Muhammedanere preges av fanatisme, skrev Churchill

Hitler har en høy stjerne hos mange islamister.

«Den enkelte muslim kan ha førsteklasses kvaliteter»

Muhammedanere preges av fanatisme, skrev Churchill

Enkelte av SIANs motstandere ynder å trekke parlleller mellom striden om islamisering i våre dager og det idemessige bakteppet for andre verdenskrig. Christen Krogvig har derfor sett nærmere på hvor de to hovedmotstaderne Churchill og Hitler sto i synet på islam.

«Mein kampf» har vært en bestseller i Midtøsten, men det er Koranen som er boken over alle bøker.

Islamske ledere hadde et nært samarbeid med Hitler under krigen. De håpet på at når Hitler var ferdig med jødeutryddelsen i Europa skulle han rydde Palestina for jøder.

Churchills syn på islam er omtalt i boken «Slavery terrorism and islam» av Peter Hammond.  Boken er utgitt av forlaget «Christian Liberty Books» i 2010:

Churchill om islam (side 240-242)

Winston Lennard Spencer Churchill var en av de mest fremstående skikkelsene i det tyvende århundre. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1953. Churchill fikk førstehånds kjennskap til islam i hæren. I 1895 ble han stasjonert i nord-vest-grensen av India (nå Paktistan) på grensen til Afganistan. Han skrev historien om Malakand «felt feeld force»:  «Det er innlysende at Kristendommen alltid har hatt en modererende virkning på menneskes lidenskaper, og beskytte dem mot de mest voldsomme former for fanatisme. Men Den muhammedanske religion styrker snarere enn å dempe intoleransens raseri. Denne religionen ble opprinnelig utbredt ved sverdet, og dens tilhengere har vært underlagt denne form for galskap i større grad enn tilhengere av andre trosretninger.»

«Sivilisasjonen ble konfrontert med militant islam. Kreftene i fremskrittet kommer i konflikt med reaksjonære krefter. Religionen for blod og krig står overfor Religionen for fred. Fredens religion har som regel bedre våpen.»

 Han sluttet seg også til Lord Kitchers hær i Sudan og deltok i slaget ved Omdurman 2. september 1898.

Churchill skrev boken «The river war»:  En beretning om gjenerobringen av Sudan: «Forferdelige er forbannelsene som muhammedanismen kaster over sine tilhengere! I tillegg til det fanatiske raseriet, som er like farlig for en mann som rabies er for en hund, er det en fryktelig fatalistisk apati. Uforsiktige vaner, sjuskete arbeidsmetoder i landbruket, ineffektiv handelsvirksomhet, og usikkerhet knyttet til eierrettigheter eksisterer over alt der tilhengere av Profeten styrer eller bor. Undertrykking av sensualitet fratar dette livet dets ynde og raffinement, det neste livet fratas sin verdighet og hellighet. Det faktum at i henhold til muhammedansk lov må en hver kvinne være en manns absolutte eiendom enten som datter, kone eller konkubine vil utsette den endelige avskaffelsen av slaveriet til den islamske tro ikke lenger har makt over menneskeheten.

«Den enkelte muslim kan meget vel ha førsteklasses kvaliteter. Tusener har blitt tapre og lojale soldater for dronningen. Og alle vet de hvordan man skal dø. Men deres religion lammer den sosiale utviklingen til de troende. Det finnes ingen mer destruktiv kraft her i verden. Islam er langt fra dødsdømt, men tvert i mot en militant og misjonerende religion. Den har alle rede spredt seg gjennom Sentralafrika og skapt fryktløse krigere over alt. Og hadde ikke kristendommen blitt beskyttet i vitenskapens sterke favn – den samme vitenskapen som den har sloss mot forgjeves – ville Den moderne europeiske sivilisasjon kunne falle på samme måte som den eldgamle romerske sivilisasjonen falt.»

«Islam er for araberne det samme som hornet er for neshornet og stikket er for vepsen – en autorisasjon til å begå forbrytelser.»

