De frykter jihadistene i redaksjonslokalene og tap av menneskeliv

Da Gro Holm, som var i redaktørposisjon, foreslo på en redaktørsamling at alle redaktører skulle på en bestemt dag offentliggjøre «de anstøtelige» Muhammed-tegningene, ble det huskestue. Det var helt uspiselig med en felles aksjon fra avisenes side – det var den enkelte redaktør som bestemte dette.
Ja, nettopp – når LO er i krise og medlemmene spør ledelsen – skal vi streike – da må LO-leder Gerd Kristiansen svare: Spørsmålet er opp til det enkelte medlem å bestemme.
Hvilket signal ville det ikke ha vært fra norsk presse – og dermed fra det norske folk – om samtlige aviser hadde «krenket Profeten» og dermed signalisert tydelig til islam-nazismen: Nok er nok!
I stedet valgte redaktørene, på få unntak nær, å underkaste seg, alt mens de hadde fantasifulle bortforklaringer på hvorfor det var dumt å offentliggjøre tegningene.
De som tegner her i landet og som står for satire og humor når ikke fram med sine budskap – avisene takker nei – av frykt. Frykten må ikke styre våre avgjørelser, sa Per Edgar Kokkvold da han var generalsekretær i Presseforbundet. Nettopp det har skjedd.
Men dette til tross – vi er i en situasjon der avisene i en grad som aldri før har åpnet sine spalter for kritiske røster fra folket. Typisk i så måte er hva Kåre Meyer fikk inn i Aftenbladet i Stavanger i går:
Hat i Frankrike.
Den 30. desember hadde Stavanger Aftenblad en artikkel av Michael Seidelin med overskriften «Franske jøder og muslimer møter hat». Å sette muslimer og jøder i samme bås finner jeg ganske absurd. Jeg har aldri hørt om overfall og drap på franske muslimer, men vi hører gjentatte ganger at franske jøder angripes og drepes,- av sine muslimske landsmenn. Muhammed presiserte overfor sine tilhengere viktigheten av å innta offerrollen i en hver sammenheng. Seidelin forteller oss at en muslimsk fellesorganisasjon er sjokkert over at noen har kastet grisehoder foran et par moskeer og at andre har satt fyr på et par koraner. Slike episoder bør vi kalle med sitt rette navn- rampestreker. Muslimers drap på jøder er noe helt annet. Det burde være kjent for de fleste av oss at jødene nå atter en gang har begynt å forlate Frankrike. I motsetning til 1930-årene har de heldigvis i dag et land å rømme til, enn så lenge, det knøttlille unevnelige landet i Midt-Østen som er freidig nok til å kalle seg en jødisk stat. (Det må forøvrig kunne betegnes som ironisk at Israel er det eneste landet i denne del av verden som muslimene ikke flykter fra). Det burde også være kjent for Seidelin at ingen lovlydige muslimer ser noen grunn til å forlate dagens Frankrike, eller Europa forøvrig. Dersom et slikt behov likevel skulle bli aktuelt en gang, har de ikke mindre enn 57 selverklærte muslimske stater å velge mellom.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg leser påstanden om at «i Europa er muslimene nå blitt vår tids jøder». Er det virkelig nødvendig å minne folk om at jødene i sin tid flyktet fra Europa, mens millioner av muslimer i dag flykter til Europa. Muslimene er ikke «vår tids jøder», jødene er vår tids jøder.
Kåre M. Dreyer.
Hafrsfjord.
Tidligere redaktør i Dagen, Johannes Kleppa, skriver i dag om Shoaib Sultan som benyttes i avisen som fast spaltist. Kleppa mener Sultan skriver tilslørende og forvirrende når det gjelder kristendom og islam. Avisen har mistet 30 abonnenter fordi «han muslimen» har sluppet til i avisens spalter.
Har Kleppa rett – etter vår mening ja – fordi Sultan gang etter gang har sluppet til uten at det er reist motforestillinger. Hvor i verden får kristne en fast spalte i en islamsk avis der vedkommende fritt kan skrive om kristendommen?
Den samme avis har et leserinnlegg der fakta om Muhammeds barnebrud omtales – her rettes opp uriktigheter i en tidligere artikkel. Kjell Ove Kleivenes skriver: «En av hans ni hustruer var et barn. Han fullførte ekteskapet med henne da hun var ni år.»
Bjarne Gjerme skriver om samme tema: «Sommaren 2010 arrangerte Hamas eit massebryllaup i Gaza, der 450 par vart vigde. Dei fleste brurene var under 10 år.»
I et innlegg i Aftenposten angriper professor Truls Wyller Mohammad Usman Rana og Bushra Ishaq, som ikke tar avstand fra den islamisme som kom til uttrykk i brevet til IS-lederen fra 126 islamske lærde.
Iqra Mahboob (18) skriver om hva hun opplevde i moskeen: «Jeg lærte at om en jente snakker med gutter er det en synd. Jeg ble kritisert hvis neglene mine var litt for lange, og jeg ble skamklippet hvis ikke alle bønnene var lest. Vantro skulle ses ned på, og de hadde ikke lov til å være mine venner. Slike ting ble jeg fortalt av imamer, som liksom skal være forbilde for oss unge.»
I samme avis har Harald T. Nesvik fra Frp en flengende kritikk av Arbeiderpartiets innvandringspolitikk - også de andre partiene - Venstre, KrF og Sp – får gjennomgå. Nå har det skjedd et skifte i stemningen. Nå er det ikke snakk om å vise «hjerterom» for flyktningene - og at vi må vise større internasjonal solidaritet. Selv Frp-kritikeren Per Fugelli innrømmer nå at Fremskrittspartiet kanskje har hatt litt rett.
Oppmuntrende for SIANs sak er innlegget til Edvard Dæhlin og Alf Bakken som angriper gammelkommunisten Trond Ali Lindstad - islam-konvertitten som har skjønnmalte Koranen. Flere muslimske stater bærer på en fascistisk og antisemittisk arv, skriver de.
Peter Meidell spør i et annet innlegg om vi skal tolerere intoleransen.
Som man ser - islam-kritikk er ikke lenger fraværende i norsk presse.
Altså – mye bra – men redaktør Stanghelle skriver om Charlie Habdo uten å nevne ordet islamsk terrorisme, uten å nevne islam. Det skrives om «rå vold», men ikke at islamister står bak volden og massakrene. Ingen kritikk mot ideologien som produserer islamister og intet mot islam av konfrontasjonsmessig karakter. Men, og det er interessant, Harald Stanghelle trykker offeret, den drepte muslimske politimannen Ahmed til sitt bryst. Skribenten Dyab Abou Jahaj skrev med Ahmeds stemme: «Charlie latterliggjorde min tro og min kultur, men jeg døde i forsvaret for Charlies rett til nettopp det.»
Det er feil. Han døde fordi han ikke var en god muslim – han var i tjeneste hos de vantro.
Skammelig at redaktør Stanghelle gjør de underligste krumspring for ikke «å støte» muslimenes islam – diktaturet som er en trussel mot alle demokratier.
Arne Tumyr
SIAN Agder