Etniske nordmenn flytter fra muslimer

Er det en trøst at dette gjelder ikke bare vårt land, men hele Europa? Neppe. Det sies og skrives at Europa er i ferd med å begå selvmord.

Forfatteren Eduardo Farah summerer situasjon opp slik: Sterke motsetningsfylte kulturer som islam og kristendom har vist seg å være umulige ekteskap. Påstanden om at muslimene vil ”bli som oss” – det vil si at de vil la seg integrere i vår vestlige samfunnsform – bygger på ren uvitenhet eller på simpel arroganse.

Erfaringsmessig kan man peke på at erobring av land ved innvandring fra muslimske områder skjer i fire stadier:

 

Første stadium

 Først ankommer en stor gruppe fremmedarbeidere, flyktninger m.v. I en periode vil de bli hilst velkommen av medier – de fremmede intervjues og fotograferes. De politiske partiers talspersoner applauderer og kappes om å understreke hvor viktig det er at den etniske befolkningen tar vel imot de fremmede – som angivelig ble forfulgte i sine hjemland – og som kommer hit som flyktninger for å oppleve trygghet i vårt land.

Etter hvert vil de fremmede vise en opptreden og innta holdninger som ikke er spiselig for lokalbefolkningen i området, som etter hvert føler seg truet. De politisk venstreorienterte innen politikk og kulturliv, og representanter fra humanitære organisasjoner, vil stå vakt om den nye islamske ”minoritetsgruppen”. Via radio, TV og presse beskyldes enhver som våger å ta avstand fra det som skjer, for å ha et uakseptabelt menneskesyn, eller de stemples som rasistiske. På den måte vil alle anklager bli brakt til taushet.

Andre stadium

I den andre fase bringer innvandrerne sine familier til sitt nye land, med det resultat at tilstrømningen i de lokale gettoene økes raskt. Etter hvert utgjør de fremmede en stor del av kommunen. De opprettholder sin egen kultur og sin religion, de informerer hverandre om hvor de skal henvende seg for å få økonomiske midler fra det offentlige – og hvordan de skal gå fram.  De leser og snakker sitt eget språk og har intet ønske om å integrere seg i det nye land de er kommet til.

 

Tredje stadium

I den tredje fase er det muslimer med deres religiøse uniformsplagg som preger store lokalområder – som i utgangspunktet var arbeiderklassens boligstrøk.

Etter hvert har lokalbefolkningen oppfattet de fremmede som fiender. Deres utagerende måte å opptre på, deres kravstorhet – og med holdninger som om at dette er muslimenes land –  virker skremmende på den etniske del av befolkningen som holder ut. Fortsatt står de venstreorienterte og humanistene vakt omkring ”våre nye landsmenn”. Disse beskyttere markerer seg ved å bo langt fra de fremmede De taleføre med det ”rette menneskesynet”  tilhører et høyere og bedre økonomisk situert lag av befolkningen. Fra sine opphøyde finere boligstrøk anklages de ”innfødte” for å være fremmedfiendtlige, rasister og egoister.

Muslimer er nå blitt i flertall i sine områder. Deres kultur og religion som ses i deres moskeer, restauranter, forretninger og i hele gatebildet, får områdene til å ligne som de er i deres hjemland. Presset mot storsamfunnet øker – det kommer stadig nye krav fra muslimene – krav som er begrunnet i deres religion.

Konfliktene med den etniske befolkning øker – de som kan flytter ut.

 

Fjerde stadium

I den fjerde fase er det åpenbart for enhver at den store kontingent muslimer må være  problemområde nr. 1 for det politiske miljø. Det er imidlertid gått for langt – politikerne som har vært ”snille” får seg ikke til plutselig å opptre som ”slemme”. Den del av den etniske befolkning som ikke er direkte berørt av muslimske overtallige grupper, føler ikke problemet på samme måte som de som direkte er berørt. Følgelig stemmer de på sine gamle partier – og dermed en innvandrings- og asylpolitikk som er ute av kontroll. Landets politiske ledelse er lammet.

Politikere fra etablerte partier, først og fremst fra de venstreekstreme grupper, går nå til hysteriske angrep mot ”fremmedfiendtlighet”. Angrepene rettes ikke lenger nå mot den etniske befolkning, men mot ”de høyreekstreme”. Det er de ”islamfiendtlige grupper” som skaper konflikter i samfunnet. Det kreves at slike holdninger må utryddes.

Så langt forfatteren Farah som her er fritt gjengitt.

Så kan man spørre – hva med fase 5 – 6 – og 7? Ser vi konturene av en borgerkrig hvor myndighetene helt mister kontrollen?

Alarmklokken ringer

I mellomtiden fikk vi denne uken i Aftenposten en alarmerende melding fra Groruddalen – selve beviset på riktigheten av analysen til Eduardo Farah.

Jeg lar ikke mine barn vokse opp her i Groruddalen. Det tar jeg ikke sjansen på, sier Patrick Åserud

Han har bestemt seg. Etter et helt liv i Groruddalen i Oslo, har de siste årenes utvikling skremt Patrick Åserud vekk. Til sommeren flytter han med kona og barnehagedatteren fra Furuset og ut av byen.

Han flytter fra et lokalmiljø han mener er i ferd med å knekke sammen under vekten av mislykket integrering.

 

Urovekkende historier

- Det er blitt vanskelig å være etnisk norsk i Groruddalen. Det handler om massive språkproblemer, i tillegg til et press om å tilpasse seg normer som føles helt fremmede for oss som har en vestlig levemåte og tenkesett.

- Det finnes barnehager der nesten ingen barn eller foreldre snakker norsk, og skoler der barn blir truet med juling for å ha med seg salami på matpakka.

- Jenter blir mobbet for å være blonde, og farger håret mørkt for å passe inn. Det er ikke greit å være homofil på skolen, ikke ateist og i hvert fall ikke jøde. Særlig de siste tre årene har det vært skremmende å se og høre om det som skjer, sier Åserud.

 

Et flertall foreldre trenger tolk

Han har sagt opp barnehagejobben. Det er ikke minst gjennom 15 år som pedagog i skole og barnehage at han merker en stadig skjevere fordeling av etniske nordmenn og minoriteter på kroppen.

- Vi måtte ha tolk på 10 av 18 foreldresamtaler. Hva slags muligheter har man egentlig til å skape gode miljøer og sørge for et godt samarbeid med hjemmene da, spør Åserud retorisk.

 

Tusener har dratt fra dalen

Han føler at det er han og familien som må integreres som minoritet i eget land.

- Jeg har vært positiv og optimistisk tidligere. Men det går en grense når det blir et flertall som ikke snakker godt norsk. Vi er mange som føler dette sterkt, uavhengig av hudfarge. En indisk familie jeg kjenner forventes å leve som muslimer fordi de er brune i huden.

- Mange vil vel tenke at du er fintfølende og i utakt med det nye Norge?

- I så fall er det veldig mange som er fintfølende. Fasiten er at folk flytter herfra. Det gjør de på grunn av de konkrete erfaringene de har hatt, sier Åserud.

Tall fra statistisk sentralbyrå underbygger påstanden. Det bor nå 3000 færre etniske nordmenn i Groruddalen enn bare for to år siden. Fraflyttingen skjer raskere enn tidligere, men også over tid er tallenes tale tydelige: Groruddalen har mistet 20000 etniske nordmenn de siste 15 årene, på tross av befolkningsveksten. Etnisk norsk-andelen har sunket fra 82 til 56 prosent på 15 år.

 

Frykter Malmø-tilstander

Og i år blir Åserud en del av statistikken. Han tar med seg familien til Hamar.

- Vi har ingen tilknytning der, men vi hadde ikke råd til hus på Høybråten, Røa eller andre steder der vi ikke føler oss fremmede på nærsenteret, sier Åserud.

Han har ingen god oppskrift på hvordan utviklingen kan snus.

- Det er ikke godt å si. Jeg frykter Rosengård-tilstander (belastet forstad i Malmø, journ.anm). Der avfyres skudd på gaten i gjennomsnitt en gang hver uke. Jeg ønsker det beste for byen, men jeg føler ikke jeg kan bære integreringen på mine skuldre, sier Åserud.

 

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)

Arne Tumyr

Leder