Fred hersker mellom folkene i Albania

I Fædrelandsvennen 4. august 2011 fremgår det at biskop Olav Skjevesland ikke liker at det rotfeste Behring Breivik har for sine gruefulle handlinger finnes i Bibelen, og søker patetisk spekulativt å forklare udådene med forbryterens ensomhet. Intet i Behring Breiviks manifest tyder på at han var særlig ensom. Biskopen er ganske sikkert kjent med at Breivik og hans like ikke behøver å lete lenge for å finne utstrakt legitimasjon for massemord og terror i Bibelen. Få tviler på at islamfascistene finner grunnlag for sine terrorhandlinger i Koranen. Det er like liten grunn til å tvile på at Behring Breivik søkte og fant grunnlag for sine handlinger i Bibelen.

Behring Breiviks hevder at i år 2083 vil antall muslimer i Norge vil være 38% og i Vest-Europa mellom 24% og 70%.  Organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) anslår at muslimene vil få politisk flertall i Norge innen dette århundre, og i enkelte kommuner allerede før år 2030. Det anerkjente amerikanske Pew Research Center beregner at antall muslimer i Norge vil være 6,5% i år 2030.

Hvis islamistene oppnår mer enn 2/3 politisk flertall i Norges nasjonalforsamlingen kan de endre grunnloven og lovlig innføre sharialovgivning.

En av de ledende islamske organisasjoner, Det Muslimske Broderskap i Egypt, har offentlig erkjent at de arbeider for å kolonisere og islamisere Europa og innføre sharialovgivning. Tatt i betraktning at Bibelen beordret sine lesere: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler» har man liten grunn til å kritisere muslimene for å ha det samme mål, spesielt ikke etter mer enn tusen år med kristen misjonsvirksomhet i alle deler av verden, også den muslimske.

Uansett hvor riktige eller uriktige de demografiske tallene er, så er det hevet over rimelig tvil at antall muslimer vil øke i både Norge og Europa forøvrig i årene som kommer. Innvandringen har vært og er fortsatt stor. Muslimenes fødselsrate er i dag høyere enn den norske etniske befolkning (den vil minke etter hvert som muslimske kvinner europeiseres med økt levestandard og utdannelse). Muslimene vil øke i antall selv om man begrenser innvandringen til null, noe som i praksis er en umulighet. Muslimene og islam er kommet for å bli i Norge og Europa forøvrig, uaktet om vi liker eller ikke.

Det er også hevet over rimelig tvil at økningen i antall muslimer vil føre til en sterkere islamisering av samfunnet. Parallelt øker faren for at kristenfasistene vil søke å bekjempe islamiseringen med vold.

Googler man på stikkordene «islamification» og «Europe», ser man at Behring Breivik har et stort antall meningsfeller. Vi vet fra de siste års mange muslimske terrorhandlinger at der finnes et stort antall islamfascister.

Professor ved Ansgar Teologiske Høgskole dr. theol. Hallvard Hagelia erkjenner i et innlegg i Fædrelandsvennen 26. juli 2011 at kristen «[…] fundamentalisme har vært og er meget utbredt i norsk frikirkelighet og lavkirkelighet […] men dette er fredelig fundamentalisme». Hovedtyngden av islamfobi finnes nettopp i disse miljøer. Påstanden om at de mange kristne fundamentalister er fredelige er sikkert riktig i dag, men vil de være like fredelige om noen år med økt islamisering av Norge?

Kampen vil ikke bare rettes mot muslimer, men også hva Behring Breivik kaller «den marxist¬islamske alliansen», det vil si den politiske venstreside. Om så skulle skje er det, tatt de siste års erfaring med terrorisme i betraktning, liten tvil om at islamfascistene vil svare med vold. Norge og Europa forøvrig kan komme inn i en terrorspiral.

De mange muslimske terroraksjoner har påvirket Vestens holdning til islam i sterk negativ retning.  Hadde terroren i Oslo sentrum og på Utøya vært utført av muslimer, ville hatet mot ¬og frykten for muslimer og islam fått ny grobunn, ikke bare i Norge, men i resten av den vestlige verden. Vi kunne da ha sett en begynnende terrorspiral. At massemorderen var en etnisk nordmann, ser så langt ut til å ha hatt en dempende effekt på motsetningene.

Hvilke alternativer har vi for å demme opp for en slik ikke usannsynlige utvikling? Satt sterkt på spissen vil valget i ytterste konsekvens være enten kamp mot islamisering, hvilket kan føre til terror og innføring av sharialovgivningen med påfølgende avkristning av landet, eller et fredelig samarbeide med aksept av et sekularisert samfunn med rom for både moderat kristendom og islamdom.

Humanistiske og demokratiske holdninger, ytringsfrihet og respekt for menneskerettighetene er utstrakte holdninger i Norge og i vestlige Europa for øvrig, men mangelvare i de fleste muslimske land. Disse verdier er trolig viktige faktorer for å dempe de religiøse motsetningsforhold og reduksjon av terrorfaren. Europeiserte muslimer har tatt og tar etter hvert i stor grad til seg disse verdier. Et godt bevis er de mange muslimer som er etablerte politikere i norske sekulære partier, som åpenbart identifiserer seg med de vestlige politiske og humane verdier. Et konkret eksempel er Mona Abdinur fra Somalia, som 18 år gammel ble drept på Utøya. Hun var muslimsk og medlem av AUF. Hvis Mona Abdinur og de øvrige norske muslimske politikere ikke hadde vært europeiserte, er det sannsynlig at de ikke ville ha hatt det vestlige verdigrunnlag. De europeiserte muslimer vil etter hvert påvirke befolkningene i sine etniske hjemland til større humanisme og økt respekt for demokrati og menneskerettigheter. Det vil forsterke den egendrevne positive utvikling i forhold til demokrati og andre vestlige verdier som vi har sett tegn til i Tunis, Egypt, Syria og andre muslimske land.

Disse forhold er viktige når man skal velge mellom kamp mot den likevel uunngåelige islamiseringen eller gjøre det beste ut av. Forsterkning av det muslimske fiendebildet vil bremse den positive utviklingen og i verste fall, hvis man opplever en terrorspiral, stoppe eller reversere den.

De forhåpentligvis fleste av oss vil gjøre det beste ut av situasjonen, men mange kristenfundamentalister vil søke å motarbeide islamisering, og noen av kristenfascistene med alle midler. Handlinger som bidrar til å forsterke fiendebildene mellom «den kristne del av verden» og «den muslimske del av verden» har erfaringsmessig i all vesentlig grad sitt utspring i de to religionene, selv om også rasisme og kultur er en mindre del av bildet.

Spørsmålet er hva man langsiktig kan gjøre for å redusere faren en slik utvikling? Det kanskje viktigste er at moderate kristne politikere og ledere, ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden, å motarbeide den utbredte kristne fundamentalismen og derved redusere rekrutteringsgrunnlaget kristenfascisme og derved terrorisme.

Kristne bygger i stor grad sine antiislamske holdninger på at den kristendommen er langt å foretrekke fremfor islamdommen. Det kommer gjerne til uttrykk ved at norske kristne politikere og ledere refererer til «vår kristne kulturarv». Muslimene er ikke overraskende av den motsatte oppfatning med hensyn til deres kulturarv. For å veie de to religioners kulturarv mot hverandre kan man ikke basere seg på erfaringene fra siste tiår, men vurdere det i et lengre historisk perspektiv.

Hva består den kristne kulturarv av? Den inneholder utvilsomt en rekke positive elementer. I sum er den imidlertid svært lite å være stolt av. Man kan oppramse i fleng: massiv vold og drap av et uttall av mennesker med en annen tro, lysing i bann og mengder av bestialske henrettelser av både kristne og andre som var uenige i kirkemaktens tolkninger av Bibelen, utbredt heksebrenning, en mengde intereuropeiske religionskriger, en lang rekke korstog med videre. De kristnes århundrelange antisemittisme var en del av bakteppet i nazistenes masseutryddelse av jøder. Man finner en mengde med andre former for undertrykkelse, så som lovpåbudt opplæring i den kristne lære i skoler og barnehager, lovpåbud om å døpe barn, lovpålagt konfirmasjon, lovpålegg om å tro på Gud og annen tvangskristning så som å forplikte foreldre til å oppdra sine barn i den kristne tro. Man finner århundrer med kvinneundertrykking, som i høy grad pågår den dag i dag med videre. Også dette er den kristne kulturarv. Eksemplene er knapt toppen av isfjellet!

Utvikling av vitenskap, økonomi, demokrati, humanisme, menneskerettigheter og likestilling har skjedd på tross av – ikke på grunn av – kristendommen. Det er denne vestlige, verdslige kulturarv vi først og fremst må basere fremtiden på, ikke den svært så tvilsomme kristne.

Den islamske kulturarv som også inneholder en lang rekke positive elementer, har en like grusom historikk med massiv vold, tvang og undertrykkelse. Lite tyder på at de kristne historisk sett har verken mer eller mindre å svare for av ondskap, vold, terror og undertrykking enn muslimene. Om den ene gruppen har undertrykt og drept noen hundretusen mennesker mer enn den annen, er gradsforskjeller som det er liten grunn til å legge vekt på. Nå er utvilsomt muslimfascistene skyld i mer terror de siste desennier enn kristenfasistene, selv om Behring Breivik massedrap avbalanserer inntrykket noe. Vurderer man graden av de to religionenes faktiske historiske grusomheter, står vi kun ovenfor en tidsforskyvning til fordel for kristendommen. Det skal ikke mange terrorhandlinger à la Regjeringskvartalet, Utøya eller Oklahoma City, før bildet er vesentlig endret.

Motsetningene er i noen grad sekulært og kulturelt betinget, men i all vesentlighet har de rotfeste i religionene, hvor man også har erfart de største utfall. Hadde det ikke vært for de religiøse fundamentale mennesker og motsetninger, hadde vi sannsynligvis ikke opplevd verken terrorangrepene 11. september 2001 eller Utøya, ei heller George W. Bushs «Krig mot terror» og de påfølgende krigene i Irak og Afghanistan.

Det er altså først og fremst på det religiøse område og hos de religiøse mennesker man kan ta grep for å unngå motsetninger og mulig fremtidig terror. De europeiske muslimer er i mindretall, de er stort sett på bortebane, de har levd i Europa i ganske kort tid og liten erfaring med og fra deres nye hjemland. De norske, og sannsynligvis også andre europeiske muslimer bombarderes med den historieløse forherligelsen av «vår kristne kulturarv». Kristne utsettes i liten grad for tilsvarende forherligelse av islamsk kultur. I Europa har derfor spesielt de kristne, langt mer enn muslimene, potensial til å påvirke utviklingen i positiv pluralistisk retning, og derved et særskilt ansvar. Da det er de kristne som i stor grad har skapt fiendebildet har de størst potensial til å få der neddempet.

Et ledd i å neddempe motsetningen mellom de to grupper vil være at man, fortrinnsvis fra moderat kristent hold, avholder seg fra uttalelser og handlinger som forherliger kristendommen og/eller provoserer muslimene. Et godt eksempel i så måte er karikaturtegningen av profeten Muhammed. Om de originale danske tegningene ikke var religiøst fundert, så var reaksjonene fra muslimene det. Da den norske kristenkonservative avisen Magazinet trykket tegningene, var det et ledd i kampen mot islam.  Denne førte til muslimers motkamp med nedbrenning av en norsk ambassade, flaggbrenning, våpenbruk og en rekke mennesker såret og drept.

Fiendebildet ble betydelig skjerpet. Dyktige politikere og diplomater hindret kanskje en terrorspiral.

Hva kan man gjøre her hjemme på berget? Når jeg trekker frem Steinar Kristiansen, Kristelig folkepartis ordførerkandidat i Kristiansand, er det ikke fordi han er hverken spesiell eller i en særstilling i forhold til andre kristne, men et eksempel på hvordan man bør eller ikke bør forholde seg for enten å forsterke fiendebildet eller neddempe dette.

Han anklaget i Fædrelandsvennen 19. august 2009 den rødgrønne regjering for å ha «[…] jobbet så raskt og effektivt den bare kan for å bryte ned de verdiene (les: kristne verdier) landet vårt har vært bygd på i gjennom flere hundre år». Hvilke verdier? Verdier som barmhjertighet, nestekjærlighet og så videre kalles ofte kristne verdier – av de kristne. Disse verdier er ikke spesielt kristne. De er globalt allmenngyldige og finnes i nær alle samfunn og religioner, ikke minst i islam. Forherligelse av de historieløse såkalte kristne verdier forsterker fiendebildet. Steinar Kristiansen tangerer, uten sammenligning for øvrig, påstandene til Anders Behring Breivik om at den marxist-islamske alliansen (den politiske venstresiden) utsletter kristendommen.

Han kjemper også for å beholde kristendommen som eget fag i skolen, til tross for at den europeiske domstol i Strasbourg i 2007 fant det i strid med religionsfrihetsbestemmelsen i menneskerettene. Han kamp forsterker fiendebildet. Å gjøre kristendommen til skolefag forsterker fiendebildet.

Han uttalte også: «De rødgrønne vil tvinge folk inn i sitt verdisyn. Det kan ikke fortsette, folk må få velge selv». Historisk sett er det et ubestridt faktum at de kristne i et massivt omfang har gjennomsyret samfunnet og tvunget sitt verdisyn på andre mennesker i den vestlige verden. Den politiske venstreside arbeider for et nøytralt verdisyn. Polariseringen av kristendommen forsterker fiendebildet. Et nøytralisert livssyn demper det.

Dagfinn Høybråtens uttalte oppfatning, at Norge burde styres etter Bibelens ti bud, innebærer at han ønsker et samfunn hvor kristne politikere kan påtvinge og styre annerledes tenkende mennesker med sin religion, hvilket tangerer til forfølgelse. Oppfylles hans ønske kan det eskalere til katastrofe og en kommende provokasjonsspiral. Dagfinn Høybråten og hans meningsfeller bør avstå fra å gi uttrykk for slike fundamentalistiske og provoserende tanker, ikke bare i forhold til muslimene, men også i forhold til alle som foretrekker et sekulært samfunn.