«Alle krigsliknende operasjoner utført av muhammedanere er kjennetegnet av fanatisme. Mhadi ble den absolutte leder herre i Sudan. Han kunne få tilfredsstilt et hver begjær. Han fulgte eksempelet til han som etablerte Den muslimske tro og hengav seg til hva som for vestlige mennesker syntes å ære store utsvevelser. Han etablerte et stort harem for sine sære lyster. Der ble de vakreste krigsfangene holdt i fangenskap.»

Churchill kommenterte trusselen fra Wahabismen i en tale til underhuset 14. juni 1921. Den gang var Churchill statssekretær med ansvar for de britiske koloniene. Han hadde vært involvert i etableringen av Irak (1921), Jordan (Transjordan) og Palestina, territorier som Storbritannia hadde frigjort fra Det ottomanske imperium.

Mange av Bin Sauds tilhengere tilhører wahabi-sekten, en gren innen muhammedanismen. «Wahabiene praktiserer streng spartanskhet, og det de selv praktiserer påtvinger de også andre. De betrakter det å drepe alle som ikke deler deres oppfatninger, og gjøre egne barn og koner til slaver, som en religiøs plikt. Det har forekommet at kvinner i wahabi-landsbyer har blitt tatt av dage ganske enkelt for å vise seg på gaten.»

«Wahabiene er spartanske, intolerante, godt bevæpnet og blodtørstige i sine egne regionener. De er en maktfaktor man må ta i betraktning, og de har vært, og er fremdeles, svært farlige for de hellige byene Mekka og Medina.»

Når Churchill her refererer til Bin Saud dreier det seg om kong Abdul Aziz bin Saud (1880-1953) som utropte Saudi Arabia i 1932. Wahabiene myrdet 25 medlemmer av Mahal karavanen ved Mina fordi de spilte med trompeter. Musikk var forbudt for wahabistene. Hendelsen forsuret forbindelsen mellom Egypt og Saudi Arabia.

Churchill sa: «En ettergivenhetspolitiker er en som forer en krokodille i håp om at den vil drepe ham selv til sist. Det å velge minste motstands vei vil aldri lede til seier.»

 Hitler om islam

 Hitlers syn på islam er blant annet omtalt i Albert Speers ”Erindringer” side 86-87. Gyldendal Norsk Forlag (1970).

Hvorledes Hitler forestilte seg sin statskirke, fikk man et inntrykk av gjennom den historien han ofte gjenga efter en delegasjon fornemme arabere: «Da muhamedanerne i det åttende århundre forsøkte å trenge frem til Mellom-Europa over Frankrike, ble de slått tilbake i slaget ved Poitiers. Hadde araberne vunnet dette slaget, ville verden i dag ha vært muhamedansk. De hadde nemlig dermed tvunget på de germanske folk en religion som med sin lære, å utbre troen med sverd i hånd og underkue alle folk med sin religion, var som laget for germanerne. På grunn av sin rases underlegenhet ville erobrerne ikke ha kunnet holde stand mot de opprinnelige og kraftigere innbyggerne som var vokset opp i sitt lands hårde natur. Og dermed ville det ikke ha vært araberne, men de muhamedaniserte germanerne som hadde stått i spissen for dette islamske verdensrike.»

Hitler pleide å avslutte denne historien med følgende betraktning. «Vi er så uheldige å ha feil religion. Hvorfor har vi ikke japanernes, som ser offerdøden for fedrelandet som det høyeste? Også den muhamedanske religion ville passe meget bedre for oss enn kristendommen med sin slappe toleranse.»

Når man tar i betraktning Churchills og Hitlers syn på islam er det et tankekors at Hitlers islamofili nå er politisk korrekt, mens Churchills syn, som ligner SIANs, fordømmes av mange. Nazistene tapte Andre verdenskrig, men i den etterfølgende kampen om ideene har deler av deres tankegods så langt kommet seirende ut. Se for øvrig denne videoen om de berømte ledernes syn på islam.