Det fyres oppunder en politisk trykkoker
Arbeiderpartiet vil bruke 20 millioner kroner på belysning i Oslo for å forebygge voldtekter, kunne NRK meddele 21. august. Riksmediene for øvrig fulgte ivrig opp. Man hadde på nytt «sett lyset», som altså skulle kjøres frem som forklaringsmodell når nok en overfallsvoldtekt eller tilfeldig voldsepisode kom offentligheten for øret. 2011 tegner til å bli et alvorlig skadeår i så henseende. Defekte gatelykter ble senest på lørdag fremhevet som en avgjort trussel i VG Netts omtale av 17-årige Kristina, som ble brutalt overfalt på Carl Berner i Oslo. Gjerningsmennenes signalement var imidlertid ikke verdt så mye som en bisetning.
I sin orwellske komikk kunne det i fiksjonsform ha vekket hoderystende latter. Når det imidlertid dreier seg om helt reelle forhold, er det alt annet enn morsomt. Det er dypt forstemmende. Så lettvint og bortforklarende – og mot bedre viten – feier man under teppet enhver tilnærming til den faktiske og konkrete årsaken. Mange av ofrene får ødelagt liv og helse. Hele familier blir etterlatt i ruiner. Samfunnet knuges under en klam hånd hvor individets trygghet og bevegelsesfrihet i det offentlige rom ikke lenger er et selvskrevent gode.
Det hele utspiller seg mens det politiske etablissementet generelt og deres mediekommisærer spesielt løper hverandre over ende for å dreie opinionens kritiske blikk mot alt annet enn hva som faktisk ligger til grunn for at det er blitt som det er. Hensikten er åpenbart å unngå å oppildne til interkulturelle spenninger, som det heter seg i nomenklaturaen.
At norske jenter blir overfalt og voldtatt i et omfang som ligner krigføring, anser man tilsynelatende som «en rimelig pris» å betale for å bevare den megalomane visjonen om Norge som et «multikulturelt» Disney-land. Spørsmålet som imidlertid bør gjøre seg gjeldende, er om man da ikke gjør opp regning uten vert – for folk flest har allerede for lenge siden dannet seg et realistisk bilde av hvem overgriperne er og hva som motiverer deres ugjerninger. I en tid hvor hele verden ikke er lenger unna enn et tastetrykk er sensuren som opinionsdannende virkemiddel mindre effektiv enn å forsøke å temme en løpsk brannhydrant ved å drikke fra den med et sugerør. Før eller siden blir mannen i gata også våt på beina.
Når meningsoligarkene ikke tar folks legitime bekymringer på alvor, men tvert i mot fnyser av dem, bringer til torgs absurde bortforklaringer og erklærer med en retthaversk geip at de få som våger å henge bjella på katten drives av «rasisme» og «fremmedfrykt», så fyrer man oppunder en politisk trykkoker som allerede piper skingrende med folkelig frustrasjon.
Først skyldte man på jentene selv. Deretter skyldte man på sommervarmen. Nå skylder man altså på gatebelysningen. Man kan spørre seg om hva som blir det neste – når det kommer for en dag at voldtektsepidemien fortsetter like ufortrødent selv om hele Slottsparken er omgjort til en 225 dekars lysløype. Skal man skylde på knivprodusentene som bevæpner overfallsmennene? Gårdeierne som skjøtter portrommene hvor mishandlingen finner sted? Eller kanskje asfaltarbeiderne som legger bygatene? Vel, skitt au! Hvis alt annet feiler, så kan man alltids skylde på jødene.