Listhaug lekset opp for beryktet muslimløgner

Muslimene pynter islamdyret, men det er fremdeles et uhyre.

Milepæl i sivilisasjonens oppgjør med islamsk løgn og ondskap

Listhaug lekset opp for beryktet muslimløgner

Minhaj ul-Quran har i flere år holdt inndoktrineringssamlinger for sine unge muslimer, for å sikre at de blir gode muslimer. I år ble sektens al-Hidayah lagt til Sarpsborg. Sjefsmuslim Tahir ul-Qadri var kommet for å se til at hjernevasken gikk for seg på forskriftsmessig vis. Han fikk så al-Azhar hatten passet!

Inspirerende løgner

Minhaj ul Quran sin muslimcamp «mot ekstremisme» har fått stor oppmerksomhet i mediene. Som vanlig med mest relevant dekning fra HRS [her],  [her] og [her]. Det ville vært oppsiktsvekkende dersom muslimer faktisk motsetter seg terror og annen ekte muhammedansk adferd, men det er dessverre ikke dette som er agendaen til Minhaj. Løgnersekten i Enebakkveien serverer taqiyya. Sektlederen ul-Qadri er selv hovedattraksjon på konferansen. Han er dokumentert å være både ond, løgnaktig og god muslim. Et muslimsk kinderegg.

Dette har åpenbart noen informert Listhaug om. Mens uhyggelig mange stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer er teologiske analfabete og/eller later som de ikke forstår noe av islams ondskap, sier Listhaug sannheten: Islamisme – det vil si islam selver nåtidens skrekkideologi og må bekjempes.  

Einar Gerhardsen sin berømte Kråkerøytale i 1948, der han tok et knusende oppgjør med den onde kommunistiske ideologien som snek seg inn over Europa, infiltrerte og okkuperte land etter land, har i dag fått sin like i Listhaugs klare melding til vår tids onde islamske ideologi som sniker seg inn over Europa, infiltrerer og okkuperer land etter land.

Listhaug lot seg ikke lure av luremuslimene. Dagens stjernesmell kom nok som en guffen overraskelse for islamister som er vant til at vårt politiske lederskap logrer og underkaster seg de islamske erobrerne.

 

Den arrogante ul- Qadri svarte ikke Listhaug, i hans tale umiddelbart etter Listhaugs kraftsalve. Han «tok avstand fra terror», uten å respondere på Listhaugs klare og tydelige spørsmål. Dette sier oss alt vi behøver å vite. Han tar avstand fra aggressive krigshandlinger som ikke gavner hans sekt og hans islamversjon. All vold i «hans» navn, er rettferdig krig, og omfattes ikke av noen fordømmelse. Han føler intet behov for å ta avstand fra ekte islam – herunder dødsstraff for frafall og blasfemi. 

For anstendige siviliserte mennesker er islams budskap, og ikke minst ul-Qadris budskap, av en slik art at det utvilsomt kan defineres som ekstremt. For «Drep dem hvor enn dere finner dem», og «de skal drepes som hunder» er begge utsagn som må anses som ekstreme. Men muslimcampen er neppe arrangert for å få muslimer til å ta avstand fra Allah, Muhammed og ul-Qadris egen lære.

Tahir ul-Qadri har sagt at folk som fornærmer profeten skal drepes som hunder. Risikerer ul-Qadri dermed å bli kastet ut av sekten sin etter Sarpsborgcampen, eller er drap på meningsmotstandere ikke å anse som ekstremt i arrangørenes øyne? Vi venter spent på en avklaring.

Over inngangen til Minhaj moskéen i Enebakkveien står det «fred, kjærlighet og kunnskap». Realiteten er dessverre ikke så hyggelig. Minhaj står ikke for fred, kjærlighet og kunnskap i den forstand begrepene defineres på norsk. Du må legge det forkvaklede muslimske oppned-begrepsapparatet til grunn.  Husk at de gode muslimene har omvendt logikk, med sine feilstilte etiske kompass der umoral er moral og fordervelse er etisk høyverdig.

«Fred» på muslimsk, betyr «fravær av opposisjon mot islam». Det er fred fordi islams fiender er drept eller slavebundet. Den «fred» muslimene tilbyr menneskeheten innebærer at hele menneskeheten er underkastet Allah. Jeg minner om hva den islamske umenneskelighetserklæring (Kairotraktaten) har å si om den saken, i artikkel 1: «Alle mennesker utgjør en familie som forenes ved at de er underkastet Allah». Vi som nekter å la oss underordne Allahs skrekkregime, er altså ikke å anse som mennesker. Dette er forøvrig i tråd med koranen 98:6 som slår fast at vi er de verste skapninger.

Kjærlighet på islamsk er utelukkende kjærlighet til Allah, som muslimene plikter å elske mer enn sin egen familie ifølge koranen. Kjærlighet til de vantro er strengt forbudt. Muslimene plikter å hate oss.

Kunnskap på islamsk betyr kunnskap om islams teologi. Verdslig kunnskap er bare «godt» dersom den er egnet til å fremme islam. 

Norge trenger ikke Minhaj sin utgave av «fred, kjærlighet og kunnskap»! Det er reinspikka islamsk ondskap. Det er trolig disse viktige sannhetene Listhaug har oppdaget.

Minhaj forsøker å lure Vesten med godsnakk, tomme plussord som de vet at våre eliter hungrer etter å høre. Dersom budskapet fra Minhaj var alvorlig ment, hvorfor setter de ikke opp tilsvarende antiekstremismekonferanse i Pakistan, Afghanistan, Syria, SA eller andre islamske lykkeland, der noen Pauli ord om «fredens religion» absolutt ville være på sin plass?

Det er ingen grunn til å stole på en muslim som selger «fred» i de vantros land, med mindre han har solgt det samme produktet i et muslimsk land. Det eneste ul-Qadri har bidratt med i sitt hjemland, er en totalitær morderisk politisk-religiøs aktivitet. Dette sier oss alt det vi behøver å vite om sektens holdninger.

Minhaj mener neppe at profeten Muhammed var en ekstremist. De mener neppe at ul-Qadri er en ekstremist. Minhajs definisjon på ekstremisme ligner nok derfor mye på Lars Gules; Alt det man selv ikke liker, er ekstremisme. Selv er man slett ikke ekstrem.

Den vanlige definisjonen av ekstremisme er at man er ekstremist hvis man er villig til å bruke vold for å fremme en politisk sak, mens tankesett som forutsetter bruk av vold klassifiseres som ekstremistiske. Det er – basert på siraens beretninger sammenholdt med de alminnelig anerkjente ekstremismedefinisjoner – helt udiskutabelt at muslimenes onde pedofet Muhammed var en ektremist. Er det slik å forstå at alle som er til stede på denne muslimcampen, tar avstand fra Muhammeds ord og gjerning? I så fall er de frafalne og må drepes, hele hurven.

For de som liker å tro at Listhaug og tilsvarende gode nordmenn er rasister og hatere, vil det nok være oppklarende å kaste et blikk på Minhajsekten sitt fundamentale syn på den islamske primærgeskjeften jihad – hellig krig mot de vantro – som er omtalt i en rapport fra International Institute for counterterrorism:

«Main findings from IMQ library disclosed how the book Islamic Tarbiyati Nisab, written by Tahir ul-Qadri is frequently being used by, both male and female members. The book addresses issues of jihad, and explains how life and death will be rewarded if participation in jihad occurs; if killed, a life in paradise awaits, but if no, the jihadi will have the opportunity to partake in the material riches from the holy war. Additionally, the book states that Muslims refusing to participate and assist in support of jihad are prospective of severe punishment».

Dette er et uhyre interessant funn, fordi det avkler alle muslimløgnene om at Minhaj tar avstand fra det som vi i Vesten definerer som «terror og ekstremisme».


Minhaj kommuniserer i sine bøker ikke noe annet enn ekte muhammedstyle islam. Den siterte Minhaj læreboka er udiskutabelt helt i tråd med koranen og sunnaen. Men dette er noe helt annet enn det som Minhaj forsøker å inbille de vantro nordmennene i forbindelse med helgens konferanse. Minhajs sjefsløgner ul-Qadri er først og fremst kjent for hans egne usannheter om hans medvirkning i utformingen av Pakistans blasfemilov. 

Ul-Qadri har også fått ufortjent mye oppmerksomhet for sin falske fatwa mot terror og ekstremisme. Fatwaen (boken) er dessverre også en muslimløgn. Ul-Qadri sin fatwa unnlater å ta et oppgjør med – eller prøve å bortforklare eller nøytralisere  – alle de utallige onde koranvers som faktisk oppfordrer til ekstremisme og terror. For eksempel er vers 2:191-193 nevnt en gang. Ul-Qadri gjør intet forsøk på å bortforklare ordren om å «drepe dem hvor enn dere finner dem» og å «bekjempe dem inntil all religion er underordnet Allah alene». Vers 8:60 nevnes kun i «Index of Qur’an Verses» bakerst i boken. Verset er ikke kommentert, forklart eller på annen måte ufarliggjort av Ul-Qadri. Versene 4:89, 8:12, 8:39, 9:5, 9:29, 9:111, 9:123 og 47:4 er andre eksempler på onde koranvers som benyttes av gode muslimer som begrunnelse for terror. Ingen av disse versene nevnes av Ul-Qadri i hans fatwa.

Som vi ser hevder ul-Qadri i sin bok at terror er ulovlig, men uten at han hjemler påstanden, og uten at han gjør forsøk på å pasifisere alle de koranhjemlene som utvilsomt gir terroristene lovlig adgang til å terrorisere det de selv betrakter som vantro.

Dette skyldes ganske enkelt at ul-Qadri ikke betrakter drap på vantro som terror. Ul Qadri er en taqiyyaakrobat av godt muslimsk merke. Dette er ikke så underlig. Ul-Qadri følger Muhammeds eksempel. Han er en god muslim. En løgner. Pedofeten Muhammed sa selv at han var en løgner man ikke kunne stole på. Ul-Qadri etterligner derfor bare Muhammed, slik koranen befaler.

Når gode muslimer slipper til i medier for å hvitvaske erobrerideologien sin, betegner de som regel terrorhandlingene som barbariske. De betegner stundom også terroristene som «uislamske». Det siste til tross for at muslimenes egne hellige bøker gir oss den beste dokumentasjon på at ingen er bedre muslimer enn de muslimske terroristene. Hvitvaskerne har rett i at terrorhandlingene er barbariske. Problemet er bare at Muhammed var en barbar, og han smilte aldri så bredt som når noen serverte ham det avkappede hodet til en politisk motstander. Islam og barbari er således for synonymer å regne.

Pakistans ambassadør talte ved arrangementet. Hun var veldig lei seg for at islam – fredens religion – ble oppfattet som det motsatte. Vi kan konstatere at muslimene gjennom 1400 år har hatt en særdeles mislykket kommunikasjonsstrategi, siden de fremdeles ikke har lykkes i å overbevise oss vantro om at islam faktisk er fred. Dessverre er sannheten enkel: Islams definisjon på fred er ikke den samme som siviliserte menneskers definisjon på fred.

 

Abid Raja var en av de inviterte politikere. Et sikkert kort for luremuslimene; Herfra behøver de ikke frykte kritiske spørsmål. Han har lang erfaring i å selge en falsk utgave av islam til de vantro. (Hege Storhaug Rundlurt s 139).  Abid Raja har frekkhetens nådegave. Han presenterer i sin bok «Talsmann» s 250 en løgn som om det var en opplagt sannhet:«Hva er det som gjør at noen ikke klarer å se at islam handler om fred og forsoning, ikke aggresjon?» er Rajas skamløse utsagn. Det kunne skrives en bok om dette temaet, men kortversjonen er: Som nevnt ovenfor, er fred i islamsk forstand en tilstand av fravær av krig fordi alle vantro er nedkjempet, dvs drept eller underkuet. Se koranen 9:29. En fred uten frihet.

Ett av de største ankepunkter mot Abid Raja - og som utvilsomt gjør ham populær hos gode muslimer, er at Raja har flagget sin støtte til den sleipe islamisten Tariq Ramadan. («Talsmann» s 248). Absolutt alt det Tariq Ramadan står for er skadelig for vestlig sivilisasjon. Han er en falsk slange og en god muslim. Et meget dårlig forbilde for medlemmer av vår nasjonalforsamling. Vi får tro PST tok en prat med Raja, når de var samlet under samme tak. Norge har mer enn nok drittsekker om vi ikke skal behøve å importere dem fra Pakistan.

Våkner PST?

Ekstremismeforskere fra PST skal visstnok ha deltatt på konferansen. Vi får håpe de benyttet anledningen til å sette seg inn i ondskapen som råder i sekten som arrangerer denne konferansen. Eventuelle PST ansatte med interesse for å gjøre jobben sin, ville hatt nok å henge fingrene i. Dessverre tror jeg PST vil nøye seg med å kjøre Bjørnlands patetiske og farlige ikkekonfrontasjonslinje mot våre islamske erobrere. PST sin oppgave, slik denne er definert av våre folkevalgte, er å sørge for at nordmenn sitter stille i båten og ikke steller i stand spetakkel mens politikerne styrer skuta rett mot det islamske isfjellet.

PST-tjenestemenn SIAN har snakket med, opplyser at PST ikke har en koran, ei heller har de kompetanse om islamsk teologi. Det er en grov tjenesteforsømmelse på øverste hold at de som skal beskytte oss ikke har kompetanse til å løse oppgaven. 

PST definerer i sine trusselvurderinger det de selv kaller «ekstrem islamisme» som den største terrortrusselen i Norge. Problemet med denne avgrensingen er at PST utelukkende engasjerer seg i væpnet jihad, mens verbal og demografisk jihad – som Minhaj sekten hovedsaklig engasjerer seg i her – ikke får oppmerksomhet av overvåkerne. Dette til tross for at terror utvilsomt er den minst farlige formen for muslimsk hellig krigføring mot menneskeheten. Følgelig kan vi observere det bisarre skuet, at folkets beskytter deltar i konferanse arrangert av en organisasjon som har en hellig forpliktelse til å gjøre ende på vår sivilisasjon. «Ikke vårt bord» sier PST-sjefen.

PST engasjerer seg ikke med ordinær islamisme, kun med den voldelige «ekstreme» versjonen av islamismen. At Minhaj ønsker sharialov (herunder hududstraffer) som erstatning for sekulære menneskeskapte lover engasjerer ikke PST, fordi Norges politiske ledelse begrenser PST sitt mandat. Hva er politikernes motivasjon for å begrense politiets instruks på en måte som fasiliterer den pågående islamisering av Norge? Dessverre er det slik at også svært mange politiledere tror at det inngår i deres stillingsbeskrivelse å være politisk korrekt, herunder å medvirke til islamiseringen av Norge. PST-sjef Benedicte Bjørnland er intet unntak. Hun er enten en idiot, eller bare en nyttig idiot. Bjørnland  har uttalt at hun ikke frykter at parallellsamfunn skal oppstå i Norge, og trekker fram grunnleggende verdier som likhet og tillit. Dette sa hun på et tidspunkt da det allerede forelå parallellsamfunn, etablert av bakstreverske muslimer som nekter assimilering, nekter integrering, og som hater og forakter alle ikkemuslimer. Likhet og tillit kan aldri eksistere mellom muslim og ikkemuslim. Allah forbyr det. Muslimer og ikkemuslimer er ikke like. Dessuten er alle gode muslimer dårlige medmennesker. Ordet tillit er en vits, når det brukes om forholdet mellom gode muslimer og gode nordmenn. Gode muslimer forakter oss, og har ikke lov til å stole på oss. Ta ikke de vantro til hjelpere. Bryt alle avtaler med de vantro. To koranske befalinger fra Allah som teller mer enn Bjørnlands illusjoner.

