Omskrivning av koranen og annet lurendreieri

Jeg er jøde

I virkeligheten var profeten et monster

Omskrivning av koranen og annet lurendreieri

I argumentasjon for islams fortreffelighet hører man de utroligste anførsler fra muslimske moderate hyklere og fra apologetene. Jeg tar her for meg noen av de tendensiøse anførsler og triks som våre meningsmotstandere bruker for å skape inntrykk av at islam er noe helt annet enn det koranen sier at islam er. Det er uhyre viktig at gode nordmenn setter seg inn i den fiffige argumentasjonen som muslimene bedriver, for å kunne gjennomskue lurendreieriet deres og slik bli i stand til å argumentere korrekt når temaet islam kommer opp rundt kaffebordet på jobben eller i heimen. Mange offentlig fremsatte anførsler fra muslimer fremstår som så åndsforlatte at muslimene tilsynelatende har tatt Allah på ordet. Koranen 8:65 hevder nemlig at muslimene vil vinne over oss fordi vi er uten intelligents.

Abid Raja: «Hva er det som gjør at noen ikke klarer å se at islam handler om fred og forsoning, ikke aggresjon?»

Yusuf al-Qaradawi: Dødsstraff for muslimer som tar avstand fra sin tro.

Biskopen i Sør-Hålogaland,Tor B. Jørgensen: Kristendom og islam har felles ansatser.

Koranen 9:3: Måtte Allah ødelegge jødene og de kristne.

Krig pågår mellom shia- og sunnimuslimer.

Mohammed Mursi - folkevalgt president i Egypt: Dømt til døden.

Koranen brennes i USA. Italia nekter å betale tilskudd til islam. Begrunnelsen er: «Vitenskapelige målinger viser at 61 prosent av Koranen og andre islamske skrifter inneholder oppfordringer til politisk facistisk krig, hat, voldtekter, myrderier, drap, ydmykelser, slaveri, lemlestelser og undertrykking m. m. av ateister, jøder, kristne og andre som ikke er muslimer.»

Erna Solberg ville som kommunalminister ha sharia-inspirert lovgivning i Norge.

Et godt eksempel på grovt tendensiøs korantolkning gir Mohammed Usman Rana, når han i Aftenposten 21.8.2014 sier «Legitime tolkninger av islam gir ikke rom for den muslimske ekstremismen vi bevitner i disse dager». Rana skal få plusspoeng for at han innrømmer at ekstremismen er muslimsk, men det er ikke tilfeldig at Rana her unnlater å dokumentere sin påstand om at ISIL sin terror ikke er hjemlet i en legitim islamtolkning. Rana har nemlig ikke teologisk støtte for sin påstand, selv ikke fra Al-Azar (se nedenfor). Realiteten er at ISIL slett ikke tolker islam. ISIL praktiserer islam nøyaktig slik profeten Muhammed selv gjorde det. Dersom Rana hevder at ISIL tuller med islamtolkningen sin, hevder Rana derfor samtidig at profeten Muhammed var en like stor tulling. Det er en djerv påstand fra en fyr som kaller seg muslim. Ikke minst når koranen konstaterer at profeten Muhammed er et utmerket forbilde. Selv om Rana i debatt på NRK har gitt inntrykk av at profeten Muhammed var en tolerant herremann, så må vi anta at Rana utmerket godt kjenner til de mangfoldige eksemplene fra sunnaen som Rana ikke nevner, skriftsteder som beviser hva for et monster profeten Muhammed virkelig var. Rana bør føle ubehag ved det faktum at koranen 9:73 likestiller muslimske moderate hyklere som ham selv, med oss vantro. Som vers 63:4 konstaterer er de moderate muslimske hyklerne fiender av de ekte muslimene. Dette koranverset uttrykker et klart ønske om at Allah kverker de moderate muslimene, herunder Rana. De moderate hyklerne hører hjemme i helvete sammen med de vantro, vers 4:140. Ikke bare skal slike som Rana til helvete, han skal sågar til den aller nederste etasjen, i følge vers 4:145.

