SIAN er den norske medlemsorganisasjonen i den felleseuropeiske motstandsbevegelsen Stop Islamisation of Europe (SIOE).
En grunnleggende feilvurdering av islam
Per-Willy Amundsen i FrP vil behandle ”alle religioner likt”. Det er vel og bra – dersom vi har å gjøre med humane og fredelige religioner som står for en gudstro og en religionsutøvelse som ikke er på kollisjonskurs med det sekulære samfunn. Men Amundsen, og hele det politiske miljø med ham, gjør seg skyldig i en grunnleggende feilvurdering når islam vurderes som en religion. Islam omfatter et politisk system som bygger på terror og vold, ensretting og undertrykkelse. Bare siden 11. september 2001 er det utført 14.000 terrorhandlinger som muslimer står bak. Siste melding kommer fra Irland – sju muslimer er pågrepet etter at politiet har avslørt deres mordplaner mot den svenske Muhammed-tegneren Lars Wilks.
Enten det dreier seg om forfølgelse, mord og hemningsløse voldsorgier i de muslimske land når ”profeten blir krenket”, eller det dreier seg om 700 påsatte branner i København, eller at Karl Johan ser ut som en krigssone – så går det samme igjen: V i får en forsmak på det primitive islamske barbari.
SIAN satser på et spennende årsmøte lørdag
Det blir spennende debatt på årsmøtet til Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), som avvikles i Oslo lørdag 13. mars.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet er blitt en agitasjonskanal for islam:
Statlig hets mot det norske folk
En årsrapport for 2009 fra ”Integrerings- og mangfoldsdirektoratet” forteller at direktoratet kunne strø om seg i fjor med 5 milliarder kroner, en økning på 720 millioner kroner fra året før! At man ikke behøver å ta smålige økonomiske hensyn, viser til og med den råflotte årsrapporten. Bokens ekstravagante utforming med over 100 store fargebilder og gjennomført fire fargers trykk, visert at direktør Osmund Kaldheim i direktoratet åpenbart må ha tenkt: Fanden spare!
Det mest skuffende med denne rapporten er imidlertid at den er gjennomsyret av en muslimsklignende hets mot det norske folk i sin alminnelighet – og mot aviser, TV og radio i særdeleshet.
På forsiden er limt inn islamkritiske avisoverskrifter med en ledsagende tittel: ”Medieskapt islamfrykt”. Å gi media skylden for den utbredte islamfrykten som gjør seg gjeldende over hele Europa, er fullstendig feil. Det er faktiske forhold som ligger til grunn for uroen. Islam har nemlig i snart 1400 år ved okkupasjon og terror på tre kontinenter tatt livet av ca. 290 millioner mennesker. Islamske terrorister slår til over alt.
Islams stygge ansikt
Fredag den 12.02.10 kunne vi lese på NRK Tekst-TV at ”flere tusen muslimer protesterte høylytt, men fredelig mot trykkingen av karikaturtegninger i Dagbladet”. Demonstrasjonen skulle likevel vise seg ikke å være ”fredelig” så altfor lenge. Det tok nemlig ikke lang tid før en av initiativtakerne til demonstrasjonen, Mohyeldeen Mohammad, sa at hvis ikke nordmenn slutter med å håne profeten deres, så ville Norge få sitt 11. september eller 7. juli. Dette utsagnet, som vanskelig kan ses på som noe annet enn en ren terrortrussel, har skapt engstelse blant mange nordmenn.
Det skulle heller ikke gå lang tid før flere kjente personer kom på banen for å gi uttrykk for at Mohammad hadde overtrådt ytringsfrihetens rammer. Høyre-leder Erna Solberg uttalte at ”terroradvarselen som ble fremsatt under demonstrasjonen, var et alvorlig tilbakeslag for integreringen.” Hun fryktet også at ”den åpne og liberale dialogen ville bremses i frykt for terror”. Religionsforsker Kari Vogt uttalte at slike ytringer under en ellers fredelig demonstrasjon var krenkende overfor nordmenn.
Islam og vitenskapelig innovasjon
Islamsk kultur har gjennom historien og frem til i dag vært notorisk tilbakestående ift. vitenskapelig innovasjon.
Koranen var den første boken som ble skrevet i Arabia. Arabias arkitektur besto på den tiden av jordhytter. Muhammeds eget hus var laget av tørket leire. Arabisk kultur var knapt på jernaldernivå – med poesi som eneste kunstform.
Kosakkenes svar til den tyrkiske sultaten
I 1676 hadde kosakkene i Saporosje, som bebodde landområdene rundt nedre del av elven Dnepr i Ukraina, beseiret de osmansk-tyrkiske styrkene i kamp. Sultan av Det osmanske rike, Mehmed den fjerde, forlangte ikke desto mindre at kosakkene måtte underkaste seg tyrkisk herredømme.
På denne tiden hadde de islamske horder nådd Østerrike og var i ferd med å omringe Wien for andre gang. Det kristne Bulgaria, Hellas, Romania, Ungarn, Serbia, Makedonia, Georgia og Armenia, dessuten den arabiske halvøy, Persia, de vestlige deler av India og hele Nord-Afrika var forlengst okkupert av Muhammeds soldater. De var blitt fordrevet fra Spania 200 år tidligere, etter over 700 år med undertrykkelser av befolkningen.
”Religionsfrihet” med Allah, Koranen, sharia og profeten som lovgivere?
Dyr kan mishandles og kjerringer pryles!
Vi kan ikke fire på religionsfriheten, hevdet likestillings- og diskrimineringsombud, Beate Gangås, i Aftenposten 7. desember 2009. Hun skrev at jevnlig fikk ombudet henvendelser fra personer (les muslimer) som opplevde hindringer for sin religionsutøvelse i arbeidslivet og i skolen. Et betimelig spørsmål er: Skal muslimene få boltre seg fritt med Allah, Koranen, sharia og profeten under dekke av det vestlige honnørordet ”religionsfrihet”? Da vil det i tilfelle være fritt fram for halalslakting (les dyremishandling) – og muslimfar kan med Allahs velsignelse pryle kjerringa hvis hun er obstanasig.
Gangås skrev at henvendelsene dreier seg om alt fra spørsmål om mat, bønnerom og fri på egne religiøse helligdager – spørsmål som ifølge Gangås er i kjernen av religionsfriheten. Hun sa seg glad for at det her i landet er tverrpolitisk enighet om at det ikke er aktuelt med forbud ”mot bønnetårn på moskeer og minareter”.
Politikere tillater muslimer å ta seg til rette!
Politikerne har problemer med det islamske demonstrasjonsplagget hijab. ”SV kan ikke la seg presse av høyresiden i en så viktig sak som dette”, skriver Dagsavisen. Den viktige saken er forbud eller ikke forbud mot hijab, som ifølge avisen er like lite kontroversielt som turban og den jødiske kalotten. Jens Stoltenberg vil ikke ha forbud – fordi det trolig er i strid med religionsfriheten. Statsministeren sier: ”En statlig regulering av klesplagg i sin alminnelighet er ikke aktuelt.” Dessuten tror Stoltenberg at et forbud vil være uforenlig med den europeiske menneskerettighetskonvensjon. ”Man kan ikke forby noe man ikke liker, men jeg forstår at noen reagerer på at småjenter går med hijab”, sier Stoltenberg.
Hijab er et islamsk uniformslignende demonstrasjonsplagg, som tilkjennegir at vedkommende som bærer ”uniformen”, ikke ønsker integrering i det norske samfunn. Er det et barn som er påtvunget hijab, signaliserer det at foreldrene propaganderer for islam – som med sin sharialovgivning står i motstrid til menneskerettighetene og norsk lov. Islam er en religion, en politikk og en måte å organisere samfunnet på, som nordmenn flest oppfatter som et barbarisk system.
Må redaktøren i Politiken trekke seg?
For SIAN er det sørgelig å konstatere at vi som har sett opp til Danmark som selve fanebæreren for ytringsfriheten under Muhammed-karikaturstriden – nå har utvist en unnfallenhet som ikke er til å forstå. Knefallet er minst på høyde med det redaktør Vebjørn H. Selbekk i Magazinet ga til beste da han ble presset i kne, etter at han i 2006 offentliggjorde den omstridte karikaturtegningen av Kurt Westergaard.
Religiøs privatskoleundervisning må underlegges norsk lovgivning
Skal man unngå konflikter og splittelse i det norske samfunnet i fremtiden og forebygge borgerkrig, må Arbeiderpartiets såkalte enhetsskole gjenopprettes. Dersom muslimbarna fortsatt skal bli hjernevasket i moskeenes koranskoler, der de læres opp til hat og krig mot jøder og alle ”vantro”, vil de gå ut i livet – fullstendig preparert for jihad (hellig krig) mot de ”vestlige dekadente verdier”. Det hører til sjeldenhetene at ikke-sosialister applauderer et SV-initiativ, men partiets bestrebelser i retning av å nedlegge forbud mot viltvoksende religiøse privatskoler, bør støttes helt og fullt. Vi må tilbake til Einar Gerhardsens grunnskole, som var tuftet på at alle barn i samfunnet skulle ha den samme undervisningen.
Dette forhindrer ikke at foreldre, i henhold til foreldreretten og menneskerettighetene, selv skal kunne bestemme den religiøse- eller livssynsmessige opplæring for sine barn. De må få full anledning til å drive med privat religionsopplæring, det være seg i hjemmet, i koranskolen eller i kristne privatskoler. Staten må imidlertid ha rett til å se til at denne undervisningen ikke står i strid med samfunnets normer og sekulære lover, selv om det offentlige ikke betaler en krone til denne opplæringen.