Den oppvoksende slekt vil forakte egen kultur

Kristoffer TH har utført en masteroppgave. På grunnlag av den har han skrevet en artikkel på nettavisen Resett der han trekker frem hovedelementene av det han har funnet ved å gå de norske lærebøkene nærmere etter i sømmene.
I artikkelen som forfatteren av masteroppgaven har offentliggjort heter det bl. a..
«Dette innlegget baserer seg på funnene i min masteroppgave, «Lite med europeisk overlegenhet å gjøre – Fremstillinger av den islamske verdens og Europas middelalderhistorie i norske lærebøker for grunnskolen og videregående etter Kunnskapsløftet». Her avdekkes en klar dobbelstandard i måten historien fremstilles på i norske lærebøker som brukes i dag.
Et gjennomgående offer-narrativ
Det mest oppsiktsvekkende funnet i min oppgave er hvor konsekvent europeere fremstilles som «overgripere», i motsetning til andre kulturer og folkeslag som hele tiden innehar en offerrolle. For å tallfeste dette funnet tok jeg for meg samtlige beskrivelser i lærebøkene av massakrer, massedrap, folkemord, nedslakting osv i kapitlene om middelalderen. Det jeg kom frem til var at dette forekommer ved 25 forskjellige anledninger i kapitlene om middelalderen. I alle tilfeller er europeere i en overgriperrolle, og i de aller fleste tilfellene er enten jøder eller muslimer plassert i en offerrolle.
Det falt dessverre utenfor masteroppgavens omfang å ta for seg lignende offer-narrativ i resten av kapitlene, men etter å ha lest disse er det ingen grunn til å tro at dette ikke er gjennomgående også i andre kapitler. Viljen til å utelukkende plassere europeere i en overgriperrolle er svært kritikkverdig, og dette er utvilsomt medvirkende til å skape et svært forvrengt bilde av historien.
Brodden som hyppig blir rettet mot vestlig kultur er påtakelig fraværende i omtalen av andre kulturer, noe det er finnes mange eksempler på. I Mennesker i Tid omtales «grusomhet og griskhet» som «typiske europeiske kjennetegn», og at Vestens velstand og makt er bygget på grov utbytting av andre mennesker. Ved ikke mindre enn 6 anledninger foretar denne boken direkte sammenligninger mellom Europa og den islamske verden, og i alle tilfellene er lærdommen elevene skal hente at Europa var underlegen.
Islams historiske rolle
Bøkene er temmelig enig om at man ikke ble tvunget til å bli muslimer, og at både jøder og kristne fikk leve i fred – gjerne mot litt høyere skatt. At det mange steder var forfølgelser av ikke-muslimer i løpet av middelalderen blir ikke viet noen oppmerksomhet. Spesielt det osmanske riket blir berømmet for sin angivelige religiøse toleranse.
Det faktum at osmanerne drev slavetaking i storstilt skala av egen, kristen befolkning ønsker man ikke å belyse. Flere av læreverkene hevder også at araberne ofte ble ønsket velkommen i områdene de erobret. I Midgard 6 hevdes det at det ikke var så mye fiendskap mellom kristne og muslimer før kristne riddere «drap tusenvis av menn, kvinner og barn uten nåde» i løpet av korstogene.
Vi kan i Perspektiver lese om hvordan europeiske vitenskapsfolk i opplysningstiden kunne gjenfinne tapt kunnskap fordi den var bevart i islam. Forfatteren, tidligere RV-leder Aslak Myhre (som tydeligvis ikke vet forskjell på renessanse og opplysningstid) gjør mer enn å antyde at «historikere» så vel som «islamhatere», som ikke vet så mye om middelalderen, gjerne hevder at dette ikke er sant. Dette er ifølge Myhre fordi «om araberne ikke har bidratt, vil en del av argumentasjonen for antirasistene i Europa i dag falle bort».
En brutal kristendom?
Når vi nå har sett på hvordan islams rolle i middelalderen blir beskrevet i lærebøkene, er det interessant å sammenligne dette med beskrivelser av hvordan kristendommen påvirket samtiden. Ofte nevnes Karl den Stores brutale kristning av stammer i øst, med medfølgende tvangskonvertering og massehenrettelser av de som nektet.
De som ikke ble kristne frivillig, ble truet med «vold og ødeleggelser», ifølge Midgard 6. Kristendommens spredning omtales som «overkjøring av lokale religioner» i Alle Tiders Historie, og i Historie VG2 står det at kirken var pålagt å kjempe mot de vantro. Man er tydelig på at muslimer og jøder ble torturert og brent levende av den kristne inkvisisjonen. De som var «uenige med kirkens lære eller ga uttrykk for nye tanker» ble «forfulgt, torturert og brent levende» er noe man lærer om allerede på barneskolen i Midgard 6.
Korstogsbesettelsen
Den nesten personlige forakten det virker som lærebokforfatterne har overfor korstogene og korsfarerne er enkelt å merke når man leser disse bøkene, og dette kan ikke sammenlignes med noe annet tema i middelalderen. Dette er både såpass tydelig og gjennomgående at jeg viet et eget delkapittel til dette i masteroppgaven. I nesten alle lærebøkene får vi servert et blodig narrativ om fanatiske krigere som massakrer menn, kvinner, barn, gamle, muslimer, jøder og kristne med fryd. Korsfarernes inntakelse av Jerusalem under det første korstog får en helt unik plass i de fleste lærebøkene som en eksepsjonell brutal og blodig hendelse, og det som er verdt å merke seg er at ingen andre hendelser, verken erobringskrigene til araberne, tyrkerne eller sågar mongolene blir omtalt som massakrer, folkemord, eller lignende, og her blir leseren også spart for blodige detaljer.
Kvinnefrigjøring og kvinneundertrykking
Nok et interessant funn er hvordan kvinnens rolle i europeiske kontra muslimske samfunn blir beskrevet i lærebøkene. I Perspektiver står det at «sannsynligvis har islams seier betydd at kvinnene fikk en sterkere stilling i det arabiske området». Historie VG2 følger i samme spor, og påstår at koranen ga gifte kvinner en sterkere stilling enn kvinnene i Europa. Når det skal snakkes om kvinner i Europa på samme tid er Historie VG2 tydelig på at europeiske kvinner var underordnet menn, og at kvinner kun ble sett på som en slags kapital, og nyttige giftemålsobjekter. Takket være bibelen dominerte det synet at kvinner skulle adlyde menn, skrives det. Denne læreboken fremmer dermed et slags syn på koranen som kvinnefrigjørende, mens bibelen fremstilles som et redskap for kvinneundertrykkelse.
Når påviselige usannheter blir pensum
En ting er ensidige fremstillinger, men enkelte steder går bøkene et ekstra steg ved å fremsette påstander som ingen historikere vil ta seriøst. Man vil aldri kunne stadfeste med 100% nøyaktighet hvordan befolkningen i enorme områder gikk over til islam, men å påstå som Mennesker i Tid gjør at ingen ble tvunget til å bli muslimer, er en uholdbar påstand. I samme bok gjør man også et poeng av at tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453 ikke ble etterfulgt av plyndring og drap, men at de kristne tvert imot fikk privilegier av sultanen.
Dette bruker boken for å illustrere hvordan «riket var religiøst tolerant i motsetning til de fleste europeiske stater». Dette illustrerer enten en grov kunnskapsmangel på forfatterens side, eller en villighet til å lyve om historiske hendelser for å få frem sitt poeng. For å illustrere dette med et annet eksempel, kan man se på måten Tidslinjer hevder at det i den islamske verden ikke var tillatt å ta kristne og jøder til slaver, noe som gir inntrykk av at dette heller ikke forekom.
Tydeligst bias i barneskolebøkene
Det er faktisk lærebøkene for barneskolen som er de største synderne når det gjelder ensidig fremstilling. Midgard 6 bruker alle 4 sidene om den islamske verden i middelalderen til en svært skjønnmalende og delvis fiktiv fremstilling av det sørlige Spania under muslimsk styre. Alle fikk dyrke sin religion i fred, det var god kontakt på tvers av religioner, byen hadde 1 million innbyggere med gatelykter, strålende eventyrslott, bibliotek med hundretusenvis av bøker osv. Kritiske forhold blir på ingen måte belyst. Man kan kanskje bemerke at middelalderens harde realiteter kanskje ikke har noen plass på barneskolen, men disse blir elevene absolutt ikke spart for når det gjelder europeisk historie.»

Det er vanskelig å forstå at denne typen lærestoff i norsk skole som denne undersøkelsen avdekker, og som er regelrett historieforfalskning, iverksatt av venstreekstreme sosialister, kan presenteres for elevene uten at det reageres fra Stortingets side. Kommer det ikke en gang et spørsmål i stortingssalen til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen?
Her kan man i sannhet snakke om islamisering av norsk skole.
Arne Tumyr