Når folk som Rana fremsetter slike grovt tendensiøse korantolkninger i mediene fremstilles islam slik som hyklerne gjerne skulle ønske at islam var, ikke slik islam virkelig fremstår for en hver objektiv observatør som leser koranen, sira og hadithene. Dette har paralleller til den sivile rettsorden, der vi har begrepene «de lege lata», slik loven er, og «de lege ferenda», slik loven burde være. I siviliserte rettsstater er det kun loven som definerer rettstilstanden. Den enkeltes synsing om hvordan loven burde være har ingen relevans. Slik er det faktisk også i islam, til tross for hva de muslimske hyklerne gjerne vil ha oss til å tro. Koranen 5:48 sier «Så døm mellom dem ifølge det (disse bud) som Allah har åpenbart, og følg ikke lystene deres ved å vike bort fra den sannheten som har kommet til deg». Dette er en klar befaling til Rana om å kutte ut den uberettigede og uriktige tolkingen sin. Også koranen 6:155 kommanderer muslimene til ikke å tukle med den rettstilstand som koranen har anvist; «Og denne (koranen) er en skrift full av velsignelse som Vi har åpenbart, så følg nå den. Og frykt alltid Allah, slik at det må bli vist dere nåde.» Når moderate muslimer hyppig påstår at islam er noe annet enn det profeten Muhammed selv har definert (vold, voldtekt, slaveri, plyndring og drap), så motsier de moderate muslimene sin egen profet.

Masoud Ebrahimnejad anfører på Utrop.no at «Det står ingen steder i Koranen at det trengs imamer for å tolke islamsk lære og å servere den til muslimer». Det er mulig, men den muslimen som begir seg ut i tolkning av koranen må være forberedt på at han meget raskt vil bli ett hode kortere. De ovennevnte koranvers taler i så måte for seg selv. Det er ikke rom for tolkning. Den som ikke serverer Muhammed sin versjon havner i helvete i følge koranen 58:8.
Videre sier sharialoven (Reliance of the Traveller) – som er alle menneskeskapte lover overlegen – i paragraf o8.7 (7) at å benekte ethvert vers av koranen eller noe som det er konsensus om blant de lærde, innebærer frafall fra islam. Frafall fra islam innebærer dødsstraff etter paragraf o8.1, og enhver kan drepe den frafalne ex-muslimen uten å straffes for det, jamfør paragraf o5.4.
De muslimske hyklerne, ofte med den pussige yrkestittelen «samfunnsdebattant», som ukritisk tildeles spalteplass i mediene, fremstiller et islam som ikke samsvarer med det islam som ble meddelt menneskeheten av Allahs anført siste profet, Muhammed. De samme hyklerne gjør seg selv til fredløse, ved å motsi de hellige islamske skrifter. Alternativt lyver de tilsynelatende moderate muslimene. Det får de nemlig lov til av profeten Muhammed, når løgnen tjener islam sin sak.
Abid Raja serverer på side 250 i sin bok «Talsmann” en skamløs og udokumentert påstand som om påstanden var en opplagt sannhet. Raja skriver; «Hva er det som gjør at noen ikke klarer å se at islam handler om fred og forsoning, ikke aggresjon?». Fred i islamsk forstand er en tilstand av fravær av krig fordi alle ikkemuslimer er nedkjempet. De vantro skal enten drepes eller underkues som undermennesker, tvunget til å betale den muslimske mafiaskatten jizya i henhold til koranen 9:29. Dette verset kan ikke påberopes å begrunne noen form for selvforsvar eller defensiv krigføring fordi verset ble åpenbart i samband med profetens krigstokt mot Tabuk i 631. Islamsk fred er en fred uten frihet. Jeg vil påstå at det ikke finnes noen gyldig oppfordring i koranen til forsoning mellom muslim og vantro. Det som finnes av gyldige hyggelige vers dreier seg om muslim versus muslim. Mot ikkemuslimer hersker det en uforsonlig og svært aggressiv tone. Her er noen eksempler på koransk aggresjon:
Koranen 60:4 Mellom oss (muslim-vantro) skal det være hat inntil dere tror på Allah alene. Koranen 9:30 Måtte Allah ødelegge jødene og de kristne (Sahih International), hvor perverse de er! (Pickthall). (Muhammed sa det samme på dødsleiet, Bukhari 8:427.) Den språklige formuleringen i dette verset er forøvrig ganske pussig. Siden koranen skal være Allahs egne ord vil en ytring av et ønske om at Allah skal utføre en handling, unektelig få oss til å mistenke at koranen egentlig bare er et bløffeprosjekt av Muhammed, og slett ikke Allahs guddommelige befaling. Det finnes tallrike fiendtlige uttalelser i koranen. Poenget fremgår godt nok av de nevnte, og ikke minst av det totale fraværet av forsonende og vennlige koranvers. Det er 146 referanser til helvete i koranen. Av disse gjelder ni et moralsk problem, som tyveri eller mord. De resterende 137 versene i koranen som konkluderer med at noen hører hjemme i helvete begrunner dette med at vedkommende ikke tror på at Muhammed er Allahs profet. Hvor fredelig og forsonende synes Abid Raja at en slik fordømming av oss ikkemuslimer er? Koranen er definitivt ikke menneskevennlig og den handler ikke om fred og forsoning slik Abid Raja så skamløst påstår at «islam» er. Det er vanskelig å se for seg hvilket «islam» Abid Raja mener, når ikke en gang koranen støtter hans påstand om islam sitt sanne innhold. Klassisk islamsk lov (sharia) utviklet gjennom islam sin historie på basis av den islamske trilogien er heller ikke verken fredfull eller menneskevennlig. Realiteten er jo at islamsk lov er så avskyelig i sin form at islamske land ikke anerkjenner de universelle menneskerettighetene fordi disse menneskerettighetene (som er en selvfølgelighet i vår siviliserte kultur) bryter med den islamske usiviliserte sharialoven.
Det falske fredelige alibiet i koranen 5:32
Under SIAN sitt besøk i Minhaj ul-Quran moskeen i Enebakkveien i 2013 fikk SIAN presentert et argument for at islam er ytterst elskverdig mot menneskeheten, og at islam aldeles ikke foreskriver de barbariske aktiviteter som islamistene bedriver i profetens navn over det meste av jordkloden.

