«Oppeggingskortet»

En muslim hevdet i en skriftlig klage mot Geert Wilders under rettssaken mot ham i dag at «min familie og jeg føler oss ikke lenger trygge i Nederland», på grunn av Wilders' kritikk av islam og muslimske miljøers opptreden i Vesten, og på grunn av hans film «Fitna».

Påstanden høres ut som en usannsynlig hulkehistorie, men det var likevel del av en presentasjon ment å representere en bredere, muslimsk opinion – for å dreie retten mot Wilders. Og det er en del av en større trend enn denne rettssaken.

Når man tenker tilbake på de siste få månedene, har det faktisk vært en synlig forandring i tilnærmingen hos islams talspersoner og apologeter.

Man ser knapt lenger de tidligere klassiske trekkene for å avlede kritikk av islams lære: De gamle refrengene som «du snakker ikke arabisk, og går glipp av subtiliteten» eller «du håndplukker vers, og tolker dem utenfor kontekst» eller det magiske apologetiske kunstgrepet ved hvilket sahih-hadithene, de sterke hadithene, plutselig blir mindre «sahih» når deres beretninger om Muhammads rystende fremferd siteres kritisk av ikke-muslimer.

I det siste har det snarere vært en pussig ensartethet i forsøk på å fremstille all kritikk av islam som oppegging, og eksemplene florerer. Blant dem er Daisy Khans påstand om at motstandere av Ground Zero-megamoskeen representerer en slags «metastasert antisemittisme» rettet mot muslimer. Det er også Reza Aslans ærekrenkende merking av Stop Islamization of America (SIOA) som en nynazistisk gruppe, hvilket skulle implisere naziliknende intensjoner fra deres side.

Et annet eksempel er Organization of the Islamic Conference (OIC) som kalte en bok om de danske Muhammed-tegningene «provoserende og eggende» – og det selv etter at boken hadde blitt renset for gjengivelser av de enkelte tegningene for å unngå det forventede, muslimske raseriutbruddet. Igjen: Oppegging til hva? Det er en bok om tegninger!

Men det stopper ikke OIC eller deres sympatisører som argumenterer for at som en naturlig konsekvens må all kritikk av islam, som ikke kan lindres med en liten enveis «interreligiøs dialog», være motivert av hat, og derfor nødvendigvis er både irrasjonell og farlig.

Mens vi snakker om irrasjonell og farlig oppførsel, ikke tenk på at til tross for alle påstander om «oppegging», så er menneskene som blir såret i kjølvannet av ulike «fornærmelser» enten muslimer som blir skadet eller drept i muslimske land under protester som utarter seg til tøylesløse oppløp, eller ikke-muslimer som blir truet, angrepet eller myrdet i hendene på muslimer som føler at det er deres rett og plikt å søke blod som vederlag for sårede følelser.

Nei, faktaene stopper dem ikke fra å trykke på for å stoppe debatten på alle nivåer. Helt umiddelbart betyr det å stoppe en hvilken som helst debatt som for tiden er i gang, som den om moskeen på Ground Zero. Men i videre forstand er målet som uttrykkelig fastsatt av OIC: Å implementere «et juridisk bindende, institusjonelt instrument» for å avskaffe slik tale.

Det er i denne sammenheng at slike vitnesbyrd mot Wilders har kommet frem.

Riktignok kan man hevde at muslimske talspersoner er blitt redusert til å skrike «nazist» og rope om oppegging av ren desperasjon – fordi de har spilt alle sine andre kort uten hell, og rutinen er blitt utslitt. Dessverre har hovedstrømsmedia ikke desto mindre vist seg som villige medhjelpere. Men desto mer de «oppeggingskortet» spilles, desto mer åpenbart bør det likevel bli for de som fortsatt «tror på deres lyvende øyne».

Og en ting er sikkert: Så lenge islamske grupper mener denne tilnærmingen fungerer, så vil vi se mer av det.

Av Marisol Seibold, FrontPage Magazine 07.10.10. Oversettelse til norsk ved SIANs nettredaksjon.