Hvilken «islamisme», Sæbø?

På lederplass i gårsdagens utgave av Rogalands Avis uttrykker redaktør Bjørn G. Sæbø sin indignasjon over Stavanger-demonstrasjonen som SIAN og NDL i fellesskap planlegger å avholde 26. mai. Kommentaren er for det meste en gjerrig porsjon lapskaus av ferdigfabrikerte og substansløse påstander – etter den politiske korrekthetens kokebok. Oppskriften er billig og uraffinert: Islam skal forsvares. Legitim islamkritikk skal avvises som «konspirasjonsteori», «rasisme» eller «islamofobi». Nøyaktig hvilke ingredienser som puttes i gryta, er mindre viktig.

«SIAN og NDL ‘skal få lov’ til å uttrykke sin ‘forvirring’ på Torget», skriver Sæbø – liksom sjenerøst. Vi får vel takke for ham det – uten at hans «tillatelse» er avgjørende på noe som helst vis. Han advarer mot noe angivelig konspiratorisk i islamsynet som organisasjonene forfekter – noe han understreker med redaktørpennen ved å klasse SIAN og NDL sammen med en antisemittisk konspirasjonsteoretiker som Johan Galtung.

Problemet til Sæbø er at hele hans argumentasjon står og faller på ett nokså skjørt premiss – «den største anklagen», som han selv så bramfullt kaller det – nemlig at «SIAN og NDL ikke ser forskjellen mellom islam og islamisme».

Den første, kritiske tanken som melder seg, er hvorfor Sæbø ikke gjør noe forsøk på å beskrive denne påståtte forskjellen hvis han selv mener å se den så klart. Ja, for det er jo åpenbart ikke fremstillingsevnen som mangler for hans del. Det Sæbø gjør, er i ren inkvisitorstil å lempe bevisbyrden over på dem han selv anklager. Vel, så la oss ta det derfra.

Først og fremst er det viktig å påpeke at islamkritikere ikke er celler i én eneste stor organisme med ett sammenføyd nervesystem. Det finnes meningsforskjeller blant oss – også om spørsmålet som Sæbø ikke reiser, men ikke desto mindre mener å ha svaret på. Også i islamkritiske kretser taler man om islam og islamisme som to ulike – om ikke gjensidig ekskluderende – begreper. Muslimer som åpent tar til motmæle mot islams politiske program, får da også betydelig mer åpen anerkjennelse fra våre kretser enn fra den politiske «meningseliten» som Sæbø representerer – for ikke å nevne sine egne trosfeller.

Vi mottar deres engasjement med akklamasjoner. Men, det er ingen grunn til å bli sittende og klappe på overtid – liksom sanseløst begeistret etter at applausen burde ha fått sin fortjente mengde. Forsvaret for menneskerettigheter, demokrati og frihetlige verdier er selvfølgelig ikke noe mindre legitim i fravær av muslimske talspersoner på islamkritisk side.

De kalles moderate, sekulære eller kulturelle muslimer. Noen av dem kaller seg selv opplyste muslimer – en betegnelse som kanskje er den mest presise. Det er selvfølgelig riktig – og i blant også nødvendig – å påpeke at det finnes muslimer som slett ikke ønsker å forvandle samfunnet til et imamvelde underlagt sharialover og hele ørkenfascistpakken fra 600-tallets Arabia. På den andre siden er det like riktig – og vel så nødvendig – å påpeke at det finnes muslimer som arbeider utrettelig for nettopp det.

Å skille mellom islam og islamisme kan brukes i to hensikter: Å differensiere mellom ulike mennesker – med alle sine individuelle tanker, ambisjoner og følelser – og å foreta en dikotomi på et ideologisk tankesystem hvor de resulterende halvdelene i virkeligheten er to alen av samme stykke. Det første er legitimt; det andre er både fruktesløst og forvirrende.

Islamisme er ingen spesiell trosretning innen islam. Det finnes ikke islamistmoskeer og ikke-islamistmoskeer som skiller seg fra hverandre ved portstolpene, som for eksempel baptist- og metodistkirker. Tvert i mot. Såkalte islamister beveger uhindret seg blant alminnelige muslimer. Imamene verken forviser dem fra moskeene eller anlegger egne moskeer for å markere avstand fra dem. Muslimer i alminnelighet gjør ingen forskjell mellom islam og islamisme. Denne begrepsforskjellen har vestlige akademikere konstruert.

Når muslimer selv ikke gjør det, burde vi da gjøre det? Er ikke det å tegne et vrangbilde av islam som verken fremstiller virkeligheten eller har noen gjenkjennelsesverdi hos dem som definerer motivet? Er ikke det egentlig et selvbedrag?

Hvis vi gjør det, så kan den samme virkeligheten komme til å vise oss at vi har gjort opp regning uten vert – for islam er verken en akademisk øvelse eller et kunststudium. Det er krigsideologien som er årsak til rundt 40 av verdens pågående, væpnede konflikter. Det er krigsideologien som har avstedkommet mer enn 18 000 dødbringende terroranslag på alle verdens kontinenter kun i løpet av det siste tiåret.

Problemet med islamismebegrepet, slik også Sæbø presumptivt forstår det, er at det dreier seg mindre om mennesker enn det gjør om ideologi. Den forfeilede implikasjonen blir at islam som sådan ikke har noen politisk dimensjon, og at muslimer som har politiske aspirasjoner kun utgjør en liten ekstremistminoritet som misbruker religionen islam for politiske formål. Fremtidige generasjoner vil kanskje se tilbake til begynnelsen av det nye årtusenet og denne bisarre ideen i datidens vestlige samfunnslære med samme ironiske blikk som vi ser tilbake på Neville Chamberlains famøse ord foran 10 Downing Street i 1938.

Selvfølgelig finnes muslimer som kun ønsker å leve i fred og la leve – muslimer som fordømmer vold som politisk ytringsform og virkemiddel. Samtidig er det ikke riktig å anta at muslimer som ikke åpent slutter seg til terrorisme, fullt ut aksepterer pluralisme, kjønnslikestilling, ytringsfrihet, trosfrihet og andre hjørnesteinsverdier i vestlig kultur. Mange muslimer fordømmer al-Qaida, men hos altfor mange blant dem igjen er fordømmelsen rettet mot fremgangsmåten snarere enn målet.

Det vesentlige er imidlertid at islam – som et hvilket som helst annet tankesystem – ikke defineres ut fra subjektive oppfatninger blant tilhengerne, men derimot ved sine egne grunntekster og autoritative tenkere. For å forstå islam må vi studere Koranen og Sunnah – profeten Muhammeds lære og tradisjoner – slik det alltid er blitt tolket av islamske ledere. Når vi gjør det, så erkjenner vi at politikk og religion – islamisme og islam – er to uatskillelige sider av samme mynt.

Så kommer innvendingen: Er det vår oppgave å fortelle moderate, sekulære eller opplyste muslimer at de tar feil? Kanskje ikke, men da er det heller ikke vår oppgave å fortelle dem at de har rett. Det er ikke vår oppgave å blåse opp deres påvirkningsrolle i islamsk tradisjon og teologi – eller i dagens virkelighet – liksom som om det var en morsom ballong som vestlige apologeter kan leke seg med. I virkeligheten er slike muslimer en sped stemme i ørkenen. De har uanselig betydning innen islams hovedstrøm, som dirigeres av politisk bevisste muslimer – ledere som verken står eller noen gang har stått overfor noen moderat, sekulær eller opplyst opposisjon.

Islamske ledere har alltid forstått og formidlet islam som en politisk ideologi. Det betyr selvfølgelig ikke at enhver muslim er politisk bevisst om islam – like lite som enhver kristen alltid «snur det andre kinnet til».

Ethvert fruktbart forsøk på å separere islamisme fra islam – en islamsk reformasjon, hvis man vil kalle det så – må imidlertid begynne med nettopp den erkjennelsen. Den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet skjedde ikke ved å late som kirkedoktrinen var noe annet enn hva den faktisk var. Martin Luther og hans tilhengere konfronterte doktrinen og tok et oppgjør med den. Det samme må såkalte moderate, sekulære eller opplyste muslimer gjøre.

Ønsketenkning og selvbedrag kommer aldri til å avstedkomme noe annet enn skuffelse og knuste illusjoner. Sæbø – og flere med ham – kaster blår i øynene på dem han mener å forsvare når han angriper islamkritikere på slike misforståtte premisser.