Islamofobiløgnen

Begrepet «islamofobi» innebærer ugrunnet frykt for islam. Dermed faller denne lingvistiske tilsnikelsen på sin egen urimelighet.

Islamofobiløgnen

Apologeter for den foreslåtte Ground Zero-moskeen i New York har i utgangspunktet inntatt en defensiv holdning. De forsikret oss om at alt muslimene ville gjøre ved å bygge Park51, et femtenetasjers, multimilliondollars, islamsk kultursenter og moské, var å fremme sårhelingen mellom forskjellige kulturer og religioner. Den historien solgte ikke særlig godt blant de fleste amerikanere, og dess lenger prosjektets støttespillere holdt seg til den, dess mindre troverdige ble budskapet. Hvis man vil fremme denne sårhelingen, hvorfor i all verden vil man bevisst fornærme menneskene som man ønsker å komme til forståelse med? Omtåket har prosjektets forsvarere forlatt det forsvaret, og rykket frem med en ny offensiv utformet for å spille på all skyld og selvtvil, som er en slik stor del av den moderne, amerikanske psyke. Kort fortalt handler det hele om «islamofobi».

Daisy Khan, som sammen med sin mann imam Abdul Rauf Feisal har dyttet prosjektet frem til tross for den innbitte motstanden, forsøkte å reversere stillingen i forhold til moskékritikerne. «Vi er dypt bekymret, fordi dette er som metastasert antisemittisme», sa hun denne uken. «Det er mer enn islamofobi. Det er muslimhat». Likeledes besvarte forfatteren Bobby Ghosh spørsmålet som ble stilt i en fersk overskrift i Times Magazine, «Har Amerika et muslimproblem?», avgjort bekreftende og sa at «det er åpenbart at mange av Park51s motstandere er motivert av inngrodd islamofobi». De ultraliberale ved Media Matters for America fulgte lydig de nye marsjordrene og har jobbet så svetten har rent med saken i løpet av de siste få dagene. De gjentok ad nauseam at de konservative og «høyrefløymediene» heller brensel på islamofobiflammene i Amerika for ingen nevneverdig grunn.

Det kan ikke benektes at mange amerikanere, og det inkluderer ganske visst mange som er imot moskébyggingen, er redd for islam. Ja, faktisk. Amerikanere har gode grunner til å frykte islam, og et stort, sårt brennpunkt for den frykten ligger nær sørspissen av Manhattan. Den meldingen er blitt levert klart og tydelig til Daisy Khan og Feisal Abdul Rauf, men likevel velger de å ignorere den, en reaksjon som kun tjener til å øke Amerikas beven. Men, selv om vi setter 9/11 til side for et øyeblikk, så er det fortsatt så mange sider ved «fredens religion» som kan og bør gjøre amerikanere engstelige.

Apologeter for islam tilbringer en hel del tid og krefter på å hevde at vold som blir begått i religionens navn er en villfarelse – skitne handlinger begått av en liten, fanatisk og villedet minoritet innen den muslimske verden. La oss for et øyeblikk anta at hver eneste muslim som har en tilbøyelighet til vold kunne rykkes opp med roten og etterlates harmløs. Hva ville da gjenstå?

Verden ville sitte igjen med en religion som har hundrevis av millioner av tilhengere; de aller fleste av dem bor på steder hvor levestandarden er langt under den vestlige. Den religionen ville fortsatt kreve at dens tilhengere aksepterer dens hellige bok som Allahs absolutte, uforanderlige ord, og ville tillate ingen avvik. Islam ville fortsatt forby enhver sammensmelting mellom sekulære verdier og tro. Kvinner ville fortsatt ikke ha noe i nærheten av likestilte rettigheter. Islam ville fortsatt definere alle andre religioner, og de som tror på dem, som mindreverdige. Alle de problematiske sidene ved Koranen – slik som troen på at det er akseptabelt å lyve overfor vantro for å fremme islam, aksept for flerkoneri, ekteskap mellom voksne menn og barnebruder, ideen om at voldtekt ikke kan bevises med mindre det skjer foran fire vitner, og Allahs løfte om at islam en dag vil være den universelle religionen på jordens overflate – alle disse dypt foruroligende ideene ville fortsatt være fromt fastholdt av hundrevis av millioner av mennesker. Som en betingelse for dette tankeeksperimentet ville ingen av dem velge en voldelig vei for å nå sine mål, men de ville fortsatt verne og forfølge slike mål, ikke bare i sine egne samfunn, men i hele verden.

