Islam! [...] Jeg er Allah's [sic] slave. Jeg er Muslim. Hva er dere? Søppelmennesker! [...] Og dere er Satans representanter». Her beskriver altså dette unorske sjarmtrollet, som åpenbart har prioritert koranstudier fremfor norsk rettskrivning, den islamistiske doktrinen på en likefrem og sannferdig måte. At denne ideologien fremstår som tiltalende for norske konvertitter er ganske ubegripelig.
Konvertitten får en ren kropp
Ayatollah Khomeini skriver i «The Little Green Book» Vol 2 Kap 12; «En ikke-muslimsk mann eller kvinne som konverterer til islam har automatisk en ren kropp, rene kroppsvæsker, ren snørr og ren svette. Når det gjelder konvertittens klær, forblir de urene dersom de har vært i kontakt med konvertittens svette kropp før han konverterte». Som vi forstår må en muslimsk konvertitt med andre ord påregne visse økonomiske utlegg til innkjøp av ny raseren garderobe. Dette med renhet har i islam en langt mer omfattende og alvorlig betydning enn bare det vi i Vesten forbinder med personlig hygiene. Islamsk raserenhet går på hvorvidt delinkventen er å anse som en god muslim eller ikke, hvorvidt han følger de ekstremt detaljerte anvisningene i sharialoven. Kort sagt, om han er et godt eller dårlig menneske etter islamistisk målestokk.
Vil vi noensinne oppleve at Gule/Bangstad/Døving offentlig definerer islam som rasistisk?
Oppsummering
Vi beskyldes for å være rasister. Men for flere og flere gode nordmenn vil det være mer ønskelig med en innfødt rasist fremfor en feilkulturell islamistisk invasjonsstyrke. Vesten skal undertrykkes gjennom meningsterror, og slik degenereres til det absolutte barbari under Allahs svarte piratflagg fordi islamapologetene er redde for imaginære rasister og deres budskap. Tro meg, når den norske totalitære islamistiske filialen av Kalifatet er operativ vil pappskallene på den politiske venstresiden savne «rasistene». Det er langt å foretrekke å være levende og fri rasist enn å være død eller slavebundet apologist. Det er på tide å diskutere innholdet i budskapet, hvilket samfunn vi ønsker for våre etterkommere, snarere enn å henge ufortjente merkelapper på varslerne.
Den overlevende Charlie Hebdo journalisten Zineb el Rhazoui har følgende å si om rasisme; «Det finnes mennesker som angriper muslimer på en rasistisk måte. I betydningen av at de angriper muslimer som gruppe – eller rase. En gruppe som ikke bare er annerledes, men også dårligere. De som gjør det, er rasistiske fordomsfulle. Å kritisere religion derimot er ikke rasisme. Det er kritikk mot et syn, eller en idé. Også når kritikken oppfattes som støtende».
Raymond Ibrahim sier det slik; «Dersom en person av en hvilken som helst farge går amok med våpen, ville det vært rasistisk å knytte det til hans rase. Men hvis en person av en hvilken som helst farge går amok med våpen, samtidig som han vifter med koranen og roper Allahu Akbar, eller på annen måte rasjonaliserer sin handling med islamistisk terminologi, da snakker vi om en hendelse som er motivert av en ideologi eller verdensanskuelse som ikke har noe å gjøre med terroristens rase.»
Mosab Yousef, sønn av Hamasleder Sheikh Hassan Yousef stempler seg selv som rasist etter de forkvaklede utvidede nyrasismebegrepene, når han uttaler følgende; «Enhver muslim som leser koranen, hvis de tillater seg å lytte til koranen, og samtidig tror at dette er fra Gud – Jeg mener de er syke og de trenger hjelp.» Mosab Yousef beviser på denne måten at apologettroikaens utvidede rasismebegrep er åndsforlatt.
Mange kritiserer islam fra samme ståsted som når de kritiserer andre ensrettede ideologier. Kritikk av islam og islamisme omhandler religion, ideologi, politikk, kultur m.m. og må ikke blandes sammen med rasisme. Alle argumenter skal og må få leve sitt eget liv og gis adgang til å bevise seg levedyktig stilt opp mot saklige og sannferdige motargumenter. Budbringerens politiske ståsted og graden av moralsk forankring er i så måte helt irrelevant. De fleste som forsvarer islam vet meget vel at islamkritikk ikke er rasisme. De fortsetter likevel sine bestrebelser på å reformere i filler rasismebegrepet, fordi deres meningsterror er den mest effektive måten å stoppe kjeften på islamkritikere. Hadde islamfansen hatt saklige argumenter ville de ikke hatt behov for å trakassere gode nordmenn med rasismebeskyldninger.
Hatefulle ytringer
Ytring av muslimhat rammes av straffeloven på samme måte som rasisme. Eventuelt islamhat er fortsatt straffefritt fordi ideologier ikke beskyttes av loven. Derfor jobber ytringsfrihetsfiender aktivt med å utvide rasismebegrepet, blant annet til å omfatte det obskure uttrykket islamofobi i tillegg til nær sagt en hver ytring som de selv ikke liker. I nyere tid ser man videre at islamkritikere stadig oftere i offentlig sammenheng betegnes som hatere, da primært muslimhater, jamfør den ufine og uredelige tilbøyeligheten til å omdefinere ideologikritikk som individkritikk i den hensikt å inkriminere meningsmotstanderen. Å beskylde folk for å hate er så drastisk, så umoralsk og så unorsk at anstendige mennesker vil snu seg vekk i avsky overfor de som på den måten skjender meningsmotstanderens gode navn og rykte. Videre er det slik at haterbeskyldninger er så alvorlige at venstreekstremisten fort kan finne seg selv saksøkt for injurier. I rettsalen vil det være svært vanskelig for apologeten å føre sannhetsbevis for at saksøker faktisk hadde en bestemt (hatefull) tanke inne i hodet sitt når han ytret noe som islamfansen ikke likte å høre.
Det er intet rasistisk i å kritisere en totalitær ideologi som avviser å anerkjenne universelt aksepterte fundamentale menneskerettigheter. Hetskampanjene mot islamkritikere må nå få en slutt, ved at lovgiver tydelig konstaterer at definisjonen av rasismebegrepet fortsatt skal ligge der FN pr i dag setter den, og at utenforstående ikke har noen rett til å definere hvem jeg hater.
Lars Thorsen