Religioner skaper kriger?

Kristne
mot
islam?
Mange kristne fortviler over at førjuls-forberedelser i skoler og barnehager må vike plass for «inkluderende arrangementer». Muslimer aksepterer «vinterfest» og «lysmesse» uten nisseluer og markeringer av adventstid og Jesu fødsel. Islamske ledere vil ikke i skole- og barnehagesammenheng ha noe å gjøre med markeringer som «lukter kristenmanns blod». Det ulmer blant kristne mot islam på en rekke andre områder.

Religion er en privat sak, sa Trygve Bratteli og la til: «Ingen profeter - ingen paver kan gi oss holdepunkter for den samfunnsutvikling vi ønsker.» Ikke desto mindre er det nettopp profeter, paver, guddommer og andre overjordiske vesener som har preget verdens menneskesamfunn fram til i dag - helt fra den tid våre forfedre reflekterte over natur-fenomener de ikke skjønte. Noen sto fram som ledere og sa at de visste - svarene hadde de fått direkte fra himmelske makter!
Her i verdens nordlige område fikk man på 1000-tallet en dramatisk kulturkonflikt da «Kvite Krist» sin frelsesreligionen overtok den norrøne ikke-dogmatiske folkereligionen. Det sentrale temaet ble nå synd, nåde, fortapelse og frelse. Den nye transcendentale misjonerende og monoteistiske tro - fortrengte langsomt åsatroens dennesidige religion - samtidig som kristentroens utøvere ville bestemme i sekulære spørsmål og i lovgivningen.

Helvete på jord
Men dette primitive landet her langt mot nord lå langt etter utviklingen i Europa, for keiser Konstantin hadde allerede på 300-tallet, for å støtte sitt eget imperium, opphøyet kristendommen til statsreligion. Ca. 300 år senere kom Muhammeds hær med sine erobringskriger - og dermed var det duket for helvete på jord.
Man kunne jo tro at disse religionene, som angivelig hadde på programmet fredens og nestekjærlighetens budskap, ville ha blitt en krigsdempende faktor i forhold til de utallige krigerske skrekkregimer som gjorde seg gjeldende i førkristen tid. Slik ble det ikke, tvert imot. Fra å være en religion som ble undertrykt, kom kristendommen med Pavekirken som bygget opp både politisk og militær makt. Islam erobret kristne landområder i Midtøsten, hele Nord-Afrika og videre mot Europa, alt mens kristne sto imot de islamske horder som best de kunne. Katolisismen var som islam - nådeløs mot alle som ikke ville underkaste seg den rette tro. Da munken Martin Luther gikk til angrep på paven i 1517 - var det også en krigserklæring - som førte til krig i Europa i 30 år.
Vår tids kriger er som oftest religiøst motivert, men det har lykkes europeiske keisere og politikere å stagge så vel Pavekirken som Luther-kirkens verste overgrep. Muhammeds hærstyrker derimot herjer som aldri før. De endeløse politiske konfliktene i den islamske verden - følges opp på alle samfunnslivets områder med en rå og barbarisk krigføring. I vår tid er også det kristne og sekulære Europa i faresonen.

Det skjer i Syria
Ifølge vestlige kommentatorer ville Bashar al-Assad bli styrtet i løpet av kort tid, etter «demokrati-opprøret» som startet i mars 2011. Snart ville demokratiforkjemperne overta makten i landet, ble det sagt og skrevet. I dag vet vi at det er med Syria som i alle andre regimer som mer eller mindre styres av islam - man kan ikke legge til grunn at menneskene i de sharia-styrte områdene tenker på samme måte som vi i Vesten - hva angår fred, demokrati, frihet, lov og rett. Til enhver tid avgjør Allah hva som er lov og rett - som tolkes av «islamske lærde». Islams politiske ledere, som kriger innad så vel som utad, har med seg fordekte væpnede horder som aldri gir seg. Dermed er det ikke lenger vett og forstand som styrer samfunnsutviklingen i disse områdene - det er menneskehetens groteske og grusomme svøpe - religionens maktutøvelse.
I Syria i dag er det ikke snakk om «demokrati-opprørere» - det er over 1000 forskjellige islamske grupperinger - nesten ingen av dem har demokrati på programmet. Den sterkeste av dem alle er Islamsk Front som har 45.000 mann under våpen. De har som mål å styrte Assad-regimet og opprette en islamsk stat med sharia-lovgivning. En styrke på 10.000 mann har alliert seg med Al-Qaida. Islamistene har tatt kontrollen over en stadig større del av den opprinnelige frie syriske hæren. De mest ytterliggående islamister gjør som Muhammed - de hogger hodet av fienden i Allahs navn - alt mens Syria flerres i biter. Hittil er 120.000 mennesker drept. Store deler av landet ligger i ruiner etter krigshandlingene.
Vestens politikere som i utgangspunktet ville støtte «frigjøringshæren» mot Assad's terrorregime, vet i dag ikke hvem de skal støtte. Det er fare for at det nye islamske regimet som Islamsk Front har planer om å opprette, fjerner seg enda mer fra demokratiet enn det Assad-regimet står for.
Ingen tror på de planlagte fredsforhandlingene i Geneve. I Midtøsten er det islam som rår - den islamske ideologi - religion og politikk - som har resultert i endeløse væpnede konflikter. Denne læren - islam - tvangspåføres barn i de islamske områder gjennom madras-skolene. Her lærer imamene forsvarsløse barn at de skal frykte og elske Allah og «Profeten» - og at de som voksne skal kjempe med sitt liv for å utrydde de «vantro». Den samme lære doseres i moskeer og Koran-skoler her i landet.

«Fredens religion»?
Når muslimer i Norge holder foredrag om islam forteller de oss at islam er fredens religion, men muhammedanerne har ikke en gang maktet å skape fred muslimer imellom - sunni- og shariamuslimene - pluss diverse andre mindre grupperinger - kan ikke leve sammen i fred og fordragelighet. Islam fører med seg en endeløs rekke med grusomme terroraksjoner som ikke tar slutt.
Vi er tilbake i Europa for 400 år siden da krigen mellom katolikker og lutheranere syntes heller ikke å ha noen ende. Også den gang var det «de lærde» med den «rette lære» som med militær makt hogde ned for fote alle som sto imot «Guds vilje». Kristendommens maktpersoner ble imidlertid av 1700-tallets opplysningsfilosofer, humanister og til slutt verdslige politikere - tvunget til nå ta til vettet. Dermed opphørte de religiøst motiverte massakrene i Europa.
Innen islam er ethvert tilløp til sekulær endring, reformasjon eller opprør, blitt slått ned. En opplysningstid over 200 - 300 år - som tilslutt temmet de maktsyke kristne ledere - har vært fraværende i islam. Her er det Allah som styrer alt - også de vitenskapelige resultater. Enhver som i et muslimsk land stiller kritiske spørsmål ved Allah og Profetens ufeilbarlighet henrettes. Som følge av indoktrineringen i madras-skolene stiller ca. 80 prosent av befolkningen seg bak slike avgjørelser.

Grunn til engstelse?
Kan vi få konflikter og kriger med islam også her i landet? Det ligger i demokratiets system at det legges åpent for totalitære, destruktive krefter. I snillhetens, toleransens og velvillighetens politiske, religiøs og kulturelle atmosfære, har islam fritt spillerom i Norge. Historien viser at muslimer underordner seg et lands lover og forordninger inntil de blir mange nok - da presses inn islamske normer, leveregler og sharia. Vi har sett i andre områder at islamister bevæpner seg, utfører gerilja-aksjoner, dreper og truer til taushet alle som protesterer. Frykt produseres av islamistene - en frykt som lammer ikke-muslimers handlemønster. Denne prosessen er så vidt begynt her i landet. Vi i SIAN ser allerede nå hvordan Ola og Kari viker unna - de tør ikke å protestere mot «Det nye Norge» av frykt for konsekvensene. Da tyskerne skjønte hva Hitler sto for, var det for sent å til motmæle.
På den politiske venstresiden under den kalde krigen var en utbredt oppfatning «heller rød enn død» - i betydningen av at det var bedre å underkaste seg Stalins armeer dersom de inntok Norge - enn å kjempe mot og dø. Overført til vår tid vil det si at det er bedre å underkaste seg islam fremfor å få strupen skåret over.
Menneskene har nemlig gjort den erfaring at det er fullt mulig å leve - og endog leve rimelig godt under et diktatur - hvis man bare tier stille, gjør sin daglige dont og ikke reagerer mot uretten. Også i vår tid kan det være fordeler å hente dersom man arbeider for «det multikulturelle samfunn» (les det islamske samfunn). Under krigen var det 130.000 «gode nordmenn» som tjente grovt på å bygge festningsverker for fienden. Mens timelønnen var 1 krone hos norske arbeidsgivere, fikk arbeidstakerne 2 kroner for å arbeide for okkupantene. Det var ofte de samme «gode nordmenn» som gikk i spissen for toget i mai-dagene i 1945 og hedret frihetskjemperne.
Dagens situasjon er den at vi har ingen Winston Churchill - vi har nesten bare chamberlinere i vår nasjonalforsamling.

Virkelighetens verden
I virkelighetens verden er religionskrigene en realitet - foreløpig langt borte - på samme måte som verdenskrigens begynnelse var langt borte i 1930-årene - som derfor ikke bekymret Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold.
Noen timers flytur unna er vi i hjertet av Afrika - i Den sentralafrikanske republikk - som franskmennene som kolonimakt overlot til muslimer og kristne innbyggere i 1960. Republikken har flere kupp og blodige opprør bak seg etter at franskmennene dro. I byen Bossangoa har 40.000 flyktninger søkt tilflukt ved kirken. En kilometer unna har muslimer søkt beskyttelse i en moské. Landet har 5 millioner innbyggere - 80 pst. av disse er kristne - ca. 20 pst muslimer.
Reporter Marcus Blesdale som nylig er kommet hjem forteller: Brutaliteten kjenner ingen grenser. Fembarnsmoren var vitne til at tre av hennes barn fikk strupen skåret over. Menn ble bundet på hender og føtter og kastet i elven. Døde kropper ble lempet inn i brennende bygninger.
Kristne utgjør Anti Balaka-kjempere som har tatt kampen opp mot muslimenes Séléka-styrker. Barn får stukket i hendene kniver, macheter og rifler - de må kjempe - drepe eller selv bli drept. 400.000 mennesker er på flukt. Moskeer angrpipes og settes fyr på. Kirker brennes ned. Det begås drap i et enormt omfang. I bygd og by går mennesker i dekning i frykt for at naboer skal angripe.
Krigen bare fortsetter - en krig som har religion som både for- og bakteppe for myrderiene. Samme situasjon hadde vi i Europa for 500 år siden. Alt håp er imidlertid ikke ute, for den dag sekulære mennesker har nedkjempet eller klart å kalle de troende til fornuft, blir det slutt på den religiøst inspirerte nedslaktingen av mennesker.

Krigen som kommer?
Det er trolig bare et tidsspørsmål før nye, voldelige islamske krigere aksjonerer i Oslo. Byen så ut som en slagmark i januar 2009. Politiet tok på bøllene med silkehandsker, alt mens islam-sympatiserende kommentatorer forklarte urolighetene med at dette var innvandrer-ungdom som var satt utenfor fellesskapet og som hadde opplevd diskriminering og rasisme i Norge.
Av hensyn til landets fremtidige sikkerhet burde skadevolderne blitt sendt ut av landet, som selvsagt er et uakseptabelt synspunkt for stortingsflertallet.
Dette hatet som muslimsk ungdom har overfor Norge, Europa og den vestlige kultur er fanatisk og innbitt. Derfor ønsker de ikke å bo i dette landet på annen måte enn at de vil ha sitt eget parallelle islamske samfunn med Koranen som lov, slik de har søkt om for Grønland-området, dog med det tillegg at nasjonalstatens regler for økonomiske velferdsordninger også skal gjelde også for denne islamske enklaven.
Det islamske annerledeslandet søkes nå etablert i Norge av 200.000 muslimer, som danner bakgrunnen for den krigen som kommer. Denne gang er det ikke kristne mot muslimer - kanskje gjør de kristne felles front med sekulære nordmenn som i fellesskap ser seg nødt til å verne vårt samfunns idealer mot det totalitære og uforsonlige islam. Det blir demokratienes kamp for de universelle menneskerettigheter, som islamistene vil ha underlagt sharia-lovgivningen.
Forløpet til denne krigen er muslimers krav om at norsk lovgivning - ut fra religionsfriheten - skal ta hensyn til islamske lover og regler. Og norske mellomledere har vært mer enn villige: Skoleklasser segregeres med jenter og gutter hver for seg, muslimske jenter fritas for gymnastikk, spesielle dager avsettes i svømmehallene for muslimske kvinner som bader med klær på. Jenter får innredet spesielle dusjkabinetter da de ikke kan vise seg nakne for andre jenter, halalmat kreves servert for muslimer i fengsler, i helseinstitusjoner, i barnehager og bedriftskantiner. Egne bønnerom innredes i undervisningsinstitusjoner, hijab-kledde kvinner i kjøpesenterets kassaavdelinger skal slippe å ekspedere alkoholholdig varer, drosjesjåfører behøver ikke ta med blindehund eller befordre passasjerer som har alkoholkvoten med etter utenlandsopphold. Egne regler kreves innført i syke- og aldersinstitusjoner. Alt dette på grunn av at muslimer, ut fra sin tro, ikke kan eller vil assimilere seg i det norske samfunn.
Over hele Europa eksploderer de parallelle islamske samfunn. Tusenvis av moskeer som i fremtiden blir islamske bastioner har også rom for voldelige muslimer. De hører til det islamske ummah, må vite. Tilstrekkelig langt fram i tid vil Koranen, Islamsk Råd Norge og imamer definere hva som er uislamsk - som først og fremst er nordmenns livsstil. Det hevdes at vi står overfor en krig som ikke blir en konvensjonell krig der hærstyrker fra ulike land er involvert - krigen vil foregå i nærområdene der muslimer slåss mot ikke-muslimer - alt mens myndighetene, politiet og heimevernet ikke vet hva de skal foreta seg. Dermed seirer islam også her i landet - på samme måte som de etter erobringskriger har seiret på tre kontinenter i snart 1400 år.
Noen skeptikere sier at vi går inn i en tid da verken sivil myndighetsutøvelse eller militær makt kan hindre krigen. Jo lenger folkets tillitsvalgte vender ryggen til disse problemene - og jo høyere Lars Gule og hans medspillere skriker om rasisme og islamofobe konspirasjonsteorier - jo bedre vil islamistene få alburom for fremtidig maktutfoldelse. Situasjonen er allerede den at Europa i dag har hundrevis av områder som er tilnærmet hermetisk lukket for vestlig påvirkning. Her er det «no-go-zooner» der verken enkeltpersoner, ambulanse eller brannvesen kan begi seg inn i uten massiv politieskorte. Det blir trolig i Norge som ellers i Europa - etter hvert vil myndighetene miste kontrollen fullstendig i disse områdene. Nasjonalstaten, velferdssamfunnet, den norske kultur og den vestlige sivilisasjon vil smuldre hen.
Er der så intet lys i mørket?

Barnelærdommens klister
Det er små sjanser for at Norge, på linje med den vestlige verden, skal kunne klare å opprettholde velferdssamfunnet, vår kultur og sivilisasjon. Vi går mot stupet. Politikere, det være seg muslimer eller kristne, er mentalt fornufts-svekket som følge av «barnelærdommen» som har lagt seg som et klister-teppe over hjernens assosiasjonssentre - som er en betingelse for vårt bevisste sjelsliv og for den frie, skapende tanke og fantasi. Dette har omfattende negative og varige utslag, det være seg hos politikeren eller professoren med islamsk, jødisk eller kristen bakgrunn. Islamist og president Hassan Rouhani oppfatter seg som leder av Muhammeds hær som skal bekjempe Vesten, Kjell Magne Bondevik ser seg som leder av Martin Luthers sekulære og åndelige regiment. Den avdøde professor, Bertold Grünfeldt vil ut fra sitt jødiske opphav lemleste jødeguttenes kjønnsorganer - for dette hører til hans barnelærdom. Vitenskapelige kjensgjerninger og alminnelig sunn fornuft i det sekulære samfunns tjeneste - må ofte vike hos mennesker som ikke har frigjort seg fra barnelærdommen.
Mens flertallet av norske statsministre etter krigen - Einar Gerhardsen, Oskar Torp, Otto Lyng, Trygve Bratteli, Kaare Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg - etter beste evne har forsøkt å styre unna innblanding av religion i det politiske virke - har vi de siste årene fått et sterkt press for at religiøse holdninger nettopp skal inn i de politiske fora. Dette har i særlig grad kommet til uttrykk i Stålsett-utvalget arbeid. I dette politiske spillet har både kristne og islamister funnet hverandre. Til og med Human-Etisk Forbund vil ha hijab-kledde politibetjenter. I og med at våre stortingspolitikere ikke lenger kraftfullt opprettholder skillet mellom politikk og religion, men tvert imot sier tja til denne utviklingen, går dette bare én vei: Islam kommer mer og mer til syne i det politiske liv, mens de kristne er på vikende front. Dermed legges grunnlaget for et høyt fremtidig konfliktnivå - både i en europeisk og nasjonal sammenheng.

Langsiktig løsning
Skal vi gjøre oss håp om å komme over i en ny og bedre utvikling, må vi fjerne det religiøse klisteret fra maktpersoner som avgjør undervisningsinnholdet i den offentlige skole. Det kan ikke være en oppgave for staten å underbygge og sementere den irrasjonelle, religiøse opplæringen de unge har fått i hjemmet, på søndagsskolen, i moskeen og synagogen. Skolen må snarere løse opp denne sementen - ved hjelp av filosofi og etikk på et uavhengig religiøst grunnlag. Fremfor alt må skolebarn få lov til å stille det helt grunnleggende spørsmål: Er det sant? Elever fra muslimske hjem må i den offentlige skole kunne stille kritiske spørsmål også om «Profeten». I Koran-skolene vil slike spørsmål resultere i en lusing fra imamen.
Fremtidige politikere og samfunnstopper med en slik sekulær ballast vil i et verdensperspektiv aldri gå til krig mot hverandre på basis av religion. Overbevisningens religiøse fanatisme med utropstegn - vil i mange situasjon bli endret til troen på tvilen - kanskje med et spørsmålstegn.
Religionsfriheten er ikke i fare selv om den religiøse undervisningen fjernes fra fellesskapets skole og overlates til heimen og til det enkelte trossamfunn, som må bli pålagt en opplæring som ikke bryter med norsk lov - heller ikke med verdenssamfunnets universelle etikk. På dette grunnlaget vil menneskene kunne bygge opp en fredeligere verden, men først må religionenes maktpolitikere fjernes fra posisjoner i politiske fora. I vår tid representerer imidlertid kristendommen, i motsetning til islam, ingen trussel mot humanisme eller andre religioner og livssyn, snarere tvert imot. Kristne bør derfor gå sammen med sianistene - hvis formål er «å bekjempe islam i teori og praksis»
Vi står foran en smertefull og langvarig prosess, men «den gode sak vil seire til slutt» - omtrent på samme måte som da seieren kom - etter at keiseren og de sekulære politikere omsider klarte å stagge pavens maktbrynde.

Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder