Kan vi nærme oss islam på en noe bedre måte?

Majid skriver innledningsvis: «I likhet med store deler av Europa sliter også Norge med å integrere muslimene i sitt samfunn. Mens liberale krefter er mer villige til å la muslimer holde på sine tradisjoner og tro, vil konservative ønske en sterkere assimilering til norsk kultur. Dette er de to vanligste måtene å forholde seg til en voksende islamsk tilstedeværelse i Europa. Begge tilnærmingsmåter tåkelegger imidlertid den fundamentale forskjellen som skiller det jeg liker å kalle «Opplysnings-Europa fra «sharia-islam».
Knapt noen i dette land hadde reagert negativt dersom det er et spørsmål om å la «muslimer holde på sine tradisjoner og tro», som om det skulle dreie seg om en ekstrem kristen sekt. Bidrar ikke denne formuleringen til nettopp å tåkelegge problemstillingene? En spiss-formulering: Skal man la muslimer få holde på og utbre sin nazistiske lære - som i teori og praksis er i strid med menneskerettighetene og norsk lov?
Legger ikke Majid tilstrekkelig vekt på at muhammedanismens ideologi og praksis som utøves i 57 islamske stater, og som vi vår tid importerer til Europa? Handler ikke islamiseringen om noe langt mer enn «tro og tradisjoner»? Enda så sterkt de fleste av oss misliker det må vi ta høyde for «Vi og De» – fordi vi tenker og handler totalt forskjellig – med «barndommens religiøse opplæringsprogram» som bakteppe.
Da de allierte militære styrkene i 1945 frigjorde Europa fra Hitler-regimet, var den uskrevne sentensen: Dere er reddet - bygg opp landet i fred og frihet! Europeerne tok fatt på oppgaven. Ingen religiøst-infiserte terrorgrupper gjorde livet utrygt for innbyggerne.
Amerikanerne frigjorde irakerne fra Hussein-diktaturet -¬ og 2. mars 2003 erklærte president George W. Bush krigen for avsluttet. Han overlot det frigjorte landet til irakerne - nå kunne de bygge opp landet sitt i fred og frihet. Vi kjenner alle resultatet - heller ikke i denne del av Midtøsten ses noen ende på de islamske terrorhandlingene.
Bush og amerikanere flest var glade på irakernes vegne. De gjorde den feil at de trodde at muhammedanere er som demokrater.
Vi vet at islam har verdensherredømmet på programmet og at islamister ikke akter å la seg stoppe ved nasjonale grenser. Muslimer har ikke lov til å inngå kompromisser med fienden, som er alle ikke-muslimer. I en slik situasjon må demokratiene opptre som de gjorde overfor Hitler: Hit, men ikke lenger.
Alternativet er underkastelse.

Det er fasinerende når direktøren for Centre for Global Humanities University of New England skriver: «Følg meg i mitt resonnement, for å undersøke om det finnes en annen måte å håndtere islam på som foreløpig ikke er godt nok utforsket.»
Videre skriver Majid: «Koranen er en kompleks hybrid av jødiske og nedarvede kristne doktriner, senere bearbeidet til faste lover av religiøse skriftlærde.» Her burde han i det minste skrevet «islamske skriftlærde».
Hva blir vi møtt med hvis vi går til «lærde muslimer» med denne beskrivelsen av Koranens opprinnelse? I Vesten trolig med latter - og fengselsstraff i Midtøsten.
Å hevde overfor muslimer at jødedom og kristendom er Koranens opphavelige miljø, er som å gi dem et ballespark. Profeten Muhammed fikk Koranen direkte fra Allah må vite - ved en såkalt åpenbaring. Orginalen av Koranen er i himmelen - Muhammed fikk en kopi. Ikke-muslimer som ikke aksepterer denne «sannheten» kan bare glemme å komme i forhandlingsposisjon med jihadistene.
Er ikke Anouar Majid på villspor når han hevder at islam er en integrert del av Vesten, like mye som kristendommen? Han skriver: «Å skille islam fra Vesten er en historisk umulighet.»
Det blir absurd når Majid hevder at «forestillingen om islam mot Vesten hjelper oss ikke å se klart, og den hindrer oss i å oppnå en mer produktiv form for dialog.» På 600-tallet startet de islamske erobringskriger mot kristne områder i Midtøsten, videre over Nord-Afrika med en liten pause etter at hele Spania ble underlagt islam. Vi har lest om de islamske erobringene av Bysants der muslimene tok for seg kristne landområder med kristenhetens største gudshus, Sofiakirken, som rosinen i pølsen. Vi glemmer ikke den europeiske motstandskampen i Frankrike i 732 og ved Wien i 1683. Over alt og til alle tider har man i Europa utkjempet en forsvarskrig mot islam.
Prisverdig går Anouar Majid sterkt irettte med islam og sharia og konkluderer med at her må utdanning og opplysning til. Underforstått: Når muslimene blir opplyste tar de også til fornuften. Men da er de frafalne kafirer som fortjener å dø. Da blir det en kamp på liv og død ikke bare mellom sunni- og shiamuslimer, ahmadiyyaer og andre grupperinger - da tvinges også «de opplyste muslimers trossamfunn» inn på den islamske kamparena. Her blir det alles kamp mot alle - alt mens blodet flyter og seiersropene gjaller: Allahu Akbar!
Det er bare ett sted man bør begynne - og det er overfor barn som tilhører muhammedanismen (les nazismen): Av-islamisering. Det er nødvendig med en fundamental revisjon av islam som lære - før islamistene kan få holde på «sine tradisjoner og sin tro»
En annen artikkel i Aftenposten i dag belyser situasjonen for muslimske kvinner i Norge . De forteller om det fengsel de lever i - et tyranni der de frykter sitt eget liv. En av titlene lyder: «Hei Sara. Jeg vil bruke resten av mitt liv på å ødelegge ditt. Velger du selvmord hjelper jeg gjerne til. Hilsen pappa.»
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder