«Skolen klarer ikke å formidle norske verdier til de muslimske elevene

Sarah og Simen er et ektepar som bor i Groruddalen sammen med sine barn. I intervjuet sier ekteparet:
Islam er ingen berikelse - religionen er heller en belastning. Folk flytter hit fra hele verden, men det er kun islam som krever forandringer: Delt svømmeundervisning, ikke skinkeost i barnehagen, egne bønnerom på videregående skole, lese fra Koranen på skolegudstjenester. Muslimske elever tar fri på id og julaften.
Religionen får alt for mye plass. Vi stoler ikke på politikerne som ikke kan si nei.

Sarah var tidligere gift med en muslim. Etter bruddet levde hun i frykt for kidnapping av døtrene. Hun tenkte det var en fordel at de ikke hadde sønner, for muslimer bryr seg mindre om døtre.

Alle som er intervjuet er anonymisert i boken. Frykt for ubehagelige følger er grunnen til at de ikke vil stå fram med navn.

En tidligere lærer, «Gudrun», sier til intervjuer Fosli: «Enkelte muslimske elever har nektet å se film og høre på musikk fordi det er haram, de sier at det er mot Koranen. Dersom Gudrun stiller spørsmålet: Er du norsk svarer elevene nei og oppgir foreldrenes hjemland.
Det er på religion vi merker forskjell. Tamilske, indiske og buddistiske barn skaper ingen problemer. Noen muslimske elever i 10. klasse ville ha eget bønnerom.
En iderettskonkurranse mellom hennes skole og andre ungdomsskoler ble stanset. Frykten for konflikter nødvendiggjorde et omfattende vakthold - som ble for krevende.

På ungdomstrinnet var «din jævla jøde» standarduttrykk blant muslimske elever. Israel var ikke populært blant disse elevene - og det er omtrent bare palestina-venner også på lærerværelset. En lærer spiste en gang en jaffa-appelsin - en annen lærer sluttet med den begrunnelse at han kunne ikke sitte sammen med en som spiste frukt fra Israel.
De muslimske guttene lærer hjemme at jentene er under dem. De har ikke noe språk for å snakke om seksualitet.
Den eneste religiøse identiteten på skolen som ikke blir utfordret er den muslimske. Elever som går på koranskole på fritida siterer ofte imamen sin - det han sier er facit for dem.

Ellinor er ca. 50 år - tidligere tilknyttet venstresiden. Hun er skuffet over sosialdemokratiet. Hun har samboer og to tenåringsbarn. Hun sier: «Nederst på rangstien (her i Groruddalen) befinner norske barn seg. Bånn i bøtta er det å være norsk. Det er en helt annen kultur enn da jeg vokste opp - da var det én mot én. Nå er det gjenger mot én - vi har mafialignende tilstander. Fiskeboller eller poteter er hyppige skjellsord mot norske elever.
Der det er mange muslimer er det direkte farlig å være jøde. Det som er mest bekymringsfullt er at det er irreversibelt. Politikerne har jo ikke kontroll - ikke i Norge ikke i Sverige. Vi får etniske konflikter. Jeg tror at mye av velferdssamfunnet klapper sammen. Vi får et mye mer konfliktfylt land, og i verste fall krigslignende tilstander. Islam setter oss kraftig tilbake. Vi opplever klankultur i praksis. Det er rett og slett veldig ubehagelig å være norsk midt oppi dette. Politikerne har gitt opp - de skjønner ikke hva som skjer. Vi kunne hjelpe flere om vi ikke utsletter oss selv.
Muslimer føler at mye i Norge er urent, rett og slett, at de blir besudlet. Det er en sterk begrunnelse for å isolere seg. Hudfarge er ikke saken - det er kultur og religion.

En rekke utsagn fra andre intervjuobjekter gjengis i stikkords form:
- Muslimer opptrer mange mot én - de kommer aldri alene i en konfliktsituasjon.
- Det virker som om muslimer skal tvinge sine normer på sine omgivelser.
- Muslimske jenter har omtrent ikke noe sosialt liv. Norske gutter får ikke lov til å ha noe å gjøre med de muslimske jentene.
- Skolene er ikke sterke nok til å fungere som norske institusjoner i dette terrenget.
- Man kan ikke være moderat muslim - det er forskjellen på dem og kristne.
- Politikerne er forsiktige med å fornærme muslimer og islam.
- Flesteparten av de som skal ha barn eller har barn flytter, for de vil ikke utsette barna for miljøet. Jeg ble bekymret for barna - det ble for mye truende vold. Det blir for få norske igjen.
- Søppel - folk kan dumpe sofaer i skogen. Mange borettslag er ødelagt - alt fra søppel til bråk er bakgrunnen.
- Vi har vel gitt opp - det er ikke mye å gjøre med det.
- Alle har de samme problemene, særlig de som har barn og som fremdeles bor i Groruddalen.
- Det er alltid muslimer som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse.
- Å gi mest mulig faen var idealet blant pakistanere og somaliere. Innbrudd og hærverk hørte med. Den som ikke vil slåss får ikke respekt.
- Muslimene tar over norske tradisjoner.
- Innvandrerne tar seg til rette - de skaper frykt.
- I Oslo vil muslimer forsøke å definere områder som sine, slik det har skjedd andre steder i Europa.
- Borgerkrig er å ta for hardt i - men jeg er bekymret.
- Politikerne ser ikke hva som skjer på gateplan - de har ikke kontroll på islamske krefter og islam.
- De vil ikke ha vår kultur, men våre penger. De vil til et land der de slipper å jobbe. Her du får penger for å få barn. Det er en utopi for dem.

På denne bakgrunn er det betimelig å stille spørsmålet: Hvor er politikerne? Arbeiderpartiet er hovedarkitekten bak innvandringen. Det som har skjedd i Groruddalen er fra partiets side «en villet politikk».
Går vi til Jonas Gahr Støre og spør om han føler ansvar og skyld for det som har skjedd i Groruddalen, og som etter hvert kommer til å skje mer eller mindre over hele Norge, så vil nok - den visstnok kommende statsminister - svare det samme som han skriver: «Muslimer er like mangfoldige som kristne.»

Det fristende å si som beboerne i Groruddalen: Vi har vel gitt opp.

Arne Tumyr
leder i
Stopp islamiseringen av Norge, Agder avd.