I Einar Berg sin koranversjon lyder vers 5:32 slik: «Derfor har vi pålagt Israels barn: Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten». I Sahih International og Pickthalls koranversjoner lyder verset om lag slik; «Whoever kills a soul unless for a soul or for corruption in the land, it is if he had slain mankind entirely». I Yusuf Ali, Muhsin Khan og Shakir sine koranversjoner er «corruption in the land» erstattet med «spreading mischief». På arabisk er ordet «fasad» benyttet. Dette er avgjørende for tolkningen av vers 5:32. Den arabiske forståelsen av ordet «fasad» er å begå en handling som er uislamsk. Av uislamske aktiviteter kan nevnes; Å benekte at Allah er Gud og at Muhammed er hans profet. Å tro på at Jesus ble korsfestet. Høre på musikk. Spise grisekjøtt. Drikke alkohol. Utroskap. Homoseksualitet. Tørke seg i rumpa med høyre hånd. Etc. Vers 5:32 forbyr å drepe muslimer med mindre det er som hevn. Å drepe muslimer som hevn er med andre ord helt uproblematisk i følge koranen. Det er i seg selv ikke så veldig sympatisk. Når det er uakseptabelt å drepe en «uskyldig» person er det etter en antitetisk lovtolkning helt akseptabelt å drepe en «skyldig» person. Dette er elementær rettslære. I islam er det slik at en person som har begått «fasad», - forbrutt seg mot islam - er «skyldig» og kan drepes uansett om han har valgt et helt annet livssyn enn islam. Vers 5:32 inneholder således intet forbud mot å drepe ikkemuslimer, idet vi alle er skyldige i å begå «fasad». Med andre ord sier vers 5:32 at 80 % av jordens befolkning fortjener å dø. Vers 5:32 må også sees i sammenheng med det påfølgende verset, der det er nærmere angitt hvilke bestialiteter som skal vederfares enhver som nekter å underkaste seg islam.
Den muslimske terroristen Cherif Kouachi snakket med BFMTV før han ble perforert av politiet i landet han hatet. Denne mønstermuslimen konstaterte at ofrene hans på Charlie Hebdo var «skyldige» og at de derfor var legitime mål i islams krig mot menneskeheten.
Shoaib Sultan har sendt meg følgende melding på facebook: «Din anføring av 5:32 er feil. Jeg tror imidlertid ikke den kan korrigeres, fordi du har bestemt deg for hva du mener. Registrerer bare at du deler islam og koran forståelse kun med en gjeng ekstremister.» Ja for pokker – jeg deler islamforståelse med islamistene. Vi har jo lest den samme boka! I motsetning til luremuslimene – de moderate, så kan både jeg og islamistene tillate oss å fortelle sannheten om hva som står i trilogien. Shoaib Sultan ønsker ikke å begrunne sin påstand. Dette skyldes ikke at Shoaib Sultan er dum. Det skyldes trolig at Shoaib Sultan sin agenda er best tjent med å unngå saklig debatt der påstander brynes mot hverandre og konklusjoner baserer seg på en samlet vurdering av de fremkomne anførsler og deres begrunnelser. Shoaib Sultan er langt mer komfortabel med å gjøre sitt ytterste for å legge et hvert forsøk på saklig debatt omkring islams ondskap dødt fortest mulig, slik at han kan vende tilbake til sin ensidige uberettigede kritikk av islamkritikere. Shoaib Sultan har ingen saklige argumenter til støtte for sin påstand. Vegringen hans mot å prosedere for sitt syn underbygger min konklusjon.
Vers 5:32 markedsføres som koranens mest fredfulle vers. Dette paradoks muliggjøres ved at mediene ikke konfronterer muslimene med deres faktafeil når de selektivt refererer bare utvalgte strofer av koranverset. Feilinformasjonen fra muslimene er ikke utilsiktet. Det er en krigslist.
Det falske alibi for aggresjon i koranen 2:190-193
Disse versene befaler muslimer å slakte «those who fight you». Utvalgte deler av disse vers blir av moderate muslimer brukt til å begrunne at muslimer ikke skal starte kampen, men bare svare på aggresjon. De hevder islam bare tillater defensiv krigføring. Denne påstanden er for øvrig motbevist av vers 9:29 nevnt ovenfor. Det de moderate muslimske hyklerne overser eller bevisst utelater i sin argumentasjon, er at innenfor islam er bare det å uttale noe ufordelaktig om profeten Muhammed å anse som et «angrep» som gir god nok grunn for enhver muslim til å iverksette en islamsk «forsvarskrig». 2:190-193 rettferdiggjør selvforsvar i ordets videste forstand, eksempelvis drap som respons på fornærmelser. Den blotte eksistens av vantro mennesker er i seg selv tilstrekkelig aggresjon til at islam tillater en «forsvarskrig». Ut fra denne islamske logikken er dermed muslimer i stand til å rettferdiggjøre nær sagt enhver ond islamsk handling som en defensiv og berettiget forsvarshandling mot de vantro. «Those who fight you» vil med muslimsk logikk være alle ikkemuslimer, selv om vedkommendes forbrytelse ikke er større enn ikke å tro på Allah, å henge opp et bilde av Nasse Nøff, eller å tegne profeten Muhammed. Harmløse fenomener som hån og fornærmelser er i islamsk språkdrakt synonymt med «forfølgelse», som i henhold til islamsk tradisjon (sunna) berettiger drap på den vantro motparten. Dette i motsetning til sivilisert språkdrakt, der ordet «forfølgelse» er et begrep som innebærer en grad av fiendtlig aktiv handling som går langt ut over det å gjøre narr av motparten.
Den falske gylne regel i koranen 2:279
Den gylne regel er i praksis ymse variasjoner over den kristne «ikke gjør mot andre det du ikke vil at din neste skal gjøre mot deg». Den gylne regel finnes i alle store verdensreligioner utenom islam. En løsrevet setning fra vers 2:279 blir likevel fremstilt som islams gylne regel. Setningen som de falske muslimer og deres norske apologeter hevder at er islams gylne regel lyder; «Dere skal ikke gjøre urett, og det skal heller ikke gjøres urett mot dere». På den norske utgaven av wikipedia er faktisk denne siste setningen i vers 2:279 beskrevet som islams gylne regel. Dette er et veldig godt eksempel på at wikipedia ikke nødvendigvis er noen god kilde for å søke kunnskap. I stedet anbefales www.sian.no.
For å visualisere hvor absurd det er å hevde at den siste setningen av vers 2:279 er noen gylden regel gjengis her versene 2:278-279:
2:278 «Dere som tror, frykt Allah og ettergi utestående ågerrenter, så sant dere er troende.»
2:279 «Om dere ikke gjør dette, er dere erklært krig fra Allah og hans sendebud. Men hvis dere vender om, kan dere beholde den opprinnelige kapital. Dere skal ikke gjøre urett, og det skal heller ikke gjøres urett mot dere.» Som det fremgår av koranversene dreier den falske islamske gylne regel seg i realiteten bare om berettigelsen av å beregne renter på lån.
Den norske wikipedialøgnen er så dårlig at jeg ikke har sett forsøk på å fremføre dette falske budskap i engelske nettsider. På utenlandske wikipediasider finner man dog enkelte halvhjertede forsøk på å sette sammen tvilsomme hadither for å danne en illusjon av at islam har en gylden regel. Hadith er rett og slett ikke en god eller sterk nok som rettskilde for en så sentral kommando fra Gud. Det er jo også verdt å merke seg at muslimene ikke blir enige med seg selv om hva deres gylne regel egentlig er. Dette i seg selv underbygger jo bare at den gylne regel ikke eksisterer i islam. At islam mangler en gylden regel er ingen overraskelse for alle som kjenner islams unike iboende ondskap. Dette er likevel flaut for både muslimer og apologeter, som i årevis har foret nordmenn med falske påstander av typen «islam er fred». Mangelen på en islamsk gylden regel forteller oss at islam er en helt unik ideologi ulik alle andre religioner. Dette faktum bør være en kraftig tankevekker for alle de norske islamfans som feilaktig legger til at det ikke vil ha negativ effekt på norske borgeres verdier, normer og dagligliv, at islam gis stadig mer makt i det norske samfunnet. Islam er så ulikt de verdier vi bygger samfunnet vårt på at utbredelse av islam i Vesten uvergelig vil rasere vår sivilisasjon uansett om det «bare» skjer gjennom den pågående fredelige demografiske befolkningsutskiftingen.
Kontekstargumentet som snudde seg mot islam
Når vi påpeker hva koranen og sunnaen sier om Muhammeds liv og levnet overfor sine motstandere, er ofte motargumentet fra muslimer at vi tar versene ut av sin kontekst. Legg merke til at den som fremfører dette argumentet aldri forteller oss hva den korrekte konteksten er, bare at islamkritikerens argumentasjon ikke er gyldig. Slik hersketeknikk og tåkeleggingstaktikk lar seg fremføre mot islamkritikere fordi mediene ikke gjør jobben sin.
Realiteten er at alt Muhammed gjorde mot ikkemuslimer etter at han flyttet til Medina, og også noe i den første Mekkaperioden, kan defineres som fiendtlig adferd. Det var en adferd som var uhørt selv etter datidens hedenske arabiske skikker. Ett eksempel er Muhammed sitt første angrep på Quraysh karavane i den hellige måned, som Muhammed i ettertid måtte få Allah til å godkjenne med tilbakevirkende kraft i et koranvers.
Muhammed var en hårsår fyr, og å dikte en nidvise om ham var tilstrekkelig til å bli et hode kortere. Når det hevdes at Muhammed kriget eller myrdet i defensiv krigføring, så var fiendens forbrytelse ikke verre enn å ha skrevet et kritisk dikt. Kunstnerisk virksomhet er å anse som et angrep så alvorlig at det i henhold til muslimsk logikk berettiger til drap på kunstneren. Dette er grunnlaget for drapsforsøk og terroranslag mot Kurt Westergaard og Jyllandsposten fra 2005, og mot Charlie Hebdo i 2015.
Når en hedensk araberstamme besvarte Muhammeds karavanerøveri med et gjengjeldelsestokt, betegner muslimene Muhammed sin adferd som defensiv, til tross for at Muhammed historisk sett utvilsomt var den opprinnelige aggressoren blant de to partene.
I det store og hele har islam totalt forskjellig meningsinnhold i begrepet «selvforsvar», enn det siviliserte mennesker har. Dette er det svært viktig å forstå slik at en ikke lar seg forlede av muslimsk tåkeleggingstaktikk.
I kontekstanførslene fra islamfansen hevdes det ofte at aktuelle koranvers er oppfunnet i forbindelse med en konkret hendelse der motstanderne var slemme mot Muhammed, og at verset derfor ikke har universell eller tidløs relevans. Det å være «slem» mot Muhammed innebar oftest bare å håne ham, fornærme ham, eller kritisere ham fordi han forkastet stammens gamle guder. At noe er skrevet i forbindelse med krig betyr ikke nødvendigvis at det kun er gyldig i krigstilstand. Muslimske lurendreiere og deres norske medløpere unnlater dessuten å nevne det faktum at generelle blankofullmakter til å bekjempe ikkemuslimer over alt og i all tid finnes for eksempel i Koranen 9:123 og 9:73. Det arabiske ord brukt for å «bekjempe» her er «Jahidi», verbform av «Jihad».
Vår islamkritikk kan således ikke avskjæres med henvisning til kontekstargumenter.
