Forholdet til Tyrkia er problematisk

Som kjent er Armenia verdens eldste, kristne land, og daterer sin tilhørighet til kristendommen allerede fra det tredje århundre. Landet er omgitt av muslimske stater, med unntak av Georgia mot nord, og som forøvrig har en muslimsk minoritet, vesentlig i det som kalles Ossetia, forøvrig et omstridt område med Russland. En kortvarig krig som vi husker, ble utkjempet for et par år siden i Ossetia, og er for øvrig fortsatt uavklart territorialt.

Armenias forhold til sine naboland er problematisk, slik det også historisk har vært, med grensekonflikter i ny og ne gjennom århundrene. Forholdet til Aserbadjan som har enklaven Nagorna Karabak innen sitt territorium, er fortsatt uavklart. Armenia gjør krav på dette området og regner det som del av sitt land, etter som majoriteten av innbyggerne her regnes for kristne armenere.  Armenerne sier selv at ny uro, det vil si krigstilstand, kan opptre når som helst, så begge land er på permanent vakt.

Armenias forhold til Tyrkia gjør heller ikke situasjonen i landet noe bedre; landet lider ikke rent lite av en konflikt som vel må sies å være historisk. Armenia krever nemlig fortsatt at Tyrkia ber «om unnskyldning» for hendelsene i 1915 og utover, da over 1,5 millioner kristne armenere ble drept. Dette var under avslutningen av Det ottomanske riket, og den tyrkiske nasjon ble først etablert da. Med andre ord: Armenias krav ansees av mange å være noe uberettiget, etter som ingen i dag kan betraktes som ansvarlig for de uhyggelige hendelsene den gangen.

Resultatet er blant annet at Armenia kun i liten grad kan nyte godt av samarbeide med Tyrkia, eller med transitthandel, og dermed påfører seg selv en betydelig svekkelse av sin økonomi. Men det valget har de selv tatt. Vi kan beundre det, eller ta avstand fra det, alt ettersom vår egen vurdering måtte være.

Armenia har valgt å forbli et kristent land, med en nøytral, sekulær styreform. Det er omgitt av muslimske stater, og der for øvrig sharialoven praktiseres relativt mildt (sammenlignet med de rent islamske stater i regionen, som blant annet Iran).

Om Armenias forhold til sine naboland er noe anstrengt, så er det til gjengjeld en rolig situasjon innenlands, der spørsmål som religion ikke nevneverdig diskuteres. Islamismen er tydeligvis ikke noe problem, da befolkningen har valgt å forbli kristent.

Hvor strengt Armenia har valgt å være ovenfor andre religioner og «innvilge» tillatelse til praktisering av annen religion, er ikke lett å få entydig svar på. Men det er klart at befolkningen, «alle som én», vil kun ha sin egen armenske kirke. De praktiserer den opprinnelige liturgiske tradisjon i sine messer og ønsker fremfor alt å beholde denne, «uendret for alle tider», som noen uttrykte det.

Ande forhold i dette landet, og som nok er av interesse for oss norske, er at Nansens navn er velkjent. Da vi spurte tilfeldig en gruppe ungdommer om de hadde hørt navnet Nansen, så roper de impulsivt, at han er en stor helt her i Armenia.  Som vi vet, var Nansen gjennom sitt virke i det daværende Folkeforbundet med sete i Genève, behjelpelig med og initiativtaker til å hjelpe armenske flyktninger i 1915, og likeså å hjelpe hardt hungersrammede. Denne innsatsen er det armenerne verdsetter den dag i dag.

I likhet med Norge er Armenia et lite land befolkningsmessig sett, og er det så noe vi her til lands kan lære av armenerne? Spørsmålet er ikke så rent lite aktuelt i disse tider, ikke bare for vårt land, men så vel for mange vesteuropeiske land.

Einar Rensaa