Avdelingen for dårlige bortforklaringer

Etter talen til Listhaug så vi det forutsigbare. På samme måte som Yousuf Assidiq tidligere har nektet å ta stilling till ul-Qadris islamske ondskap fordi den ikke skjedde i Norge (Assidiq ble senere kastet ut av sekten av Mehtab Afsar), ser vi at Hamza Ansari nekter å forholde seg til beviselige fakta. Han later som at han ikke kjenner sannheten. Dette er en skammelig adferd fra en som påstår å være liberal. Realiteten er at islam er islam, uansett geografi. En muslim mener det samme, uansett hvilke landegrenser han krysser. Det er bare retorikken som påvirkes en smule, ettersom muslimen må lyve og bedra de vantro for å fremme Allahs erobringsprosjekt. Dette preger også Ansaris retorikk. En god muslim.

Det er ett år siden jeg hadde et oppgjør med Ansari [i denne artikkelen], da han også kritiserte Listhaug – og dessuten forutså et blodbad som følge av islams kamp mot menneskeheten. Jeg påviste den gang at Ansari er en løgner, men det ser ut til at Ansari ikke er trøtt av å føre verbal jihad ennå.

Som eksempel på effektene av Ansaris kjære islam, kan nevnes ett av de siste trofeer i skalpebeltet til ul-Qadri  – En pakistaner dødsdømt for en facebookpostering. Slik blir det også i Norge, når Hamza Ansari og hans medsammensvorne har lykkes i å pådra Norge den samme dødelige pesten som bederver alle verdens islamske land.

Lars Gule syntes Listhaugs tale var uhøflig. Det ville jeg også sagt, dersom jeg manglet saklige argumenter, og ikke var bekymret over verdigrunnlaget som ul-Qadri tillates å spre i Norge. Men så har jo Gule tidligere uttrykt likegyldighet til om Norge i fremtiden er befolket av nordmenn.

Oppsummerimg

Det er ikkevoldelig islamisme som er farligst. Fordi den får lov til å pågå uhindret av våre åndsforlatte folkevalgte. Minhaj står for både voldelig og ikkevoldelig islamisme. I vår samtid i Norge, vil Minhaj foreløpig ikke implementere den voldelige utgaven som de har bidratt sterkt til å implementere i Pakistan. Nordmenn vil ikke føle Minhaj sin islamske ondskap fysisk før muslimene har kommet i flertall her, eller erobret Norge på et tidligere tidspunkt. Om vi kaller Minhajs islam for ekstremisme eller ikke, beror på øyet som ser. Det essensielle er at likegyldig av språklig akrobatikk, så vil våre etterkommere som utsettes for denne islamismen (les: islam), nødvendigvis oppfatte sine nye levevilkår som ekstreme. Vold, voldtekter, trakassering, terror, undertrykkelse, slaveri og drap vil bli dagligdagse begivenheter for ikkemuslimske innbyggere i muslimske stater, slik det allerede er i ferd med å bli i vestlige enklaver som er utsatt for den pågående islamske invasjon i vår tid.

Alt ved islam er ekstremt sett fra et sivilisert perspektiv. Muslimenes blotte tilstedeværelse her er en form for jihad. Muslimsk hellig krig er ikke bare et spørsmål om terrorisme eller om verbal promotering av islam. Jihad er rett og slett spredning av islam. Alle muslimer som deltar på Minhaj konferansen er derfor jihadister. Når muslimer i det offentlige ordskiftet fordømmer den væpnede formen for hellig krigføring, burde det naturlige  oppfølgingsspørsmålet være hvordan muslimen stiller seg til de øvrige former for jihad.

Svaret på det spørsmålet er skremmende. Dette er nemlig allerede kartlagt gjennom flere undersøkelser; De fleste muslimer i Vesten vil omgjøre sitt ikkemuslimske vertsland til en shariastyrt islamsk ruin etter modell av de tilbakestående islamske statene som muslimske samfunnsfiender har «flyktet fra». Om de gode muslimene ødelegger vår sivilisasjon med bomber eller ved demografisk krigføring har liten betydning i det lange løp. Det er denne enkle sannheten våre folkevalgte snarest må få øynene opp for.