Anførsler om feil kontekst kan dessuten snues på hodet og brukes mot islam selv. Dersom det er slik at et ondt koranvers hevdes kun å ha begrenset gyldighet for eksempel i tilknytning til en konkret krigshandling, må det nødvendigvis være slik at et anført hyggelig koranvers også har et tolkningsrom begrenset til tid og sted der koranverset oppsto. Siden koranvers har en konkret kontekst – de oppstår når det passer Muhammed å få åpenbart et vers for å løse en konkret floke – så må muslimer nødvendigvis også la være å bruke koranen som guide for sin livsførsel. Kontekstargumentet innebærer at alle vers er bundet til en konkret hendelse og kan ikke anvendes som generelle anvisninger for muslimsk livsførsel, dersom muslimen skal la være å ta versene ut av den anførte kontekst. Slik blir hele koranen annullert som religiøs rettesnor og degradert til en del av eventyrfortellingen om den historiske personen Muhammed. Muslimene er hjertelig velkomne til å kunngjøre en slik logisk degradering av koranens status.
Det ovenstående betyr at for eksempel vers 2:256 «Det er ingen tvang i religionen», ikke har noen gyldighet som pro-islamsk argument. Vers 2:256 oppsto da Muhammed var en svak religiøs forkynner i Mekka med helt minimal oppslutning, og han forsøkte den gang fortsatt å få jødene til å bli med i gjengen hans. Når Muhammed senere ble sterk, kom sverdet frem. Jødene som hadde hjulpet stammen til Muhammed med å håne ham i historien om de tre svar, ble etter den episoden utsatt for en forfølgelse som har vedvart til dags dato. Et helt annet men ikke mindre viktig poeng er at koranens vers 2:256 uansett er opphevet av vers 9:29 etter «abrogation» prinsippet i vers 2:106. Det er også et faktum at når man med muslimsk logikk anfører at det ikke er noen tvang, så innebærer dette at den vantro helt fritt får lov til å velge om han vil konvertere til islam, betale mafiaskatten eller bli drept av muslimene. Dette er ingen tvang, men opsjonene som tilbys gir ikke lystelige utsikter for han som nekter å bli med i dødskulten islam.
Ul-Qadri sin falske fatwa mot terror
Under SIAN sitt besøk i Minhaj ul-Quran moskeen i Enebakkveien i 2013 fikk SIAN utdelt Tahir ul-Qadri sin «Fatwa on Terrorism and Suicide Bombings». Det er et digert stykke litteratur som opptar like mye plass i min bokhylle som Asbjørnsen og Moes eventyrsamling, og den fysiske størrelsen er ikke den eneste likheten mellom de to verker. Denne fatwaen fremholdes som et bevis for at islam ikke anerkjenner terror som politisk verktøy. Dessverre er denne fatwaen like falsk som Tahir ul-Qadri selv. Når man begår en fatwa mot terror må leseren kunne forvente at innholdet i fatwaen underbygger en påstand om at terror er uislamsk, alternativt at fatwaen gir en klar oppfordring om at muslimene simpelthen slutter å følge koranen. Muslimske terrorister bruker de onde koranversene som motivasjon og hjemmel. Dersom terror skal anføres å være ulovlig i henhold til islam må nødvendigvis fatwaen inneholde en drøfting av de onde koranversene og den må gi en velbegrunnet konklusjon om at de onde versene enten er ugyldige eller ikke er onde likevel. Ul-Qadri sin fatwa unnlater derimot å ta et oppgjør med – eller prøve å bortforklare – de onde koranvers som faktisk oppfordrer til terror. Vers 2:191-193 er nevnt en gang. Ul-Qadri gjør intet forsøk på å bortforklare ordren om å «drepe dem hvor enn dere finner dem» og å «bekjempe dem inntil all religion er underordnet Allah alene». Vers 8:60 nevnes kun i «Index of Qur’an Verses» bakerst i boken. Verset er ikke kommentert, forklart eller på annen måte ufarliggjort av Ul-Qadri. Versene 4:89, 8:12, 8:39, 9:5, 9:29, 9:111, 9:123 og 47:4 er andre eksempler på onde vers som benyttes som begrunnelse for terror. Ingen av disse versene nevnes av Ul-Qadri i hans fatwa. Som vi ser hevder ul-Qadri i sin bok at terror er ulovlig, men uten at han hjemler påstanden, og uten at han pasifiserer alle de koranhjemlene som faktisk gir terroristene lovlig adgang til å terrorisere annerledes tenkende mennesker. Fatwaen mot terror står som et høydepunkt i det muslimske bedrag av ikkemuslimer.
Begrepsapparatet, hvorfor vi snakker forbi hverandre
Som det fremgår under drøfting av vers 2:190-193 og 2:279 samt avsnittet om kontekst ovenfor, er det flere områder der islamsk begrepsapparat er i total disharmoni med oss som har vår kulturarv forankret i mer siviliserte tradisjoner. Dette gjelder eksempelvis definisjonene av begreper som «ytringsfrihet», «selvforsvar», «skyldig» og «forsvarskrig». Når slike begrep nevnes av muslimer betyr det plutselig noe helt annet enn hva vanlige mennesker legger i begrepene. Moderate muslimer står etter Charlie Hebdo drapene i kø for å presisere at de støtter ytringsfrihet, men de demonstrerer samtidig med sin retorikk at de er helt ute av stand til å begripe at ytringsfrihet gjelder også når det er de selv som krenkes. Ytringsfrihetsgrensen går for muslimer ved det de kaller ytringsansvar for ikke å uttrykke noe som krenker muslimer. Ytringsfrihet er et begrep som for all tid vil ha forskjellig meningsinnhold på islamsk og vestlig språk. Årsaken er at den for evig gyldige islamske trilogien er klar på at fornærmelser av Allah og hans profet skal og må belønnes med døden.
Forskjellene i hvilket meningsinnhold man tillegger disse ordene er en av de mest fundamentale forskjeller på islamsk og vestlig logikk. Dette er trolig en av grunnene til at multikulturprosjektet til sosialistene aldri kan bli en suksess med mindre muslimene lar seg assimilere. De må simpelthen velge å oppgi sin destruktive kultur dersom et samliv med vestens overveiende sekulære – i muslimske øyne umoralske – befolkning skal kunne fungere.
Al-Azar sin falske fordømmelse av ISIL, narrespill fra mafiabossene
ISIL er en ubehagelig varm potet for muslimene fordi ISIL viser verden hva islam virkelig er. Dersom ISIL sin virksomhet hadde vært uislamsk ville de lærde skjeggefanter på Al-Azar enkelt kunne hostet opp noen koranvers, hadith-henvisninger eller andre islamske godsaker som satte ISIL på plass. Slikt teologisk gods finnes ikke. ISIL er gode rettroende muslimer som praktiserer profetens befalinger, hver eneste gang de myrder en vantro.
Al-Azar er capo dei capi når det gjelder tolkning av sunniislam. 3.12.2014 fordømte Sheikh Ahmed al-Tayeb, lederen for Al-Azar «de barbariske kriminelle handlingene utført av den militante terrorgruppen ISIL». Han sier videre; «Noen føler at våre lidelser [påført av ISIL] er et komplott av Israel slik at de står tilbake som det sterkeste landet i regionen og den muligheten kan ikke utelukkes». Al-Azar har her bare kommet med en politisk erklæring. De har ikke utstedt en religiøs fatwa mot ISIL. Dette er viktig å merke seg. Hvorfor? Fordi luremuslimene ikke vil fordømme islamsk erobring. De vil bare skape inntrykk av at de fordømmer det, for å behage naive vestlige ledere. Al-Azar betegner ISIL sin virksomhet som barbarisk. Det er den utvilsomt også, men det mest interessante er å merke seg at de ikke betegner ISIL sin oppførsel som uislamsk. Dette skyldes selvfølgelig at ISIL sin virksomhet ikke er uislamsk. Barbarene i ISIL opptrer nøyaktig slik den barbariske profeten Muhammed selv har foreskrevet, og Al-Azar vet det så inderlig godt.
I tillegg til Al-Azar sin erklæring har 126 av verdens fremste sunni-lærde signert en politisk erklæring mot ISIL sine herjinger. Heller ikke dette er noe mer enn politiske floskler. Det er ingen fatwa. Det er med andre ord nok et eksempel på verdiløst skuebrød kun ment for stupide vantro.
