Hva kan Sian-folket lære av Liv Mørland?

«Kjære dere i Sian: Hva er hellig for dere? Er det nødvendig å brenne koraner og krenke dypt det som er hellig og så viktig for mange mennesker?»

Det var den profilerte, multikulturelle brobygger, Liv Mørland, som i Fædrelandsvennen stilte dette spørsmålet. Gjennom en årrekke har hun arbeidet med konflikthåndtering og dialog-aktiviteter knyttet til «våre nye landsmenn». Hun har vært sentral frontfigur i Forum for tro og livssyn. Med andre ord: Denne samfunnsdebattanten burde jo ikke minst Sian-folket ha noe å lære av – eller?

For Sian er demokratiet «hellig». Vi vil bekjempe de krefter som vil knuse våre demokratiske idealer. Det innebærer forsvarskrig mot nazisme, putinisme og islamisme.

Sian brenner – ikke bøker, ikke litterære, kulturelle, sosiale eller politiske skrifter – kun Koranen – fordi denne «hellige boken» pålegger våre medmennesker at de i strid med demokratiet og menneskerettighetene skal realisere – om nødvendig med vold – det totalitære islamske samfunn. Her alminneliggjøres absurde Allah-ordrer om forfølgelser, tortur og drap av ikke-muslimer. Det er vanskelig å forstå at ikke alle demokratiforkjempere tar avstand fra slike holdninger.

Liv Mørland skriver: «Vi trenger ikke skremmende fiendebilder av islam og muslimer. Vi trenger muslimer som gode medspillere. Vi snakker om selve grunnmuren i et demokrati, hvor vi må tåle og respektere at det finnes forskjeller.» Betyr det at vi også må tåle og respektere nazistene?

Videre hevder hun: «Mitt privilegium har vært å se på nært hold hvordan en muslimsk religion kan leves ut i møte med andre mennesker, med respekt, vennlighet og omsorg.» Den saklige verdien av slike utsagn er tvilsom, omtrent som om jeg skulle bringe til torgs denne personlige erfaringen: Mitt privilegium er at jeg lever tross utallige dødstrusler fra islamske miljøer. I særlig grad minnes fem polititjenestemenn som berget livet mitt under et muslim-overfall i Oslo.

Det er uforståelig at Liv Mørland kan prise samarbeid med og respekt for aktivister som krever at Koranens barbariske råskap skal være fundamentet for ethvert samfunn. I en felles erklæring fra Tro og livssynssamfunnet i Kristiansand, har Mørland fått imam Akmal Ali til å gi sin tilslutning til FNs menneskerettigheter. Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) besluttet imidlertid i den såkalte Kairo-erklæringen: «Alle rettigheter og friheter i denne erklæringen er underlagt den islamske sharia.» Ingen muslimer eller islamske organisasjoner har så vidt vites tatt til motmæle vedrørende Kairo-erklæringens innhold.

Er det riktig å alliere seg med og respektere politiske og religiøse grupperinger som hater våre grunnleggende samfunnsverdier? Skal vi gi vårt bifall og rose de indoktrinerte som fremmer ideologien til et politisk/religiøst diktatur – som tillater steining av kvinner, pisking av homofile og dødsstraff for blasfemi?

Denne teksten er publisert som leserinnlegg i Fædrelandsvennen 8.8.22.