Islamsk homofobi – fra Arabia til Norge
«For oss muslimer er det ganske ulogisk og ikke akseptabelt at en mann skal gifte seg eller ha seksuell omgang med en annen mann. Tenk på hvor mange unger som ikke blir født på grunn av de homofile. Hva hadde skjedd med verden dersom alle mennesker hadde blitt homofile? Vi hadde sikkert blitt utslettet. Kanskje det var slik dinosaurene ble det?!». Dette var begrunnelsen en ung muslim født og oppvokst i Norge ga på hvorfor han ikke kunne fordra homofile.
Resonnementet er upåklagelig – ut fra islamsk logikk, vel å merke. Islams grunnlov, Koranen, fordømmer homoseksualitet som unaturlig, frastøtende og uforstandig. (Jf. surene 27:54-55, 7:80-81, 26:165-6 og 29:28-29). Muhammed selv var erklært homofob. I Hadith er profeten sitert på at: «Intet frykter jeg mer for mitt Ummah enn Lots folks udåder». Lots folk brukes her som en lignelse for homoseksualitet, som også gjenfinnes i judeokristne tekster. (Jf. al-Tirmidhi, 1457; Ibn Maajah, 2563).
I Saudi-Arabia, Iran, Mauritania, Nigeria, Sudan og Jemen straffes homoseksualitet med døden, mens i De forente arabiske emirater, Bahrain, Qatar, Algerie og Maldivene er strafferammen begrenset til fengsel, bøter eller korporlig avstraffelse. I alle islamske land blir homofile utsatt for hets, forfølgelse og hatkriminalitet.
Islam er i teologi så vel som anvendt praksis en uhyre homofob ideologi. Homofile muslimer i Vesten oppfordres gjerne av sin familie og nærmeste omgangskrets til å begå selvmord når de ikke kan straffes for sin homoseksualitet i en ikke-islamsk stat.
Absurd nok vekker deres skjebner ikke et snev av sympati hos de tradisjonelle forkjemperne for homofiles rettigheter i Vesten, som i stor grad har vært tilknyttet den politiske venstresiden. Det er et ubestridelig faktum at islamske regimer uten sammenligning er de aller verste hva angår behandling av homofile. Det faktum alene at hele stater er tuftet på islamsk sharialov, som hjemler dødsstraff for homoseksualitet, burde være en såpass glødende varsellampe at det selv burde skinne igjennom deres politisk korrekte sveisebriller. I deres selektive moral overser de tilsynelatende uten samvittighetsnag den urett som ikke rammer dem selv.
Islamisten fra Larvik, Mohyeldeen Muhammed, sa uten omsvøp at homofile skal steines i henhold til islamsk sharialov. Norske muslimer flest mottok hans ytring med dels taushet, og dels den hosting og harking som er så karakteristisk for responsen som ofte møter unge og ivrige, selvutnevnte talsmenn for islam, som i sin religiøs-politiske entusiasme røper en ubehagelig sannhet som samfunnet for øvrig ennå ikke er «modent» for å akseptere. Det avgjørende er uansett at hans hatefulle holdninger springer ut fra den samme illeluktende kilden som «middel-Ali» har sin mer intuitive homoaversjon fra. De aller færreste tyr til eksesser, men den underbyggende faktoren, altså islam, er den samme.
Det er ikke greit å akseptere at muslimer hater homofile på en måte som slett ikke har noen plass i vårt samfunn, selv om «hatet som sådan» ikke rammes av noen lovbestemmelse. Vi må erkjenne at dette er et tiltagende sosialt problem som går hånd i hånd med islamiseringen. Muslimer står med sitt bakstreverske og intolerante tenkesett i diametral motsetning til det norske fellesskapet, som fra opplysningstiden og frem til i dag har utviklet et liberalt og humanistisk samfunnsgrunnlag hvor også homofile har krav på anerkjennelse som likeverdige mennesker. Dette er islam ikke forenelig med.
Av Morten Andersen