Islam som kristendommen?
Var det ånden til den nye politimesteren i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, vi hørte i Oslos største moské i dag? Politioffiser Erik Andersen talte, trolig på vegne av politimesteren, til den fullsatte moskeen i disse ordelag: Vi føler med dere og forstår at dere er forbannet, men gjør ikke noe ulovlig. Jeg personlig, Oslo-politiet og hele politi-Norge - ja, hele det norske folk tar avstand fra filmen. Muslimene klappet. Opptrinnet var en skam og en skandale. Oslo-politiet sto ikke oppreist mot islamsk vold. Her var intet forsvar for ytringsfriheten. Vi var vitne til en skammelig politi-prostitusjon. Muslimene klappet - begeistret.
Hva hadde Oslo-politiet i moskeen å gjøre i denne sammenheng? Like lite som folkets representanter skal uttale seg på politiets vegne – skal politiet uttale seg på folkets vegne. Spesielt ikke når det samme politiet overfor en muslimsk forsamling indirekte tramper ytringsfriheten under fot. Ikke et ord fra politiet om at i vårt demokrati har enhver rett til – om det så er noe dumt og forkastelig – å kritisere religiøse og politiske personer og ideologier – og lov til å skrive satiriske bøker og lage filmer som «sårer» og «krenker» mennesker med en religiøs tro.
Hele det politiske, kulturelle og sekulære Norge – alle som vil at menneskerettighetene skal være i bunnen for vår samfunnsideologi – har i denne situasjonen én fane å forholde seg til – ytringsfrihetens fane. Vi ser villmennene på skjermen i dag der de brøler: «Vi går mot Vesten - gi oss våpen - til helvete med demokrati og frihet!»
Også i denne filmen «Innocence of Muslims» finnes forstandig islamkritikk, samtidig som mange - for ikke å si de fleste – tar avstand fra en del av det som kommer fram på filmlerrete. Men det blir fullstendig meningsløst når politikere skal stå frem og unnskylde ytringsfriheten for å stagge de islamske voldshordene.
Politikerne skal ikke ta fatt i de som sprer sitt upopulære politiske, kulturelle eller religiøse budskap og som forholder seg innen ytringsfrihetens ramme. Det er jo nettopp dette som er selve testen på demokratiet - ytringsfrihet innebærer informasjon om det vi ikke liker, det vi tar avstand fra – det som vi anser som forkastelig. Vi er dermed tilbake til selve demokratiets kvintessens: «Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det.»
Enten det er en film, en bok, en tegning eller et debattinnlegg som kritiserer «Profeten» – denne barne-sex-overgriperen, karavanerøveren, drapsmannen og krigsforbryteren – så blir muhammedanerne rasende. Disse faktiske forhold kan vi inntil så lenge snakke og skrive om i vår del av verden – fremmes slike ytringer i en islamsk stat blir ytreren et hode kortere.
Vi har den samme islamske frykt-eimen selv i vårt samfunn. Da Halvor Tjønn kom ut med boken «Muhammed» i fjor, avdekket forfatteren at denne religionsstifteren var ingen Jesus, men en brutal og hevngjerrig despot. Norske avisredaktører kunne trykke side opp og side ned med sitater og hendelser fra Muhammeds liv og samfunn – som endte opp i en orgie av undertrykkelse, sexovergrep, ransoverfall og krig med krigsbytte. Ikke en gang den frittalende Olav Versto i VG våget å fortelle leserne hva boken inneholdt - for som Versto skrev: Islamister har drept folk for mindre enn dette.
Politikerne i Vesten må enten underkaste seg islam der de lover at enhver profetfornærmelse vil bli straffet – eller politikerne sier: Dere muslimer har én jobb å gjøre – ta innover dere og respekter menneskerettighetene - ikke møt ytringsfriheten med vold og drap!
Vi må bare ta høyde for at det kommer neppe til å skje. Politikerne vil ikke ta konfrontasjonen - kan ikke, orker ikke - de tør ikke.
Det som vi har sett i disse dager er avklarende på én måte: De velmenende og «snille» nordmenn som sier: Islam er en religion på linje med kristendommen – de har fått litt å tenke på.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder