Rasisme å bedrive kritikk av islam? Dom om 3 uker

Nettavisen gjengir her mesteparten av Tumyrs prosedyreinnlegg:

Ærede rett!
Da må denne part bare konstatere at saksøkte har ikke ført bevis for min angivelige rasisme og injuriens innhold for øvrig. I rettssaken mot Human-Etisk Forbund i 2005 bemerket retten - jeg siterer: «Retten er ikke i stand til å se elementer av rasisme, slik dette begrepet normalt oppfattes.» Muligens vil retten i denne sak komme til samme konklusjon.

Vi har her å gjøre med en særdeles alvorlig og altomfattende beskyldning om rasisme – som ikke ble fremsatt i aktsom god tro – og som ikke har grunnlag i objektive fakta. Flere dommer som har relevans til denne sak viser at beskyldninger av denne karakter anses som alvorlige. Det er også rettspraksis for at saksøkte i en sak som denne må gjøres ansvarlig i forhold til skadeerstatningslovens §3-6.

Beskyldningens innhold – rettsstrid
Det er vanskelig å forstå hvorfor Akmal Ali i den offentlige debatt veler å stigmatisere undertegnede som en kriminell person – all den tid han hadde og har et hav av muligheter til å tilbakevise mine argumenter.

Kort om rettspraksis
Rettspraksis er entydig med hensyn til at beskyldninger om rasisme som hovedregel er rettsstridig krenkelser av strl. § 246 og 247. Høyesterett avsa kjennelse 24. juni 1978 i en ankesak mot fem personer – som hadde injuriert daværende politimester i Bergen, Asbjørn Bryhn. De fem påstod at Bryhn under krigen var nazist og at han hadde samarbeidet med Gestapo. Dommen lød på mortifikasjon, bøtestraff og oppreisningsbeløpet ble satt til 20.000 kroner en – 1/3 av en fagarbeiders årslønn den gang – som i dag vil tilsvare nærmere 200.000 kroner.

Retten vurderte også om Grunnlovens § 100 hadde en innskrenkende virkning i forhold til tolkning av ærekrenkelsesbestemmelser i forhold til politiske utsagn, slik at det måtte foretas en interesseavveining. Retten kom til at et slikt synspunkt ikke kunne få noen anvendelse i forhold til grove og usanne personlige beskyldninger som det her var spørsmål om. Også en interesseavveining måtte her klart falle ut til fordel for den injurierte, mente retten.
Det samme resonnement bør være aktuelt i denne saken.
Det vises til dommen i Høyesterett i Vivi Krogh-saken (Rt.1981 s. 1305) der retten åpner for en vid islam-kritikk som ikke er straffbar. Her anførte førstevoterende: «Selv om Vivi Kroghs uttalelser om den islamske religion og kultur utvilsomt må føles krenkende av islamske innvandrere, og selv om uttalelsene indirekte kan tenkes å ramme denne folkegruppe på en slik måte som er beskrevet i str.l. §135a, kan bestemmelsen etter min oppfatning ikke forstås slik at den gjør meningsytringer av denne karakter straffbare. Likeledes er det klart at løpesedlenes meget krasse karakteristikk av samfunnssystemene i de islamske land, uansett om disse uttalelsene kan ha skadelige følger for islamske innvandrere her i landet, ikke kan rammes med straff.» Videre heter det i domspremissene: «Sitt syn på religion og politikk må domfelte ha adgang til å gi uttrykk for. I denne relasjon må hennes uttalelser ses som slike frimodige ytringer som grunnlovens §100 beskytter, selv om uttalelsene er krasse og ensidig fordømmende og utvilsom kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion.»