Den slags blind, fanatisk hengivenhet til et dogme – så fremmed for vestlige verdier og tradisjoner – skal være fryktet uansett om vold er involvert eller ikke. Uansett om den foretrukne taktikken er tvang eller undertrykkelse, så er målene de samme, og om islam skulle nå sine mål – uansett midler – så ville den vestlige sivilisasjon skride tilbake med et årtusen. Så la oss ikke vike tilbake i skrekk og skam over begrepet «islamofobi». Islam er en kraft å regne med, og mange muslimer ser ut til å like det på den måten. Det betyr ikke at Vesten ikke kan eksistere fredelig sammen med den islamske verden, men heller at sameksistens må foregå på våre vilkår. Det må være klart at vestlige tradisjoner for frihet, selvstyre, like rettigheter og sekulært styresett ikke er oppe til debatt. I den sammenhengen er Ground Zero-moskeen en slagmark, og det er det passende at den skal være. På den ene siden har et flertall av amerikanerne uttrykket motstand mot prosjektet – noen ganger på mindre enn høflige, men til syvende og sist alltid fredelige, vilkår – og på den andre har en kader av islamapologeter tatt i bruk enhver taktikk fra forargelse til offergjøring for å tvinge fornærmelsen ned halsen på oss. Få motstandere av moskeen nekter for at Rauf har juridisk rett til å bygge sin konstruksjon i dette frihetens land, men så og si alle av dem mener at dette representerer et maktspill utformet for å etablere muslimsk overlegenhet på et sted som amerikanere mener er hellig grunn.

Dessverre er apologeter for Ground Zero-moskeen som tilskriver all motstand en angivelig irrasjonell «islamofobi», ikke begrenset til venstresiden. Libertarianerkleggen Ron Paul har brukt saken for å presse frem sitt unikt naive verdenssyn, der USA bærer et ansvar for islamsk ekstremisme, mens ekstremistene selv er litt mer enn litt villedede, men noe berettigede, ofre for våre onde imperialistdrømmer. «Dette handler i det hele om hat og islamofobi», skrev Paul denne uken. «Denne oppfatningen synes å bekrefte at islam i seg selv skal gjøres til problemet, og radikale, religiøse, islamske syn var de eneste grunnene til 9/11. Hvis det ble kjent at 9/11 delvis resulterte fra et ønske om å ta igjen mot det som mange muslimer så på som amerikansk aggresjon og okkupasjon, så ville behovet for å demonisere islam bli vanskelig – om ikke umulig».

Pauls forsøk på å skille «radikale, religiøse, islamske syn» fra islam generelt avslører hans bedøvende uvitenhet om religionen som han viser til. Fremherskende islamske syn er, per definisjon, radikale. Dessuten, mens mange nasjoner og kulturer har beklaget amerikansk «aggresjon og okkupasjon», så har ingen hengitt seg til den typen forkastelig, umoralsk og voldelig adferd som muslimske fanatikere har omfavnet. I den vestlige verden avgjør vi våre tvister på hederlig vis, med trente krigere som kjemper mot andre trente krigere, og alle retter seg etter beslutningen. I den muslimske verden blir kvinner, barn og psykisk utviklingshemmede sendt i kamp mens deres herrer gjemmer seg i huler.

Ikke noe av det ovennevnte er å antyde at forsøk på å reformere islam ikke eksisterer, eller at reformatorene ikke bør støttes. Robert R. Reilly, forfatteren av «The Closing of the Muslim Mind» har navngitt en rekke fremtredende muslimer som forsøker å reformere sin religion. Disse navnene omfatter Bassam Tibi, Pervez Hoodbhoy, Fatima Mernissi, Latif Lakhdar, den nylig avdøde Hamid Abu Zayd (som ble drevet ut av Egypt som en frafallen for å ha antydet at det arabiske språket er et menneskelig kulturprodukt), Abdelwahab Meddeb, Tarek Heggy, Abdurrahman Wahid ), Indonesias avdøde president Fazlur Rahman og Abdulkarim Soroush. Alle disse modige muslimene, hvorav de fleste lever i frykt og eksil, forsøker iherdig å forsone de overnaturlige aspektene ved islam med en sekulær verden som for lengst har avvist blind tro.

Hvis vi virkelig ønsker å reformere islam og hedrer innsatsen til muslimer som forsøker å gjøre det mot alle odds, så påligger det oss å kjempe på de områder hvor våre fundamentalistiske fiender velger å slåss. Ground Zero er den siste og mest fremtredende blant disse slagmarkene, men det er liten tvil om at den ikke vil bli den siste.

Av Rich Trzupek, FrontPage Magazine 25.08.10. Oversettelse til norsk ved SIANs nettredaksjon.