Er du kritisk til multikulturalismen er du en fiende av fellesskapet
Men Arbeiderpartiet tør ikke ta debatten?
Hvor er ”de totalitære forførerne” på nettet som statsminister Jens Stoltenberg omtalte i sin nyttårstale – og som han nå ”vil drive ut med kunnskapens lys”? Vi skal vise at ”de ekstreme tar feil. Vi gjør det ved lunsjbordet på jobben, nå er tiden inne for å gjøre det på nettet”, sa statsministeren. Hvem er de ekstreme, Stoltenberg? Snakker du om mennesker som vil stoppe islamiseringen av Norge? Er det disse som skal ”drives ut med kunnskapens lys”? Jens Stoltenberg er som politikere flest; i vanskelige og betente saker snakker de i generelle vendinger. De ordlegger seg bevisst slik at de kan tolkes i flere hovedretninger. Når så journalistene spør hva politikeren konkret mener blir det vanskelig å få tak i meningsinnholdet. Denne kryptiske taktikken har den fordel at blir politikeren presset vil han eller hun alltid ha minst en utgang fra revehiet. Derfor vil politikeren i slike situasjoner ikke låse seg fast i kun én utgangsløsning.
Det er denne politiker-modellen statsministeren benyttet i sin tale. Han går ikke tilbake på tidligere utsagn om ”mer demokrati og større åpenhet” – samtidig som han nå vil røyke ut ”de ekstreme” – de som åpenbart er en trussel mot fellesskapet. Men, og det var åpenbart viktig for statsministeren å understreke, dette var ikke ment å skulle ”sensurere eller kvele debatter.”
Likevel er det nettopp det Arbeiderpartiet har gjort og stadig gjør i det som er vår tids viktigste spørsmål – nemlig de problemer som er skapt ved at partiet har tillatt en islamsk tilstrømning. De som er kritiske til ”det fargerike fellesskap”, ”mangfoldet” , ”multikulturalismen” og ”Det nye Norge” er for rasister å regne – som utlagt betyr fellesskapsfiender.
Partisekretær Raymond Johansen blinket ut enkelte av disse ”farlige” fiendene på landsmøtet i fjor vår – der undertegnede ble trukket fram til skrekk og advarsel. I den sammenheng refererte Johansen til en spissformulering fra min side i forbindelse med de mange voldtektsoverfallene: ”Perversiteter som sitter i hodet på forbryterne kalles islam. Den Allah-infiserte hjernen må desinfiseres og vaskes med salmiakk. Deretter må de mentalt forkvaklede religionsslavene fra koranskolene plasseres i en omskoleringsleir – eller sendes tilbake til opprinnelseslandet.”
Partisekretæren føyet til: Tumyrs ytringer er lovlige, men også farlige. De former holdninger og flytter grenser.
H va er det ”farlige” i denne sammenheng? De slår seg selv på munnen ledere i Arbeiderpartiet når de på den ene siden snakker i store bokstaver om åpen debatt og at man skal godta meninger som er ubehagelige osv. – samtidig som de stempler slike meninger som ”farlige”! Det som er farlig i denne sammenheng er at samtlige landsmøtedeltakere i Arbeiderpartiet reiser seg og tilkjennegir et øredøvende bifall til fordel for islamistene – uten en forutgående opplysende debatt.
Raymond Johansen har forhåpentligvis rett i en av sine konklusjoner, selv om forutsetningene er feilaktige, nemlig at SIAN ”former holdninger og flytter grenser”. Mens sekretæren åpenbart mener at disse grense- og holdningsforskyvningene er til skade for fellesskapet, mener SIAN at endringene tvert imot er til beste for land og folk. Vi bygger nemlig nettopp på det statsministeren etterlyser i sin tale: ”Vi skal ta til motmæle. Drive dem ut med kunnskapens lys.” Benytter man seg av kunnskap vil det stå klart: Det er ikke ”farlig høyreekstremisme” når SIAN advarer mot islam – derimot er det farlig venstreekstremisme – når Arbeiderpartiet i begeistring gir sin fagning til en totalitær politisk ideologi.
Hadde de vært fast i fisken partisekretæren og i statsministeren i denne sammenheng, hadde de sagt: Kanskje vi bør invitere en representant for SIAN til ett av våre møter der vi etter en innledning fra det hold tar en skikkelig og saklig debatt om spørsmålene?
Nei, de kan ikke tenke i slike baner ledere i Arbeiderpartiet, for da vil mange av partiets medlemmer oppleve tvilen gnage i forhold til multikulturalismen og ”det fargerike fellesskap”. En slik situasjon ville påføre mer ubehag enn det partiets ledelse kan tåle. Derfor velger man i stedet å avstå fra en slik oppklaringsrunde – og så får det heller våge seg at man dermed ”i den gode saks tjeneste” også må utelukke ”kunnskapens lys”.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder