Muslimer, frigjør dere!

Første gang jeg besøkte et islamsk land var i 1982. Jeg var 18 år gammel og hadde reist med en hollandsk venn fra Eliat i Israel til Sharm el-Sheikh i Egypt.

Vi var to blakke ryggsekkstudenter. Vi sov på strendene og fant gjestfrihet hos egyptere som spontant inviterte oss inn på te. Jeg husker tydelig mitt første inntrykk av den overveldende gjestfriheten, vennligheten og hjelpsomheten blant mennesker i Egypt. Jeg husker også mitt andre sterke inntrykk av Egypt: Det slo meg hvor redde disse vennlige mennesker egentlig var.

Mens vi var i Sharm el-Sheikh kom president Mubarak på besøk til området. Jeg erindrer frykten som plutselig omsluttet hele byen da det ble annonsert at Mubarak kom på et uventet besøk. Jeg kan fortsatt se for meg rekken av svarte biler i gatene på ankomstdagen, og jeg kunne merke den nesten fysiske tilstedeværelsen av frykt, som en kald vind på nettopp denne varme sommerdagen.

Det var en underlig opplevelse. Mubarak er ikke betraktet som den verste av islamske tyranner, men dette til tross, frykten vanlige egyptere næret for sin leder kunne bli følt også av meg. Jeg undres hva saudiere føler når kongen er i byen eller hva libyere føler når Gaddafi annonserer sin ankomst og hvordan irakere må ha følt det når Saddam Hussein var nær. Noen få år senere leste jeg i Koranen hvordan det 7. århundres arabere følte det i nærhet av Muhammad, som i flere vers forteller om «å kaste frykt i deres hjerter» (sure 8:12, 8:60, 33:26 og 59:12).

Fra Sharm el-Sheikh reiste min venn og jeg til Kairo. Byen var fattig og utrolig skitten. Min venn og jeg var overasket over at et slikt fattig og skittent sted kunne være nabo til Israel som var så rent. Når vi diskuterte fattigdom med arabere, ga de uttrykk for at dette på ingen måte var deres egen feil. De uttrykte at de var ofre for en global konspirasjon av «imperialister» og «sionister» som hadde som mål å holde muslimer nede i fattigdom og undertrykkelse. Jeg ble ikke overbevist av denne forklaringen. Mine antakelser fortalte meg at dette hadde å gjøre med kulturforskjeller mellom Israel og Egypt.

Jeg gjorde en feil i Egypt. Vi hadde omtrent ingen penger, og jeg var tørst. Man kunne kjøpe et glass vann av offentlige selgere på gaten. Det så ikke rent ut men jeg drakk det. Jeg fikk en forferdelig diaré. Jeg tok inn på et hostell, der man kunne leie en plass på gulvet for to dollar om dagen. Der lå jeg i flere dager som en bylt av elendighet i et overfylt, stinkende rom med ti andre karer. En gang hadde Egypt vært en av verdens mest avanserte kulturer. Hvorfor hadde det ikke gjort fremskritt sammen med resten av verden?

På slutten av 1890 årene var Winston Churchill soldat og krigskorrespondent i britisk India (nåværende Pakistan). Churchill var en oppmerksom, ung mann som i løpet av sine måneder i Pakistan og Sudan med utrolig klarhet klarte å forstå hva som er problemet med islam og «forbannelsen den kaster over sine troende tilhengere».

«Bortsett fra det fanatiske raseriet så eksiterer det en skremmende fatalistisk apati», skrev han. «Effekten er åpenbar i mange land. Manglende planlegging for morgendagen, trege handelsmetoder og usikkerhet vedrørende eiendom eksisterer der tilhengere av profeten regjerer eller bor (…) Etter muhammedansk lov er alle kvinner en manns eiendom enten som barn, kone eller konkubine, og dette faktum vil utsette slaveriets avskaffelse helt til den islamske troen har opphørt å være en kraft mellom mennesker (…) Individuelt kan muslimer fremvise utmerkede kvaliteter, men påvirkning fra religionen paralyserer den sosiale utviklingen til dem som følger den». Og Churchill konkluderte: «Ingen sterkere reaksjonær kraft eksisterer i verden».

Det er folk som sier at jeg hater muslimer. Jeg hater ikke muslimer. Det gjør meg trist hvordan islam har frarøvet dem deres verdighet. Det islam gjør med muslimer er synlig i hvordan de behandler sine døtre. 11. mars 2002 døde femten saudiske skolejenter i det de forsøkte å flykte fra skolen deres i den hellige byen Mekka. En brann hadde brutt ut i bygningen. Jentene løp mot skoleportene men disse var låst. Nøklene var i hendene på en mannlig vakt som nektet å åpne fordi jentene ikke bar de korrekte islamske klærne som er påtvunget dem av saudisk lov for å dekke ansiktet og kroppen.

De «usømmelig» kledde jentene forsøkte fortvilet å redde sine unge liv. Det saudiske politiet banket dem tilbake til de brennende bygninger. Offiserer i Mutaween – moralpolitiet – slo også løs på forbipasserende og brannmenn som prøvde å hjelpe jentene. «Det er syndig å nærme seg dem», advarte politiet de forbipasserende. «Det er ikke bare syndig, men også en kriminell handling».

Jenter blir ikke høyt verdsatt i islam. Koranen sier at en datters fødsel gjør farens ansikt og sinn mørkt (sure 43:17). Ikke desto mindre satte hendelsen på skolen i Mekka i gang sinte reaksjoner. Islam er umenneskelig, men muslimer er mennesker og således i stand til å vise kjærlighet – den mektige kraften som Muhammad foraktet.

Menneskelighet triumferte blant fedrene i Mekka som raste over sine drepte døtre, og den triumferte også hos brannmennene som konfronterte Mutaween da de sistnevnte banket jentene tilbake i den brennende bygningen, og også blant journalister i en saudisk avis som for første gang i historien kritiserte det mektige og fryktede islamske moralpolitiet.

Muslimers protester over islamsk umenneskelighet er sjeldne. De fleste muslimer, selv i vestlige land, går i moskeene og lytter til sjokkerende koranvers og motbydelige seremonier uten å gjøre opprør mot dem.

Selv er jeg agnostiker, men kristne og jøder sier at Gud skapte mennesket i sitt bilde. De tror at ved å betrakte seg selv som frie og rasjonelle skapninger i stand til å vise kjærlighet så lærer de Ham å kjenne. De kan til og med diskutere med Ham, slik jødene har gjort opp gjennom deres historie. Koranen derimot fastslår at «ingenting kan sammenliknes med Allah» (sure 16:74 og 42:11). Han har absolutt ingenting felles med oss. Det er absurd å påstå at Allah skapte mennesket i sitt bilde. Det bibelske begrepet om at Gud er vår far er ikke funnet i islam. Det er heller ikke noe personlig forhold mellom mennesket og Allah. Meningen med islam er den totale underkastelse av en selv og andre under den mystiske Allah som ikke lar seg kjenne, og under hvem vi må tjene gjennom total lydighet til Muhammad som leder av den islamske staten (sure 3:31, 4:80, 24:62, 48:10 og 57:28). Historien har vist oss at Muhammad overhodet ikke var noen profet for kjærlighet og medfølelse, men en massemorder, en tyrann og en pedofil. Muslimer kunne ikke ha en verre rollemodell.

Siden individuell frihet er fraværende, så er det ikke overraskende at forståelsen av mennesket som et ansvarlig subjekt ikke er særlig utviklet i islam. Muslimer tenderer til å være svært fatalistiske. Kanskje – og la oss for all del håpe at det er slik – bare et fåtall radikale tar Koranens påbud om å erklære jihad mot de vantro alvorlig. Ikke desto mindre hever de færreste muslimer sin stemme mot de radikale. Dette er den «fryktsomme fatalistiske apati», som Churchill refererer til.

Forfatteren Aldous Huxley, som bodde i Nord-Afrika i 1920 årene, gjorde seg følgende observasjon: «Når det gjelder den umiddelbare årsaken til at ting skjer – akkurat hvordan hendelsene finner sted – vier de ikke den ringeste interesse. Det blir til og med ikke medgitt at det finnes noe slikt som ‘umiddelbare årsaker’».

Allah er direkte ansvarlig for alt som skjer. «Tror du det kommer til å regne?», spør du mens du peker mot de mørke skyene på himmelen. «Hvis Allah vil», er svaret. Du går forbi det lokale sykehuset. «Er doktorene dyktige?» «I vårt land, svarer araberen alvorlig, sier vi at leger er til ingen hjelp. Hvis Allah vil at en mann skal dø, så dør han. Hvis ikke, så friskner han til. Dette blir hos araberne det siste ordet i den menneskelige visdom. De har falt tilbake – alle bortsett fra dem som har mottatt undervisning etter vestlige standarder – til førvitenskaplig fatalisme med sin tilhørende apati og fravær av nysgjerrighet.

Islam frarøver muslimene deres frihet. Det er en skam fordi frie mennesker er i stand til å gjøre store bragder, som historien har vist. Arabere, tyrkere, iranere, indere og folk i Indonesia har et fantastisk potensiale. Hvis de ikke var fanger av islam, hvis de kunne frigjøre seg fra islams åk, hvis de kunne stoppe med å ha Muhammad som rollemodell, og hvis de ble kvitt den onde Koranen, så ville de være i stand til å oppnå store ting som ikke bare ville komme dem selv, men hele verden til gode.

Mitt ansvar som nederlender, som europeer og som en vestlig politiker, er først og fremst i forhold til det nederlandske folket, til europeere og til vesten. Men fordi frigjøringen av muslimene fra islam vil komme oss alle til gode så støtter jeg helhjertet alle muslimer som elsker frihet. Mitt budskap til dem er klart: Fatalisme er intet alternativ, Insha'allah er en forbannelse, og underkastelse er en skam.

Frigjør dere. Det er opp til dere.

Av Geert Wilders, «Muslims Debate» (19.07.10). Oversettelse til norsk ved Rolf Eriksen.