Ikke all trosutøvelse bør kritiseres

Så hvilken type religionsutøvelse er jeg imot? Kjønnslemlestelse, kvestelse og drap med grunnlag i religion er noe. Dette strider mot norsk rett og moral. Om religiøse mennesker bruker vold i sin barneoppdragelse, vil jeg være imot dette uansett om de hevder at de bare utøver sin tro på sine barn og at det er Guds eller Allahs vilje.

Kvinneundertrykkende religionsutøvelse som hijab på barn, burka på voksne og frihetsberøvelse ved å nekte jenter å bevege seg utenfor boligen med grunnlag i at de er jenter, er jeg også imot. Jeg er imot kjønnsapartheid som skiller kvinner og menn. Jeg er imot kjønnssegregert undervisning i skolen. Jeg er kort sagt imot de deler av religionsutøvelse som er negativ, undertrykkende og voldelig – det som strider mot rett og moral og som er politisk.

Jeg mener også at religion er en privatsak man ikke trenger å utbasunere i det offentlige rom. Tillit og profesjonalitet er viktig når vi møter offentlige tjenestemenn. Derfor er jeg imot religiøse symboler på politi, dommere, leger og så videre. Store klubbekors eller prangende hijaber burde mennesker som kanskje er i vanskelige situasjoner og som trenger profesjonalitet fremfor alt annet, spares for.

Eksemplet med taxisjåføren som stopper bilen for å be slik at kunden må vente er også en situasjon jeg mener er viktig å unngå. Da blir ikke religionen privat lenger. Den går ut over andre. Frihet fra religion må også være en like stor rett som religionsfriheten er for de religiøse.

Dette bringer meg over til neste naturlige spørsmål: Hva er det så jeg ikke er imot når det gjelder trosutøvelse?

Jeg er ikke imot at noen kaller Gud for Allah. Jeg er ikke imot at folk ber fem ganger om dagen eller følger fotvaskregler som ikke plager andre enn dem selv. Jeg er ikke imot almissen til de fattige, som også er nevnt i Koranen. Jeg er ikke imot at religiøse har forsamlingsrett – og at dette skal gjelde både kristne, muslimer, buddhister, Jehovas vitner og hinduister bare for å nevne noen grupper. Islam er en av de store verdensreligionene.

Vi kan ikke forby det å være muslim. Det er en gal og urealistisk tanke. Vi må kunne se at islam ikke må være politisk for alle mennesker.

Slik som det finnes ikke-personlige kristne, så finnes det sekulære, moderne og ikke minst opplyste muslimer. SIAN hadde for en tid tilbake en av dem på besøk. Walid al-Kubaisi er en sekulær og opplyst muslim. Han har forelest for SIAN, og han har laget filmen som så mange av dere har sett: «Frihet, likhet og det muslimske brorskap». Han advarer mot islamiseringen av Europa.

Så vil noen si: «Ja, men da er han ikke muslim! For i følge Koranen må en muslim være på bestemte måter.» Det blir galt å se det slik. Alle religioner kan tolkes av de som vil det. Ikke alle er bokstavtro. Dette må vi ta høyde for at er mulig. Ikke glem at vi også har bokstavtro kristne her i landet, men også mange som ikke er det.

Så lenge religion er privat, vil det meste foregå inne i hodene på folk. Vi kan ikke forby folk å tro. En av verdiene vi vil bevare her i landet, er frihetene vi har. Derfor kan vi ikke knuse våre egne verdier i en iver etter å stoppe politisk islam på mest mulig brått og brutalt vis. Det vil ikke føre fram, og slike forsøk vil kun sette vår egen sak i et dårlig lys. Vi kan ikke bryte verdiene vi selv påstår at vi kjemper for.

Slik jeg ser det er Norge en sekulær og moderne stat. Dette er også en av tingene vi skal bevare. Kampen mot islamisering av samfunnet må derfor foregå fra sak til sak. Mange små seire vil føre til et bedre samfunn i fremtiden, men i løpet av de siste årene har det dessverre vært flere tilbakeskritt enn fremskritt.

Denne trenden kan snus, men da må vi la urettferdighet og forskjellsbehandling være noe islamistene holder på med – i hvert fall om SIAN skal kunne ha en stemme med i fremtidens bekjempelse av islamistiske verdier, som blir forsøkt presset inn i vårt samfunn.

Vil vi være blant de som blir lyttet til? Eller blant de som blir forbigått i stillhet? Valget er vårt.