Om fanatisme og det stilltiende flertall

En mann, hvis familie tilhørte det tyske aristokratiet forut for 2. verdenskrig, var innehaver av flere større industribedrifter og eiendommer i førkrigstidens Tyskland.

Hans svar på spørsmålene om hvor mange alminnelige tyskere som var oppriktige nazister – og hvilke forhold som beredte grunnen for nazistenes overtagelse – kan tjene som en ledetråd for vår holdning i forhold til fanatisme i enhver avskygning.

”Svært få mennesker var oppriktige nazister” svarte han, ”men mange gledet seg over den tyske stolthetens tilbakekomst, og atskillig flere andre var simpelthen i for stor grad beskjeftiget med sine egne sysler til å bry seg. Jeg var en av dem som syntes at nazistene var en gjeng tosker. Altså, flertallet forholdt seg passivt og lot det hele skje.”

”Så, før vi visste det hadde de tatt makten over oss. Vi hadde mistet kontrollen, og vår verden hadde kommet til ende. Min familie mistet alt. Jeg endte opp i konsentrasjonsleir, og de allierte ødela mine fabrikker.”

”Vi blir fortalt igjen og igjen av såkalte eksperter og floskelmakere at islam er fredens religion, og at det store flertallet av muslimer kun ønsker å leve i fred. Selv om denne ukvalifiserte påstanden nok kan være sann, er den som sådan irrelevant. Det er meningsløst sludder, som har til hensikt å få oss til å føle oss bedre, og på en eller annen måte nedtone spekteret av fanatikere som stormer over hele kloden i islams navn.”

”Faktum er at det er fanatikerne som styrer islam på denne tid i historien. Det er fanatikerne som marsjerer. Det er fanatikerne som fører hver og en av 50 bevæpnede kriger verden over. Det er fanatikerne som systematisk slakter kristne og stammegrupper i Afrika, og som gradvis er i ferd med å overta hele kontinentet i en voldsom islamsk erobringsbølge.”

”Det er fanatikerne som bomber, halshugger, myrder og begår æresdrap. Det er fanatikerne som overtar moské etter moské. Det er fanatikerne som ivrer for steining og henging av voldtektsofre og homofile. Det harde, kvantifiserbare faktum er at ”det fredlige flertallet” – det ”stilltiende flertallet”, er underkuet og uviktig.”

Kommunismens Russland besto av russere som kun ønsket å leve i fred. Likevel var russiske kommunister ansvarlige for drapet på over 20 millioner mennesker. Det fredelige flertallet var irrelevant. Kinas enorme befolkning var også fredelig, men kinesiske kommunister tok livet av vanvittige 70 millioner mennesker. Den gjennomsnittlige japanske borger forut for den andre verdenskrig var – etter alle fornuftige antagelser – ingen krigslysten sadist. Ikke desto mindre myrdet og slaktet japanerne sin vei gjennom Sørøst-Asia i en drapsorgie som omfattet det systematiske massemordet på 12 millioner kinesiske sivilister. De fleste av dem ble drept med primitive redskaper som sverd, spader eller bajonetter. Og, hvem kan glemme Rwanda – nasjonen som kollapset inn i en av historiens mest brutale og blodigste borgerkriger. Kan vi med rette hevde at flertallet av rwandere ikke mest av alt ønsket freden?

Historieleksjoner er i sin likefremhet ofte slående simple. Tross alle våre fornuftsmessige evner overser vi likevel ofte de mest grunnleggende og ukompliserte av poenger: Fredselskende muslimer er gjort irrelevante ved sitt stilltiende. Fredselskende muslimer vil komme til å bli vår fiende dersom de ikke taler sin mening, fordi – på samme måte som den tyske aristokraten – vil de en dag våkne opp og oppdage at fanatikerne har tatt makten over dem, og at deres verden har kommet til ende. For mange fredselskende tyskere, japanere, kinesere, russere, rwandere, serbere, afghanere, irakere, palestinere, somaliere, nigerianere, algeriere og mange andre har allerede dødd fordi det fredelige flertallet ikke talte sin mening før det var for sent.