Farlig tullball om terror

«Terrorfrykten – hva gjør den med oss?» Dette var agenda for debattmøte på Nobels Fredssenter 9.2.2017. Filosof Einar Øverenget, terrorforsker Thomas Hegghammer og psykolog/professor Arnstein Mykletun var trommet sammen for å geleide smånervøse nordboere gjennom en skummel tid. Den kortfattede konklusjonen var at du bør frykte å bli overkjørt, men ikke frykte terror.

Ulempen ved debatten var at den - siden den unnlot å berøre terrorens årsaker og terroristenes motivasjon – feilet totalt i å diagnostisere terrorfrykten og foreskrive rett medisin. Debatten var en times snikksnakk uten å drøfte den islamske elefanten. Dette er en svært grov forsømmelse fra fagfolk som burde ha fokusert på å hjelpe politikerne til å fatte korrekte beslutninger. Dette er det alvorligste aspektet ved dagens debatt.

Øverenget innledet med et historisk filosofisk overblikk. Han anførte at ved ordinær krigføring er sivile uskyldige ofre. Ved terror derimot,  er sivile selve målet. Jeg minner om at Muhammed selv har konstatert at sivile tap er helt kurant, når den sivile tilhører motparten som Allah har befalt muslimene å myrde og slavebinde.   

Øverenget hevdet at terroristen betrakter seg selv som overflødig i likhet med offeret. Filosofen unnlater her å hensynta islams belønningssystem for terroristen. Islam har som kjent potensiale til å ødelegge gode muslimers hjerne, hvilket vil kunne føre til at vedkommende gode muslim faktisk tror på historiene om Paradis og jomfruene. I den konteksten er det forståelig at muslimske terrorister gladelig dør i islams hellige krig mot menneskeheten. En god muslim har en helt annen anskuelse på sitt eget nærvær i dette liv, enn det et sivilisert menneske vil ha. Psykologi designet for å fungere på siviliserte hjerner, vil komme til kort, når den anvendes på gode muslimers hjerne.

Øverenget hadde lært om terror fra Hanne Arendt. Hun var jøde og forlot Tyskland på 1930-tallet. Hennes tanker om terror kretser naturlig nok om Die Braune Kameraden mer enn de onde muslimske jihadistene som er motivert av ideologien til Muhammed. Som sådan er Hanne Arendt uegnet til å tegne et altomfattende bilde av alle former for politisk terrorvirksomhet, frikoblet fra tid og sted – slik islams ondskap er.

Da Øverenget rundet av med å slå fast at det statistisk er usannsynlig å rammes av terror, og at det er større grunn til å frykte bilulykker, så jeg frem til at fagfolk skulle komme til, og fortelle forsamlingen om livets harde realiteter. Der ble jeg skuffet, gitt.

Hegghammer presterer nemlig også å fremføre det hjernedøde argumentet om at vi ikke behøver å frykte terror, fordi det er lav statistisk sannsynlighet for at «jeg» vil rammes.  

Han påpeker at myndighetene må ta terror på alvor fordi det blir høye drapstall når terroren faktisk lykkes. Hegghammer hevdet at antimuslimske holdninger best motvirkes ved å stoppe jihadangrep. Han ignorerer her fullstendig at ikkevoldelige gode muslimer utgjør adskillig større farer for siviliserte mennesker, enn det en terrorist eller hundre er i stand til å påføre oss.

Hegghammer indikerer at han ikke helt har kontakt med  folk og virkelighet, når han sier at det er muslimterrorens skyld at 55 % av normale mennesker er motstandere av muslimsk innvandring. Han ignorerer det faktum at folk er drittlei av at muslimer tar så uforholdsmessig stor plass, herunder deres evige surving og offermentalitet. Siviliserte mennesker har gjennom førti år fått prøve samkvem med gode muslimer, og de liker det ikke.

Mykletun mener vi må feire at vi lever i en tidsalder der oddsen for å dø en voldsom død er historisk lav. Han sier at Berlinterroren tilsvarer 6 timer trafikkdød, derfor er terror et uvesentlig fenomen. At muslimske morderzombier bare er en liten del av det islamproblemet som hjemsøker verden, har professoren tilsynelatende ikke forstått.

Mykletun beroliger oss med at de gode muslimene som Den Islamske Stat rekrutterer, er stakkarslige og uutdannede individer.  Han mener IS er så puslete at de er ufarlige. «IS er en ufattelig svak trussel men har vært heldige og truffet en nerve hos oss».  Han har åpenbart ikke forstått at IS bare er en liten brikke i vår tid, i den krig islam har erklært og som de fører mot den ikkemuslimske del av menneskeheten. De gode muslimene har mange navn på jihadorganisasjonene sine. Disse organisasjonene er forgjengelige. Men islams ondskap består. Islamtrollet vokser ut et nytt hode den dagen IS-hodet blir hugget av. Mykletuns fokus på IS indikerer at mannen er en dåre.

Sistnevnte befestes ved Mykletuns fokus på utdanningsnivået til muslimene. En kan spørre seg hvor mye utdannelse en god muslim behøver for å dra i avtrekkeren på en AK47. Hva er det psykofyren vil fortelle oss med denne anførselen? Skal vi være mindre bekymret fordi den muslimske morderzombien er en tilbakestående analfabet? Det er en mager trøst for de av oss som faller som ofre for islams ondskap. En helt annen sak er at professor Mykletun ikke formidler sannheten når han hevder at muslimske terrorister er uutdannede. Er Mykletun bare inkompetent, eller har han en destruktiv agenda fundamentert på løgn?

Psykologens idealløsning på muslimterroren er ikke å hindre muslimterroren. Det er derimot å nekte mediene å rapportere fra terror, på samme måte som media unnlater å formidle informasjon om selvmord. Da vil visstnok terroren avta fordi fokuset på terror anføres å indusere mer terror. Rent vås selvfølgelig.

At denne tanken kunne odles i hodet på den forskrudde professor overrasker meg ikke. Verre er det at også Hegghammer gjerne skulle sett at terror ble underrapportert, selv om sistnevnte erkjenner at det er helt irrasjonelt og umulig å få media til å underrapportere terror. I denne sammenheng kan jeg trøste debattantene med at mediene i stor grad allerede bedriver selvsensur av muslimterror. Som kjent utfører gode muslimer mer enn fem terroraksjoner hver eneste dag, år ut og år inn. Hvor mange av disse muslimske terrorhandlingene nevner mediene våre? En i uka? Selv dette er for mye for Mykletun.

Paneldeltagernes sjokkerende bagatellisering av muslimterror i forhold til bildød hensyntar ikke det faktum at terroren er her for å ødelegge vår sivilisasjon. En bildød er «bare» en død. En terrordød er ett tall i rekken av de 270 millioner ofre for islams krig mot menneskeheten.

Ingen biler har som hellig formålsparagraf å ødelegge vår sivilisasjon og erstatte den med islam. Det er det bare muslimene som har!

Fokuset på individets dødsfrykt er helt feil, og fullstendig forkastelig. Det er uttrykk for en grenseløs egoisme, som jeg ikke visste eksisterte før jeg observerte deltagerne i debattpanelet. Hvordan kan disse menneskene se seg selv i speilet? Hvordan kan de se sine barn i øynene? Paneldeltagernes uttrykte egoisme er så skammelig at den er vanskelig å beskrive med ord.

Jeg er ikke redd for å bli drept av en god muslim. Jeg er redd for at de gode muslimene skal ødelegge Norge etter at jeg er uskadeliggjort. Debatten blottla en ekstremt navlebeskuende tilnærming. Hva slags menneskemateriale er så egoistiske at de setter seg selv foran stammen?  

Enda viktigere enn hva som ble sagt, er hva som ikke ble nevnt. Nemlig muslimterrorens teologiske fundament.  Allah konstaterer i koranen 3:151 og 8:12 at han vil terrorisere ikkemuslimene. Muhammed sa at han var gjort seierrik ved terror. Koranen 9:111 konstaterer at Allah har kjøpt muslimens liv og eiendeler for at muslimen skal myrde og bli drept i hellig krigføring – jihad – i den hensikt å fremme Allahs onde verdensherredømme.

General Malik sin bok «A Quranic concept of War» konstaterer at jihad er «just war», en rettferdig krig fordi den skal fremme islams verdensherredømme. Terror er bare ett av verktøyene i islams hellige verktøykasse.  General Malik skriver (s59):

« Terror struck into the hearts of the enemies is not only a means, it is the end in itself. Once a condition of terror into the opponent's heart is obtained, hardly anything is left to be achieved. It is the point where the means and the end meet and merge. Terror is not a means of imposing decision upon the enemy; it is the decision we, wish to impose upon him».

Her er vi i kjernen av hva som burde vært debattert på Nobels Fredssenter. Hva er muslimenes motivasjon for å oppføre seg som gode muslimer? Hva kan vi gjøre for å hindre muslimene i å oppføre seg som gode muslimer?

Dessverre ble debatten en banal avledningsmanøver. Det er trist, for Hegghammer besitter en del kunnskap, som han i debatten unnlater å dele med oss. Det er ikke redsel for terroren som er relevant å debattere. Redsel for det krigsmaskineriet som den muslimske terroren er en integrert del av burde heller stått på agendaen. Redsel for terror alene er like lite relevant som redsel for støtfangere.

En terrordebatt som ikke berører årsaken til at muslimer bestemmer seg for å bli gode muslimske morderzombier, er ingen seriøs debatt. Det er en potensielt fatal distraksjon, i denne skjebnetid.  Den eksistensielle debatten må nødvendigvis primært dreie seg om de ikkevoldelige islamistene. Disse onde krapylene finnes det mer enn hundre tusen av i Norge. Det er disse (for tiden) ikkevoldelige islamistene som kommer til å forvandle Norge til et islamsk drittland. De væpnede islamistene er bare garnityr på den islamske ku-ruka som er i ferd med å forpeste vår sivilisasjon.

Inntil politikere, eliter og medier anerkjenner at den største trusselen faktisk kommer fra våre hjemlige moskemiljøer, så er debatter som denne bare egnet til å lulle landets ikkemuslimske befolkning inn i en falsk trygghetstro, mens muslimene ler hele veien til moskeen.