Redaktøren er døråpner for islam

Redaktøren er døråpner for islam

 

Samfunnsredaktøren i regionavisen Fædrelandsvennen, Ole Lillesvangstu, hadde lørdag 20. november en kommentarartikkel om islam – der det heter i introduksjonen: ”Hos mange sørlendinger har kristendom og gudstro en sentral plass. Behøver det å føre til aversjon mot mennesker som har en annen overbevisning, som er like viktig i deres liv?
Hvis Lillesvangstu hadde vært redaktør i 30-årene – ville han kanskje ha skrevet: Hos mange sørlendinger har politisk overbevisning, fred og frihet , en sentral plass. Behøver det å føre til aversjon mot mennesker med en nasjonalsosialistisk overbevisning, som er like viktig i deres politiske liv?
Analogien halter, og forstørrer dessverre den feilslutningen som avisens samfunnsredaktør her gjør seg skyldig i. Det var nemlig slik i nasjonalsosialismens hjemland i 30-årene – at undertrykkingen   av ytringsfriheten, underkuingen og den politiske ensretting kom nesten ikke ut til offentligheten. Her i landet var det bare journalist Ragnvald Vold i Dagbladet som rapporterte om torturen og terroren de opposisjonelle ble utsatt for.  Det kom ikke sann informasjon fra det offisielle Tyskland.
Annerledes er det i dag. Det er skrevet bøker, mange bøker – hyllemeter på hyllemeter finnes i bibliotekene der den ”islamske nasjonalsosialisme” avdekkes i all sin gru. Et utall artikler i aviser og tidsskrifter forteller om  ”Det islamske brorskap”. På internett er det tusenvis av artikler som burde overbevise enhver skeptiker om at det er en ond politisk-religiøs ideologi som igjen hjemsøker verdenssamfunnet.
Man kan bare undres – og forskrekkes over at redaktør Lillevangstu verken ser eller hører de islamske horder som skriker  ”Allah Uakbar” – og at han heller ikke blir skremt over volden og terroren som truer vår frihet.  
I artikkelen heter det:” Mangfoldet blant muslimene er like stort som blant kristne.” Redaktøren vil ha oss til å akseptere at i prinsippet er muslimenes og de kristnes  trosforhold omtrent  det samme. Dette resonnementet blir ofte fulgt opp på denne måten: Vi har religionsfrihet her i landet – sier vi ja til å bygge kirker må vi også kunne akseptere at muslimer bygger moskeer.
Alle muslimer må underkaste seg Koranens menneskefiendtlige og inhumane lære. I Italia nekter myndighetene nå offentlig støtte til muslimske trossamfunn, fordi islam fremmer polygami, pedofili, hat mot andre trosretninger og undertrykking av kvinner. Italienske myndigheter nekter å anerkjenne islam som en offisiell religion fordi islam ikke aksepterer religionsfrihet, ytringsfrihet og de universelle menneskerettighetene.
”Drep Salman Rushdie” – skrek 3000 ”norske” muslimer da de toget oppover Karl Johans gate i  februar 1989.
Så fredfylt, mildt og forsonende skriver Lillevangstu: ”Vi trenger å minne hverandre om at de fleste muslimer i vårt land lever fredelige liv, er i jobb, betaler sin skatt og har sine barn i norske skoler.” Islamske ledere og imamer krever at også ”de fredelige muslimer” skal ”forsvare Allah og Profeten”.  Da må selv de mest ”fredsommelige og sekulære muslimer” stille opp . De som uteblir er for kafirer å regne – og i henhold til Sharia skyldige til dødsstraff.
På samme måte som hyggelige og vennlige muslimer er slaver under islam, var de mange hyggelige tyskere som nordmenn stiftet bekjentskap med i årene 1940 -45 , slaver under Hitler.
 Uansett – en muslim er bundet til systemet – til Koranen, Sharia, Allah og Profeten. Det islamske systemet – den onde politisk-religiøse ideologien – låser en muslim fast til ”Ummah” fra vuggen til grav.  
 Lillesvangstu synes det er så bra at muslimske barn går på norske skoler. Han forbigår i stillhet at nå kreves opprettelse av muslimske særskoler – fordi foreldre er misfornøyde med at den islamske indoktrineringen ikke er omfattende nok.
I artikkelen blir leserne informert om at rasismen og fremmedfrykten er mer utbredt i Kristiansand enn andre steder i landet. Dessuten får vi vite: Muslimer mistenkeliggjøres. Kristiansand er en lukket by for muslimer.  Deretter skriver avisen: ”Tenker vi på vårt eget ansvar når vi stenger dem ute fra våre møteplasser privat og på ulike arenaer i samfunnet? 
Dette er med respekt og melde fullstendig  galt. Med brask og bram startet de venstrevridde organisasjonen ”Ja til et fargerikt fellesskap” på 1980-tallet. Over 120 landsomfattende organisasjoner ville være med. Et eget sekretariat ble opprettet i Kommunenes Sentralforbund med Knut Langfeldt som leder.  Nå skulle ”våre nye landsmenn”  og norske borgere finne hverandre og knytte vennskap gjennom  kulturelle aktiviteter,  i arbeid og i festlige  lag.
 Organisasjonen ”Ja til et fargerikt fellesskap – plantet i norsk jord” gikk rett i dass. Intet er tilbake. Muslimene uteble. De ønsket ikke noe integrert fellesskap – de kunne ikke menge seg med kristne  – det var forbudt i henhold til Koranen. (Dere som tror, slutt dere ikke til jøder og kristne (5:56).
 
Det blir videre hevdet i artikkelen: ”Det finnes knapt et menneske som gir slipp på sin kultur, sin tro, sine tradisjoner og sin historie …Det ville være det samme som å miste fotfestet i livet og bli identitetsløs.”
Historien har lært oss at noen har måttet miste fotfeste – det gjelder særlig de som ble hjernevasket av kommunistiske og nazistiske regimer. De bør også miste fotfeste de hvis identitet er knyttet til den samvittighetsløse steining av kvinner.  Skal islamistene leve i et vestlig demokrati må de ut av slaveriet – de må omskoleres slik at de kan fungere i et demokrati der menneskene og ikke Allah bestemmer.
Det er ikke til å forstå at samfunnsredaktør Ole Lillesvangstu  nå fremstår som en døråpner for islam i Norge . I stedet for burde han ha brukt sin penn til å bekjempe dette onde politisk-religiøse systemet, som er en ulykke for hele menneskeheten.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder