Ny lov tillater krusifiks og kors over alt

Der krusifiks og kors måtte mangle, kan myndighetene bevilge det nødvendige beløp for innkjøp av disse symboler. Uten tvil vil lokalbefolkningen være behjelpelig med å skaffe tilveie symboler, skulle det mangle penger for innkjøp.

Bakgrunnen for det hele vil sikkert mange huske: For noen få år siden ble det avsagt en dom ved en lokal domstol i en liten by i Syd-Italia, der det ble krevd at symbolene kors/krusifiks måtte fjernes.

En muslimsk familie hadde nemlig funnet ut at deres barn «ikke hadde godt av» disse symbolene, som jo ikke var islamske. Også noen ateister fant det beleilig å si seg enig med de få muslimene i dette.

Den lokale dommen som falt, gjorde virkelig gjenklang i hele Italia. Nærmest i løpet av noen få dager ble millioner av kors/krusifiks skaffet til veie og plassert på egnede steder i alle skolerom og offentlige lokaler, ikke bare i syd, men over hele landet.

Den saken var klar: Symboler, og historiske slike, er noe som respekteres høyt, og ikke noe som kan tilsidesettes tilfeldig – i hvert fall ikke fra andre kulturelt tenkende.

Nasjonen hadde talt klart, og etter denne hendelsen var det ikke så mye mer å si. Italia har, som vi vet, en lang, kulturell historie og de nevnte symboler regnes like mye som kulturelle, som religiøse.

Loven som nå er innført i regionen Lombardia, med Milano som sete, kom som en reaksjon, der denne nye loven skal bidra til å beskytte disse viktige symboler.

Det interessante er at det var ikke fra Kirken eller religiøst hold at denne loven ble foreslått, men faktisk fra en konsensus blant alle politiske partier i regionen.

Det forventes at resten av landets regioner iverksetter det samme over tid.

Når det gjelder forhold som det «multikulturelle», så har Italia liten plass for andre kulturstrømninger og religioner. For eksempel er andre kulturers tilgang til offentlige media – om ikke helt uteblitt – så i hvert fall godt begrenset.

Det er regelrett ikke noe interesse eller behov for, skal vi si, for annen kultur – og aller minst religion.

Med den historiske bakgrunn som landet har, hva angår kultur og kristen tradisjon, er det ganske innlysende at de velger først og fremst å prioritere sin lange tradisjon. Neppe noe land i verden kan fremvise en så ekstraordinær kultur som Italia. (UNESCO har derfor kommet til at Italia innehar vel 40 prosent av verdens kulturskatter).

Som eksempel på at andre religioner ikke er synlig i det arkitektoniske landskapet, er blant annet fravær av islamske symboler som moskeer og minareter. Her er likheten med nabolandet Sveits helt klar. Naturligvis er det toleranse og religionsfrihet, men likevel: Moskebygg er mer eller mindre «skjult» i bygninger eller privathus der muslimer kan utøve sin religion – i stedet for å oppnå en dominerende plass.

Rent unntaksvis finnes det noen få moskebygg i byer som Roma og en mindre by, Lodi (ved Milano). Det fremgår av avisene at søknader om moskebygg kommer regelmessig, men oppføring av moskebygg med integrerte minareter er noe som tar bortimot «generasjoner» å få avklart og tillatelse til å gjennomføre.

En av grunnene til dette er å finne i det lokale selvstyret som har romslig plass i mange EU-land. Det holdes jevnlig referendum i lokalmiljøet, kommuner eller regioner, for å få borgernes syn på aktuelle lokaltemaer.

I de fleste tilfellene der det har vært fremmet forslag om for eksempel religiøse bygninger som templer eller moskeer, har disse nesten alltid blitt frarådet oppført i deres lokaldistrikt. Veien kan derfor være meget lang for andre religioner når det gjelder å få synliggjort sine symboler offentlig.

Den lokale befolkning taler, og gjør det klart at det som betyr noe for dem, er ivaretakelsen av og tilhørigheten til sin tradisjon. Ethvert annet tema kommer i siste rekke.

Ett synlig resultat på dette er at kun i liten, nærmest ingen grad, er det multikulturelle blitt noe diskusjonstema i Italia.

Vi i Norge har tydeligvis en god del å lære om hvordan vi bør forholde oss overfor vår egen kulturelle, store arv og hva vi kan godta av andre kulturer og kulturstrømninger – med all mulig respekt for disse.

Av: Einar Rensaa