Muslimenes trusler ble for mye for redaktørene som velger å feige unna
Den 75 år gamle svenske professor Lars Vilks, som nylig omkom i en trafikkulykke, og som ble verdenskjent da han laget satiretegningen av profeten Muhammeds hode på en hund, blir ikke hedret på anstendig vis i avisene som en ytringsfrihetsforkjemper. Ingen redaktører våger å ha på trykk tegningen som nesten kostet Vilks livet. Det turde de ikke i 2007 da tegningen ble offentliggjort i regionavisen i Ørebro – og det tør de ikke i dag. Avisredaktørene velger knefall for islam og for voldsmuslimene, som fremsatte dødstrusler både mot Vilks og den svenske redaktøren. Dusør på 100.000 dollar skulle drapsmannen få som klarte å ta livet av Vilks. Over hele verden danser muslimer i glede over hans død – «slik straffes den som krenker vår religion». Dette ble for mye for norske avisfolk – de feiger unna og tier – de vil ikke «provosere» muslimene ved å vise Muhammed som en hund.
Det som kjennetegner den norske redaktørstand er feighet, ikke å stå opp for det som er sant, rett og rettferdig dersom prisen blir høy. Under krigen skrev redaktører utallige oppfordringer til folket – de måtte ikke provosere tyskerne, ikke tenke på sabotasje mot Hitlers krigsmateriell. Det var den gang som nå: Det lyktes diktaturets krefter å tvinge redaktørene til underkastelse.
En av Arbeiderpartiets redaktører, Trond Hegna, skrev under krigen den berømte og usanne lederartikkelen: «Ingen nordmann til salgs», men var det noen som nettopp var til salgs så var det norske avisredaktører som understøttet fienden.
På samme måte i dag ikke bare understøtter norske aviser islam-diktaturet – dette terrorveldet tas i forsvar og fremmes mens redaktørene forsøker å innbille seg selv og folket at det har med religionsfrihet å gjøre.
Jyllandsposten og redaktør Flemming Rose ble i Norge møtt med en kald skulder fra sine norske kolleger, etter at Jyllandsposten i 2005 offentliggjorde Muhammed-karikaturtegningen av Kurt Westergaard. Deretter skrev Rose boken «Taushetens tyranni».
Redaktørene er noen frekke fanter etter som de aldri forsømmer hvor rene og ranke de er som frihetens og demokratiets fanebærere. De vil så gjerne ha «mangfold» i sine avisspalter – bortsett fra det de ikke liker – som f. eks. islam-kritiske artikler av Hege Storhaug. Redaktørene vil ha fred og ro – spasere til kontoret hver dag og skrive sine artikler – som ikke handler om vern mot den totalitære samfunnsmakten fra Midt-Østen. Her skrives ikke noe om å forsvare våre grunnleggende norske verdier som nok en gang utsettes for press av barbariet.
Daværende redaktør av avisen Fædrelandsvennen, Finn Holmer- Hoven, begrunnet sitt standpunkt om ikke å offentliggjøre Muhammed-tegningen til Westergaard med disse ord: «Skulle vi ha trykket tegningene i vår avis, måtte vi ha en aktverdig grunn. Å bidra til en ytterligere eskalering av den betente kulturelle og religiøse konflikten som utspiller seg, er ingen aktverdig grunn.» Det å heise ytringsfrihetens og demokratiets fane over islams totalitære slavesamfunn var åpenbart ingen «aktverdig grunn».
Kanskje hadde redaktøren ikke noe valg. Muligens ante han at redaksjonsklubben og typografene hadde satt foten ned dersom han hadde truffet en annen beslutning. Kanskje hadde trykkerne nektet å sette pressa i gang som inneholdt en avisside med karaikaturtegningen av Muhammed. Om så hadde skjedd og man hadde fått en rettslig avgjørelse i arbeidsretten, kan man være rimelig sikker på at de som sa stopp hadde fått rettslig medhold. Retten ville trolig ha ansett det for stor fare for islamsk voldsutøvelse derom tegningen ble trykket, angrep mot bedriften med fare for liv og helse for de ansatte og deres familier. Det må jo være visse grenser for hva nordmenn kan tillate seg av «provokasjoner» mot våre nye landsmenn. Til tross for at frykten for muslimske overgrep i denne sammenheng styrer norske aviser, fikk tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, seg til å skrive: «Vi bør alle stille oss spørsmålet om det er redsel som gjør at vi lar være å trykke tegningene. Er det redselen som styrer oss? Det må den ikke.»
Gode muslimer planla med pistoler og automatvåpen å angripe Jyllandsposten. De ble stoppet i tide. Fire muslimer ble dømt for terroropplegget. Kurt Westergaard måtte leve i en festning resten av sitt liv. Også han ble angrepet, men kom seg såvidt i sikkerhet. Avisene i Norge forble hovedsakelig tause om det som skjedde. Hadde det vært islamske innretninger som ble angrepet av «høyreekstremister», kan man være ganske sikker på at journalistene hadde jaget i flokk.
Det samme har vi sett hvordan vi i SIAN blir behandlet av redaktørene. Når muslimer og norske islam-venner angriper våre stands piskes frem den holdningen i avisene at de er i sin fulle rett til å angripe oss når vi opptrer som vi gjør. Det er altså ikke muslimenes skyld at de går løs på oss – det er vår egen skyld!
Når presiden Macron i Frankrike har problemer med muslimene så er det franskmennenes egen skyld – de har jo ikke vært rause nok i økonomiske uttellinger til de unge muslimene som ikke er i arbeid.
Det er bare å konstatere at på samme måte som det ble sagt i Arbeiderpartiet at innvandringen vi har fått er en villet politikk, er islamiseringen av landet også en villet politikk – og da med avisfolket i front.
Et lyspunkt i ny og ne kan registreres – som f. eks. i Fædrelandsvennen etter Vilks bortgang. På lederplass hedres han for å være en viktig stemme innen ytringsfriheten, men avisen tør selvsagt ikke trykke hans karikaturtegning. Bladet som tidligere har plassert islam og Koranen på en pidestall som hovedsakelig består av «empati og kjærlighet», skriver nå i lederartikkelen 5. oktober: «Karikaturtegningen til Vilks vekket den nordiske offentlighet og viste oss på brutalt vis hva som står på spill. Det er krefter vi må stå opp mot – som Lars Vilks gjorde det.»
Eller som blant andre SIAN gjør det? For Fædrelandsvennen som for redaktørene ellers er SIAN-folket persona non grata. «Alle skal med» , bare ikke de som er mot islam.
Arne Tumyr
tidligere leder av SIAN
[email protected]