Borgarting lagmannsrett avsa dom 18.10.1996 knyttet til ærekrenkelser, straffelovens § 247, skadeerstatningsloven § 3-6. En person (Inger Marie Løkling) ble omtalt i en bok om rasistiske grupper i Norge. Det ble ikke ført sannhetsbevis for beskyldningene om at vedkommendes holdninger og uttalelser var rasistiske og beskyldningene ble ansett for utilbørlige.
Innklagede (Henrik Lunde) hevdet under hovedforhandlingen at «etter nyere teori er begrepet rasisme vesentlig mer omfattende enn etter den klassiske leksikale definisjonen hvor en rases overlegenhet i forhold til andre er det sentrale element, hvortil retten bemerket: «Lagmannsretten finner at den mer omfattende definisjon av begrepet rasistisk, som muligens er utviklet i nyere statsvitenskapelig teori, ikke kan være av betydning i saken. Slik vitenskapelig teori vil etter alt å dømme være ukjent for den jevne leser av boken.»
I tråd med dette er saksøker av den oppfatning at de vitenskapelige sprikende personlige teorier om en nytolkning av rasimebegrepet retten er blitt tilført av de sakkyndige partsvitner – er ukjent for folk flest – og kan dermed ikke være av betydning for saken. Her bør tolkningen i Bokmålsordboken legges til grunn, på samme måte som ved rettsavgjørelsen i Oslo tingrett i desember 2005 – Arne Tumyr mot Human-Etisk Forbund.
Borgarting lagmannsrett bemerker at «grensen for ytringsfrihet må anses å gå ved angrep på personlig vandel, hederlighet, motiver, lovlydighet eller moral» Det vises til Rt-1999 - 257, særlig side 264 og Rt. 1994, særlig side 55.
Innklagede ble av lagmannsretten dømt for å ha fremsatt grunnløse beskyldninger om rasisme. Erstatningsbeløpet ble satt til 20.000 kroner. Dommen ble anket til Høyesterett, som avviste saken - den ble videreanket til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) der den heller ikke nådde opp.
Strasbourg-domstolen legger også vekt på at det er alvorlig å bli stemplet som rasist, og at det skjedde i en bok som fremsto som vitenskapelig.

Et avis-innlegg undertegnede skrev i Fædrelandsvennen 06.08 1999, mente Human-Etisk Forbund «oste av rasisme» og «menneskeforakt». Undertegnede reiste injuriesak , og i en rettskraftig dom i Oslo tingrett 02.12.2005 heter det:

«Retten må legge til grunn at Tumyr hadde belegg for sine påstander og at disse var trukket fram for å belyse en utvikling han fryktet ville inntreffe også i Norge. Retten kan vanskelig se dette som hets mot folkegrupper, men en advarsel om en utvikling, som han mener vil kunne inntreffe ved assimilering av et større antall innvandrere i en etablert kultur som den norske. Brit Nustad har på vegne av sentralstyret i Human-Etisk Forbund, anført at Tumyrs innlegg «oser av menneskeforakt». Retten er ikke i stand til å se hvor denne menneskeforakten skulle ligge. Videre «spiller» Tumyr ifølge Nustad på «fremmedfrykt og rasisme».

Rasisme er i bokmålsordboken beskrevet som «Menneskesyn, politikk, el. sett av holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne, rasefordommer», hvilket retten anser for å være en gjengs oppfatning av ordet.
Retten har imidlertid vondt for å se at Tumyr i sitt innlegg gav uttrykk for at nordmenn menneskelig sett er andre raser eller folkeslag overlegne. Det som Tumyr uttrykte, var at norsk kultur og normer er best for nordmenn, en oppfatning som retten antar deles av flertallet i befolkningen, videre at stor grad av innvandring setter disse i fare og dertil i seg selv er konfliktskapende. Dette er en politisk meningsytring som man kan si seg enig eller uenig i, og som muligens ikke ble ansett som såkalt politisk korrekt, i hvert fall ikke tilbake til 1999. Men retten er ikke i stand til å se elementer av «rasisme», slik dette begrepet normalt oppfattes.

«Retten må etter dette konkludere dit hen at Brit Nustad ved sitt leserinnlegg av 24august 1999 på vegne av sentralstyret i HEF har ærekrenket Tumyr, og at det ikke er ført sannhetsbevis for de utsagn som er referert ovenfor. Retten finner det videre klart at så vel en karakteristikk som «menneskeforakter» som en påstand om vilje til å benytte en så belastet holdning som rasisme til å fremme sine synspunkter klart er egnet til å skade Tumyrs gode navn og rykte og således vil være stridende mot straffeloven § 247. Tumyr vil etter dette i medhold av skadeserstatningsloven § 3-6 være berettiget til oppreisning.»

Human-Etisk Forbund ble dømt til å betale undertegnede en oppreisningserstatning på kr. 30.000.

I febr. 2012 hadde Bergensavisen etter et debattmøte i Bergen studentersamfunn en omtale der undertegnede ble karakterisert som «rasist». Det ble reist injuriesøksmål mot BA, som den 07.12.2012 beklaget og skrev at avisen hadde ikke dekning for tittelen. Det ble inngått forlik der undertegnede ble tildelt en oppreisningserstatning på kr. 30.000 I tre rettsinstanser er Dagbladet blitt dømt for uberettiget å ha kalt ambulansesjåfør Erik Albin Schjenkens handlemåte – ved en utrykning i Oslo i august 2007 – for rasistisk motivert.

Som det fremgår av rettspraksis er hovedregelen innen injurielovgivningen at påstander om rasisme innebærer en krenkelse av det moralske omdømmet. Det samme gjelder ytringer om at noen er uærlig, løgnaktig eller hensynsløs. Høyesterett har gjentagne ganger påpekt at det er uttalelser som krenker den personlige hederlighet eller faglige integritet som rammes. (Rt. 1993 s. 537, Rt. 1994 s. 50, Rt. 1994 174 og Rt. 1994 s. 1574.)
Det er rettspraksis for at det må normalt trekkes en grense mellom ytringsfrihet – de utsagn som kan passere – og de som går på den annens personlige lovlydighet, hederlighet eller motiver. Det vises her til Rt. 1990 s. 257 og Rt. 1991 s. 1069 hvor det fremheves at man «må således være på vakt overfor utilbørlig angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel.»
Det er på disse områdene saksøktes lovstridige ærekrenkelser har rammet undertegnede.
Innklagede har overtrådt de to viktigste gjerningsbeskrivelsene i strl. § 247 – når ytringen (1) er egnet til «å skade en annens gode navn og rykte» – og (2) når utsagnet er egnet til «å utsette ham for tap for tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit».
Domstolen kan, etter denne parts oppfatning ut fra rettslig praksis, vanskelig vurdere denne saken annerledes enn at innklagede har overtrådt grensen for ytringsfrihet som går ved angrep på personlig vandel, hederlighet, motiver, lovlydighet og moral.

Særlig EMDs praksis i saker av denne karakter skiller mellom anklager knyttet til «facts» og verdivurderinger «value judgements». Det kreves faktisk belegg for ærekrenkende beskyldninger knyttet til konkrete handlinger som det her dreier seg om. Uansett i hvilken bås denne ærekrenkelsen plasseres, er det ikke ført sannhetsbevis.
Det er imidlertid rettspraksis ved injuriespørsmål at den som selv bruker sterke ord i debatten, må tåle mer når han selv blir omtalt jf. Rt. 1993 s. 537. En politiker eller en offentlig person må finne seg i angrep i større grad enn en privatperson.

I boken «Ytringsfrihet» skriver Kyrre Eggen på s. 768 at en persons deltagelse i samfunnsdebatten «bør normalt ikke bety at vedkommende nyter et lavere vern mot ærerørige faktiske opplysninger, enn hva som gjelder for andre personer.»

Høyesteretts og EMDs rettspraksis godtgjør at det skal mye til for at angrep på personers meninger og holdninger uttrykt i den offentlige debatt skal anses å være straffbart ærekrenkende. Det finnes imidlertid en grense. Høyesterett har foretatt grensedragning på følgende måte: «Grensen for ytringsfrihet må anses å gå ved angrep på personlig vandel, hederlighet, motiver, lovlydighet eller moral.» Det vises til Rt-1990 -257, særlig side 264 og Rt 1994, særlig side 55.
Etter saksøkers oppfatning har Akmal Ali på en graverende måte overtrådt grensen som vår øverste domstol her har trukket opp. Undertegnede mener at retten i denne sak må erkjenne at den ærekrenkende ytringen har skadet saksøkers omdømme, dernest må retten konkludere med at saksøkte var ikke i aktsom god tro med hensyn til ytringens sannhet.
Vi har å gjøre med en generell, usann beskyldning om rasisme som er rettsstridig, med mindre man kan føre sannhetsbevis, jfr. Strl. § 249. Det er ikke ført sannhetsbevis for beskyldningen som vi har fått bekreftet i retten i dag.

Ærede rett!
En dom i samsvar med saksøkers påstand vil ha stor samfunnsmessig betydning – idet den vil bidra til å redusere frykten for å ytre seg. En slik dom vil gjøre det klart at å ta til motmæle mot islam innenfor ytringfrihetens ramme er legitimt og har intet med rasisme å gjøre.
Etter denne parts oppfatning vil en dom i denne sak som følger opp tidligere rettspraksis, være en klar melding fra staten om at man skal ikke miste jobben, bli utstøtt fra samfunnet eller brennemerket som rasist fordi om man er motstander av islam.

Ikke minst viktig: En dom i samsvar med denne parts premisser og påstand – vil være ren folkeopplysning overfor de tusener muslimer som er tilknyttet Muslimsk Union Agder så vel som for muslimer ellers i landet. De vil ikke lenger urettmessig rope opp om rasisme når deres ideologi, religion og politikk får motbør.
Endelig vil en dom av denne karakter gjøre det klart at også SIAN står for en redelig, åpen og ærlig samfunnsdebatt – og bør ut fra ytringsfrihetens prinsipp anses som aktverdig i vårt demokrati.
Men la meg føye til: Skulle dommen gå saksøker imot – står vi overfor en av de svarteste dager i ytringsfrihetens historie i dette land – ikke minst fordi en slik dom vil bli oppfattet dit hen at islamkritikk er rasisme og må forbys.

Erstatningskravet
Saksøkte er etter saksøkers vurdering erstatningsansvarlig etter skadeerstatningsloven. § 3-6. Det kreves erstatning for ikke-økonomisk skade, oppreisning, i medhold av samme bestemmelse. Bestemmelsen og rettspraksis åpner for at oppreisningen skal inneholde et element av straff – det skal svi litt på lommeboken å bryte ned andres omdømme. Dette elementet bør komme i betraktning i denne sak. Forutsatt at EMD opprettolder oppreisningserstatningen av Høyesterettsavgjørelse i Schjenken-saken på 200.000 kroner, har retten i denne sak et utgangspunkt for et skjønnsmessig beløpsstørrelse. Mediepresset og arbeidssituasjonen for Schjenken var imidlertid langt tyngre enn hva situasjonen er i denne sak. Derimot er beskyldningen her langt grovere og av en dypere prinsipiell karakter. Den rammer ikke bare undertegnede, men SIAN som organisasjon og alle dens tilhengere.
Akmal Alis grove beskyldning fester grepet, ikke bare om undertegnede, men alle SIAN-medlemmer. Vi er for rasister å regne – som vanlige mennesker ikke vil ha noe med å gjøre.

Etter denne parts mening vil halvparten av Schjenken-erstatningen være passende. Når så dette er noe nedtonet og etter rettens skjønn oppad begrenset til 75.000 kroner – bør det være et etter forholdene rimelig beløp Kristiansand Tingrett lander på. Denne dommen bør signalisere et preventivt element – og at det saksøker står for som samfunnsmedlem – og det SIAN står for – er aktverdig – at vi ikke er annenrangs mennesker med et avstumpet menneskesyn med grumsete holdninger.

Retten kan markere sitt syn ved å fastsette oppreisningsbeløpet som fremkommer i påstanden, oppad begrenset til 75.000 kroner.

***
Trolig vil det sitte langt inne å karakterisere flesteparten av artiklene i SIANs nettavis, som i stor grad er skrevet av Tumyr, som rasistiske. Det står også sentralt i saken hvilket rasismebegrep retten legger til grunn – det klassiske om andre rasers overlegenhet – eller Gule sin forståelse som nesten kan knyttes dit hen at krass kritikk og overdreven frykt for islam er rasisme.

Dom faller om ca. 3 uker.

Ragnar Tellevik - SIANs nettavis - redaksjonen