Den tidligere biskop er i dag indirekte talsmann for islam
Biskop emeritus, Gunnar Stålsett, tidligere generalsekretær i Lutherkirkenes verdensforbund og boss i «Religioner for fred» i Norge, er for tiden på foredragsturné i Agder for Folkeakademiet. Onsdag var den forhenværende Senterparti-lederen i Kristiansand – der han talte om «Fred og forsoning». Han sa at fred og forsoning har en dyp religiøs klang i alle religioner. Han understreket «religionenes iboende potensiale for fred og forsoning – uten å nevne religionenes iboende potensiale for krig. Stålsett slo fast at nestekjærlighetsbudet finnes i alle religioner, men da undertegnede etter foredraget spurte Stålsett hvor i Koranen nestekjærlighetsbudet var nedfelt, ble han svar skyldig. Stålsett ville ha dialog – konfrontasjon med islam stemplet han som «krigsretorikk».
Den høyt verdsatte kulturpersonligheten er kven – født 10. februar 1935 i Nordkapp som Gunnar Sirkka. Han tok navnet Stålsett på 1950-tallet. Han ble av mange oppfattet som en folkekjær biskop, men for noen kirkeledere ble Stålsetts inntreden i biskopembedet i Oslo en prøvelse. Mange oppfattet ham som en splittende kraft innen kirken. Det viste seg nemlig at Stålsett var tilhenger av homofile i vigslede stillinger, noe som brøt med Kirkemøtets og Bispemøtets vedtak fra 1997.
I sin pensjonisttid har Gunnar Stålsett, som indirekte islam-sympatisør, fått sterk kritikk som leder av den norske avdelingen for den påståtte verdensomspennende sammenslutningen «Religioner for fred». Stålsett har nemlig fått til en omlegging av Stiklestad Nasjonale Kulturhus i Nord-Trøndelag til et multikulturelt fredssenter der islam skal ha en sentral plass. Stålsett slår hardt til mot alle som fremmer islam-kritikk, samtidig som han selv har vist at han «i dialog» med islamske ledere er villig til å opptre som en dhimmi.
I sitt foredrag i Kristiansand sa Stålsett at det skulle avholdes en konferanse i Istanbul (Han nevnte selvfølgelig ikke at islamske-tyrkiske osmanske horder stjal byen fra de kristne ved besettelsen i 1453. Byen beholdt det kristne navnet Konstantinopel til 1930 – da islamistene besluttet at byen skulle hete Istanbul.)
Stålsett fortalte at i fredens og forsoningens ånd foreslo han at kristne og islamske lederne skulle ha en felles konferanse i Istanbul under der mottoet skulle være: TOLERANSE , men det motsatte muslimene seg. De ville heller ha som motto: RESPEKT! Selvfølgelig nevnte Stålsett heller ikke at muslimer over alt i den vestlige verden krever nettopp at kristne, jøder og «vantro» skal ha «respekt» for islam – respekt i den forstand at «Profeten» står over ytringsfriheten og at det skal være forbudt og straffbart å rakke ned på islam.
Hvorfor de islamske lederne ikke kunne ha toleranse som motto, var ifølge Stålsett, fordi da ville islam og muslimer fremstå som intolerante – noe de ikke kunne akseptere. Stålsett sa heller ikke – det som sant er: Men da passer det bra med toleranse, fordi islam er verdens mest intolerante religion! Biskopen kunne ha klemnt til enda hardere: Islam er ondskapens religion – det er på tide vi snakker litt om dette!
Selvfølgelig sa ikke Stålett noe slikt - Han sa: Da tar vi som motto: Respekt og toleranse! Foredragsholderen i Kristiansand gikk ikke videre inn på det som skjedde, men muslimene fikk det som de ville - de opplevde det nok som at Stålsett i spissen for den kristne delegasjonen viste «respekt» for islam - «respekt» for Koranen, «respekt» for «Profeten», «respekt» for sharia med steining av kvinner, dødsstraff for homofili, forbud for islamske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn og avretting av muslimer som går over til en annen religiøs tro.
Det karakteristiske her er at Stålsett underkastet seg det islamske diktat. Prester og imamer fikk sikkert en vellykket dialog der de utvekslet høfligheter, samtidig som de passet på ikke å ta opp de brennbare temaene. Det var åpenbart «fred og forsoning» – eller var det et narrespill der de snakket forbi hverandre? Vi har aldri fått vite om det er kommet noe konkret og positivt ut av dialoger mellom prester og imamer – det betyr vel at alt dialog- pratet om toleranse har prellet av på imamene som vann på gåsa.
Det ville nok hatt større virkning om Stålsett hadde brukt «Trond Bakkevig-modellen». Det ble avholdt en weekend-konferanse mellom kristne og muslimske ledere i Oslo. I forbrødringens tegn skulle de ved avslutningen – av alle ting spille fotballkamp - kristne prester mot muslimske imamer. Men akk o vé – imamene krevde at de kunne ikke ha med kvinnelige prester i kampen. Imamene kunne nemlig under kampens hete ufrivillig få hudkontakt med kvinnene – noe som var mot deres religion. Det ble satt fram krav om at kvinner som var satt opp på prestelaget måtte fjernes – menn måtte komme inn i stedet. Imamene var ubøyelige: Ingen kvinnelige prester kunne delta på laget.
Lederen av prestelaget, Trond Bakkevig, sa: Enten deltar kvinnene slik laget er satt opp eller det blir ingen fotballkamp.
Det ble ingen fotballmatch i forbrødringens tegn.
Mens Gunnar Stålsett på den ene siden lefler med islam og fraterniserer med ledere som forkynner det onde budskap, er han hardtslående mot alle som kritiserer og som er i opposisjon til islam. Under Stiklestad-konferansen i fjor stemplet han alle som gikk imot islam som intolerante. Han formulerte seg slik: Vi har en understrøm av forakt for islam.
Den samme holdningen gjorde seg gjeldende under møtet i Kristiansand onsdag. Da undertegnede spurte etter foredraget om ikke Stålsett var enig i at uten islam ville vi ha vært spart for omkring 90 prosent konfliktene og krigene rundt om i verden, svarte han at en slik betraktningsmåte var «krigsretorikk». Det var dialog vi måtte fokusere på.
Fred og forsoning prediket Gunnar Stålsett, samtidig som han ytret ikke ett eneste kritisk resonnement mot islam – uten samtidig å vise til at kristne har ikke vært bedre.
Trolig står den tidligere biskop på listen til Islamsk Råd Norge over de personer som Rådet betrakter som nyttige medløpere.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN
Arne Tumyr
Leder