Et annet, men heller ikke spesielt eksempel er lederen for Israels venner på Stortinget, Kristelig folkepartis stortingsrepresentant Hans Olav Syversen. Han reagerer sterkt på VG Netts informasjon om at organisasjonen Hizb ut-Tahrir vil etablere seg i Norge. Han krevde at organisasjonen skulle forbys på grunn av sine sterkt antisemittiske holdninger. Å forby en islamsk organisasjon på grunn av antisemittiske holdninger skader forholdet til muslimene. Krever han i rettferdigheten og demokratiets navn at organisasjoner med sterke antiislamistiske holdninger, eksempelvis Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), forbys?

Demokratenes leder Vidar Kleppe deltok for en tid tilbake på standen til SIAN i Kristiansand og redegjorde for hvorfor hans parti gikk imot bygging av enda en moské i byen. De muslimske tilhørere buet og skrek.  Både budskapet «Stopp islamiseringen av Norge» og å delta på en stand med budskapet er i seg selv en provokasjon. Å motarbeide bygging av moskeer er, med mindre det er på et så saklig grunnlag at også et kirkebygg ville blitt nektet, er provoserende.

Essensen er at kristne ledere, politikere og deres meningsfeller bør avstå fra å gi uttrykk for kristenfundamentalistiske tanker som forverrer forholdet til muslimene og, ikke mindre viktig, forsterker den ganske utbredte alminnelige folkelige islamfobi. De bør tvert om søke å bedre forholdet til muslimene og motarbeide islamfobien og på den måten og neddempe fiendebildet og derved redusere faren for fremtidig vold og terror.

Verdslige verdier som demokrati, humanisme, menneskerettigheter og likestilling er i motsetning til de verdier de kristne historieløst påberoper seg, vestlige og derved verken globale eller allmenngyldige verdier. Det er denne kulturarv vi bør beholde, ikke den kristne. Forherligelse av de verdslige verdier vil i det minste europeiserte muslimer, men også mange i den muslimske verden, ønske velkommen, jevnfør den seneste utvikling i Tunis, Egypt, Syria og andre arabiske land.

Et godt eksempel på hva man kan oppnå med å neddempe «sin» religion og bygge positive relasjoner fremfor å splitte kreftene og øke motsetningen er det pluralistiske Albania (uten sammenligning for øvrig da landet har en mengde andre problemer nedarvet fra kommunistregimet). På grunn av at Albania var en del av det osmanske rike og tyrkisk koloni til 1912, er antall muslimer, av en befolkning på 2,5 millioner, ca. 70 % og resten kristne. Der finnes knapt friksjoner og motsetninger mellom de ulike religiøse grupperinger og langt mindre noe fiendebilde. Eksempelvis inngår muslimer og kristne regelmessig ekteskap med hverandre, uten at noen reagerer på det. Muslimene unnlater å provosere de kristne og visa versa. Det er typisk at man knapt ser hijab eller andre muslimske klesplagg, som provoserer mange kristne. Begge grupper lever og lar leve i all fordragelighet.

Det vil være positivt å arbeide for hva som forener, ikke splitter de to religioner. Pensjonert biskop Stålsett og andre ledende teologer går god for at Allah er samme guddom som Jahve. Da Gud har «forfattet» både Bibelen og Koranen, kan man spørre om Han eksempelvis synes det er nødvendig med separate gruppehus, eller om Han vil foretrekke ett fellesbygg. Kirker er der mange av, og de står mer eller mindre tomme. Moskeer er der få av og de er ofte er fylt til trengsel. Hvorfor ikke la ett de mange sørlandske kirkebygg bli både kirke og moské? Gud vil nok bli mer tilfreds enn han trolig er i dag hvis Hans hus brukes av Hans barn i samarbeid og fellesskap, fremfor at de krangler og kriger. Når har jeg ikke tro på at takhøyden er stor nok hos verken kristne eller muslimer til engang å gjøre et forsøk på et slikt samarbeid, men det ville uttvilsomt vært verdifullt felles tiltak som ville vekke oppsikt langt utover Norges grenser.

Kristendommen har hatt monopol på religion i Vesten i nær to tusen år. Konkurranse er bra og samfunnet bør generelt, og de kristne spesielt, i samarbeidet og fredens ånd ønske islamdommen velkommen i Norge og Europa for øvrig, fremfor å kjempe mot den med alle de skremmende følger det kan få. Hvis fremtiden tas hånd om på en ansvarlig måte, kan forhåpentligvis muslimer og kristne i år 2083 gå i samme Gudshus, spise ved det samme bord i hyggelig lag og – da de europeiserte muslimer forhåpentligvis har fått respekt for den vestlige ytringsfrihet og andre vestlige verdier – tegne karikaturer av profeten Muhammed uten at noen provoseres av det.

Advokat Torgils Skajaa