Blant de 126 sunni-lærde finnes folk som mener at ISIL er en jødisk konspirasjon. Dette sier også lederen i Al-Azar rett ut i sitatet ovenfor. Som vi har sett så mange ganger før; Alt galt som noensinne rammer muslimer er alltid alle de andre sin skyld. Oftest jødene. Er det rart det er krig i verden?
Hvem har definisjonsmakten når det kommer til tolkning av islam? Det kan ikke herske tvil om at grupper som Profetens Ummah og ISIL slett ikke tolker islam, til tross for at denne påstanden fremsettes hyppig av muslimske hyklere. De nevnte ekstremistene praktiserer hardcore opprinnelig islam nøyaktig slik Allah har foreskrevet og slik ekstremisten Muhammed selv praktiserte islam i sin tid. Dette er åpenbart for enhver som har lest den islamske trilogien. Muslimer som Profetens Ummah og Islam Net gidder ikke holde på med falsk fordekking av islams budskap. De er ikke skamfulle over at de voldelige koranvers er vesentlig mer tallrike enn de mer fredelige, at de fredelige versene ikke tilgodeser ikkemuslimer, og at de fredelige versene er opphevet av de påfølgende voldelige versene. Tolking av islam innebærer å forsøke å skjule islams ondskap ved bevisst fordekking, fordreiing eller løgn. En nedtonet tilsynelatende sivilisert islamutgave er utvilsomt hyggeligere å ha med å gjøre. Problemet er bare at den ikke er sannferdig dersom man skal ta profeten Muhammed og sjefen hans på alvor. Og det bør vi. Det vi opplever som terror er egentlig ikke noe annet enn helt ordinær islamsk hellig krig. Profeten Muhammed arrangerte plyndringstokter, eller hellig krig som han kalte det, en gang hver syvende uke i medinaperioden. Etter sharialoven paragraf o9.1 er muslimer i vår tid forpliktet til å føre hellig krig minst en gang i året når de er «i sitt eget land». Dette er jo en forbedring i forhold til profetens tid, men fortsatt lang fra akseptabelt. Personlig er jeg ikke fornøyd med at sharialoven foreskriver «bare» ett muslimsk terrorangrep i Norge pr år.
Muslimer i Norge må gjerne presisere offentlig at de ikke bifaller drap på kunstnere og meningsmotstandere. Muslimer er jo tross alt eksponenter for den voldelige ideologien som motiverer ugjerningene. Da Breivik var på farten var det aldri nødvendig for nordmenn å understreke sin avstandtagen simpelthen fordi handlingene til Breivik var unorske. De var ikke forankret i norsk kultur, religion eller tradisjon. Dette i motsetning til islamsk terror. Det er udiskutabelt at islamsk terror er basert på islamsk kultur, religion og tradisjon. Jeg reagerer likevel på at når moderate muslimer fordømmer terror er det oftest med et «men», muslimene aksepterer ikke at profeten gjøres narr av. Da har de markert at terrorofferet selv har skyld i sin skjebne. Det er en unorsk holdning som det dessverre synes umulig å plukke av muslimene.
Nå kan kanskje leseren få inntrykk av at jeg nådeløst sabler ned ethvert forsøk fra moderate muslimske hyklere, som forsøker å komme med kreative forslag på hvordan muslimer skal dra sitt folk og sin kultur opp av den dritten som profeten har skapt for dem. Jeg må derfor få presisere at intet ville glede meg mer enn om islam ville bli reformert slik at politisk islam ble gravlagt og at ren religiøs islam kun ble en personlig sak mellom muslimen og hans Gud. Denne gudedyrkelsen må da foregå helt uten den grenseløse og tidløse fiendtlige og undertrykkende delen av ideologien som overskygger et hvert snev av hva det nå måtte være av positive elementer i islam.