Statsmakten utsteder fellingstillatelse på SIAN personell

I en oppsiktsvekkende saksbehandling av politianmeldt politisk motivert voldsutøvelse har statsadvokaten i Oslo vedtatt å opprettholde Oslo politidistrikt sin henleggelse av anmeldelsen mot to Antifa voldsmenn, til tross for kjent identitet og foreliggende videoav voldshandlingen.

Saksgang

Lørdag 14.8.21 ble Fanny Bråten og Lars Thorsen angrepet og utsatt for straffbare kroppskrenkelser av elementer fra den voldelige kommunistiske/anarkistiske sammenslutningen Antifa.

Gjerningsmennene Leo Maksimir Tosterud og Tord Viktor Lønborg Joensen ble anmeldt for kroppskrenkelse 16.8.21.

Bekreftelse på mottatt anmeldelse er datert 19.8.21.

Henleggelse etter bevisets stilling datert 20.8.21 er signert av politibetjent Hanne Røsbjørgen og politijurist Hanna Torvinen Kaplon. Henleggelsen gjelder begge de navngitte gjerningsmennene.

Klage på politiets henleggelse ble sendt 20.8.21.

Oslo Statsadvokatembeter ved Kristin Røhne har 1.9.21 vedtatt å opprettholde politiets henleggelsesvedtak.

Meddelelsen er vedlagt et påtegningsark fra Oslo politikammer til Statsadvokaten datert 26.8.21 der politijurist Kjetil Jansen drøfter faktum og jus og konkluderer med at det er korrekt å henlegge anmeldelsen mot begge voldsmennene.

Det politiske sprengstoffet ligger i Jansen sin drøfting i påtegningsarket, uten at det frikjenner Røhne for hennes vedtak.

Politiadvokat Kjetil Jansen sin begrunnelse, avsnitt for avsnitt.

«Ca. 00:24 ut i videoen ses formentlig mistenkte komme løpende mot fornærmede etter hvert med knyttet hånd (00.26) noe som indikerer forsøk på kroppskrenkelse iht. straffeloven § 271 før fornærmede sprayer selvforsvarspray med rødmaling rettet mot ansiktet, herunder mot øynene, til mistenkte uten at mistenkte har fullbyrdet noen form for voldsutøvelse mot fornærmede».

Her legger politiadvokaten feil faktum til grunn. Sprayen hefter voldsmannen Tord Viktor Lønborg Joensen, men hindrer ham ikke fra å gjenta samt fullbyrde sine forsøk på kroppskrenkelse. Go Pro kamera er montert på brystet. Joensen begår fullbyrdet kroppskrenkelse gjentatte ganger ved slag mot hode og skulderparti samt spark mot kroppen uten at dette synes på opptak på grunn av kameraets vinkling fremover. Når Joensen stormer mot Thorsen med hevet hånd blir det spekulativt å anta at han likevel ikke slår. Med politiets logikk må patrioter alltid ha med seg kameradrone på bytur for å tvinge politiet til å gjøre jobben sin.  

«Ca. 00:37 går fornærmede mot mistenkte med paraply rettet mot mistenkte og hever selvforsvarssprayen hvor mistenkte synes å gjøre armbevegelser som kan problematiseres om er avvergende. Også 00:46 retter fornærmede selvforsvarssprayen mot de to mistenkte før mistenkte Joensen synes å forsøke å sparke fornærmede som igjen sprayer rødmaling rettet mot øynene/ansiktet til mistenkte Joensen uten at mistenkte Joensen fullbyrder noe spark mot fornærmede».

At Joensen løfter hånden for å unngå en ny spraydose lik den han fikk ved hans første voldshandling, er ikke formildende. Tvert imot viser hans påfølgende andre angrep at han ikke har til hensikt å bevege seg ut av situasjonen han selv skapte. Her spekulerer igjen politiadvokaten i faktum basert på den snevre kameravinkel. Om et spark faktisk når frem til Thorsens venstre hofteparti kan ikke sees på opptaket. At Joensen beviselig gjentar voldshandling etter første gangs angrep og spraying burde være skjerpende. I stedet mener politiet at han ikke skal straffes. 

Denne notorisk Antifavennlige tilnærmingen fra politiadvokaten er umulig å tolke som annet enn myndighetenes velsignelse av politisk motivert vold mot patriotiske dissidenter.

«En sentral problemstilling ved politiets vurdering av saken har vært hvorvidt fornærmedes atferd utgjør en lovlig nødvergehandling iht. straffeloven § 18 og om fornærmedes atferd evt. overskrider grensene for nødverge, samt om dette i så fall medfører at det foreligger en straffriende retorsjonshandling iht. straffeloven § 271 annet ledd. Politiet har ved vurderingen lagt til grunn at fornærmede var i en situasjon hvor fornærmede foretar en handling for å avverge et ulovlig angrep. Politiet har imidlertid lagt til grunn at det er rimelig tvil ift. hvorvidt fornærmede går lenger enn nødvendig og at det er rimelig tvil ift. om fornærmedes handlinger går ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er. Ved vurderingen har politiet sett hen til at det er uklart hvilke vold som eventuelt ville bli utøvet og hvor eventuell vold ville bli rettet siden det på tidspunktet nødvergehandlingen finner sted kun er et forsøk på kroppskrenkelse og ingen fullbyrdet kroppskrenkelse som har funnet sted. Nødvergehandlingen består i å bruke selvforsvarsspray. Det følger av våpenforskriften (FOR-2021-05-07-1452) § 3-6 første ledd nr. 2 at det ikke er tillatt å ha særskilt farlige gjenstander som pepperspray, tåregasspray eller andre selvforsvarssprayer med tilsvarende virkning. Nødvergehandlingen skjer således ved bruk av en ulovlig gjenstand. Nødvergehandlingen består videre av å spraye rødmaling i ansiktet herunder øynene til mistenkte, noe som ut fra mulig fare for øyeskader (vitalt organ) og skadepotensiale ved å spraye maling mot en annens
øyne, etter politiets syn må sies å gå lengre enn nødvendig og hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er. Politiet har derfor lagt til grunn at fornærmedes handling overskrider grensene for lovlig nødverge og derfor må betraktes som en retorsjonshandling».

Politiadvokaten legger her feil jus og feil faktum til grunn. Om dette er forsettlig fra politiets side kan man undres over, idet særlig Oslo politidistrikt tidligere aktivt har begått ulovlige maktovergrep i form av uhjemlet glattcelleopphold mot Thorsen og Bråten etter at de to tidligere har begått lovlige selvforsvarshandlinger mot angripende voldsmuslimer og voldskommunister.

Som politiadvokaten selv legger til grunn, er sprayens status sentralt. Han legger feilaktig til grunn at sprayen faller in under våpenlovens bestemmelser, når han i vedtaket viser til våpenforskriften. Sistnevnte gjelder kun objekter som omfattes av våpenloven.

Realiteten er at politiet selv har vedtatt at den anvendte spray ikke omfattes av våpenlovens bestemmelser. Sprayen er ikke en ulovlig gjenstand, slik politiadvokaten feilaktig legger til grunn. Begrepet «forsvarsspray» kan forøvrig oppfattes misvisende fordi voldsmannen ikke blir skadet på noe vis dersom han rammes av denne sprayen.  

Politiadvokaten benytter sprayen som begrunnelse for å betrakte de lovlige selvforsvarshandlinger som overproporsjonale i forhold til de voldshandlinger Joensen begikk. Kripos og Politidirektoratet mener at politiadvokaten tar feil.

I følge Politidirektoratet i brev 8.3.2005, har Kripos 17.2.2005 konkludert med at den anvendte sprayen ikke faller inn under våpenlovens bestemmelser. Med andre ord, den har ikke potensiale til å skade noen. Politiet har derfor ikke lovhjemmel til å betrakte bruk av sprayen som et uforholdsmessig forsvarstiltak.

Politiadvokaten begår ytterligere en feil idet han trekker inn konseptet gjengjeldelse (retorsjon) i vurdering av Joensens sak. Gjengjeldelse er noe som skjer etter en straffbar voldshandling. Straffbar kroppskrenkelse kan – etter domstolens skjønn – betraktes som straffri, dersom gjerningsmannen etter kroppskrenkelsen har blitt utsatt for en gjengjeldelse av voldsofferet eller voldsofferets representant. Dette er irrelevant for herværende sak.

For det første kan ikke en handling som beviselig inngår som et ledd i selvforsvarshandlingen omskrives til å være en gjengjeldelse. For det andre har ikke politiet adgang til å tilta seg vedtaksmyndighet om straffrihet for straffbar kroppskrenkelse. Denne myndigheten tilligger domstolen – som politiet og statsadvokaten effektivt har ekskludert fra å få vurdere sakskomplekset.

Drøfting av konseptet retorsjon – og vektlegging av dette i slutningen -  er derfor i denne konkrete saken en grov saksbehandlingsfeil som har fått avgjørende betydning for vedtakets innhold.

At politiadvokaten begir seg inn i synsing av hvor farlig Joensens angrep er, uten engang å ha observert det faktiske hendelsesforløp underbygger at politiets konklusjoner er basert på tendensiøs politisert venstrebliven aktivisme.

Når Politiet trekker inn bruk av spray i en vurdering av om selvforsvaret har vært proporsjonalt, åpenbarer politiet at de er komplett tilbakestående, alternativt sterk venstreblivne. I begge tilfeller er tjenestemennene udugelige, og deres atferd så graverende og ødeleggende for allmenhetens tillit til statsmakten,  at både etterforsker og jurister burde fratas sine stillinger.

Sprayen er et fullstendig ufarlig verktøy, hovedsakelig egnet til å merke forbrytere slik at politiet i en mer perfekt verden enn samtidens Oslo, kan arrestere lovbryteren.

Sekundært er sprayen ved godt treff egnet til å immobilisere voldsmannen i noen sekunder pga svie i øynene. Dette gir et rørlig voldsoffer bedre odds til å flykte vekk fra situasjonen.

Kripos ville ikke ha godkjent sprayen dersom den hadde hatt potensiale til å skade personer, slik politiadvokaten feilaktig legger til grunn i herværende sak.

Ingen av effektene av sprayen kan med rette defineres som skadelig og derfor heller ikke medtas i en vurdering av forholdsmessighet i selvforsvar. Å løfte en sprayboks mot en voldsmann som allerede har angrepet, for å hindre ham i å angripe påny, er heller ikke egnet til å rettferdiggjøre voldsmannens gjentatte angrep, eller å gjøre den beviste kroppskrenkelsen straffri.

«Politiet er kjent med at fornærmede Thorsen har en sentral rolle i organisasjonen SIAN – Stopp islamiseringen av Norge – og at hendelsen kan være politisk motivert uten at dette tilsier en annen vurdering av sakens rettslige sider».

Dette avsnittet har sammenheng med at vi i anmeldelsen 15.8.21 pekte på det alvorlige skjerpende momentet at politisk motivert vold er egnet til å skremme politiske aktører fra å delta i demokratiet. Argumentet ble også formulert i klagen til statsadvokaten 20.8.21.

Statsmakten legger altså til grunn at det politiske aspektet er irrelevant i denne saken, fordi ofrene er dissidenter. Dette står i sterk motstrid til politidirektørens uttalelsertil Politiforum 5.9.21.

Politidirektøren anser trusler mot politiske aktører som et problem. Da burde det legges til grunn at etaten betrakter utført fysisk vold mot SIAN som en minst like stor trussel mot demokratiet, idet vi også er politiske aktører. Eller er offerets politiske ståsted avgjørende for politiets vilje til å gjøre jobben sin?

At statsmakten normalt ser alvorlig på politisk motivert voldsutøvelse er også tydelig idet Follo politidistrikt selv har anmeldt en trusselsakmot politiske aktører. Når kun trusler er alvorlig nok til å opprette anmeldelse på eget initiativ, burde fysisk vold mot SIAN vært etterforsket.

I Trondheim ble en av samfunnets svake og utstøtte rusmisbrukere nylig dømt for vold mot en sosialist. Voldsutøvelsen var ikke verre enn den som ble begått av de to anmeldte voldskommunistene i vår sak.

Disse fakta setter politi og statsadvokat sin argumentasjon i anledning den politisk motiverte vold mot SIAN i et grelt lys. Det er vanskelig å se andre motivasjoner for den åpenbare forskjellsbehandling, enn sterk venstreblivenhet og vilje til politisk aktivisme i embeds medfør, fra de involverte tjenestemenn.

«Avslutningsvis bemerkes at det i tillegg til voldsutøvelse mot fornærmede Thorsen er anmeldt voldsutøvelse mot fornærmede Fanny Bråten fra formentlig Leo Maksimir Tosterud i form av at mistenkte Tosterud skal ha lagt fornærmede Bråten i bakken, noe som også fremgår av videoopptaket. Klagen synes også å omfatte dette forholdet. Fanny Bråten har ikke påklaget henleggelsen og det kan problematiseres om fornærmede Thorsen iht. straffeprosessloven § 59a annet ledd har klagerett når det gjelder eventuell voldsutøvelse fra mistenkte Tosterud mot fornærmede Bråten. Politiet bemerker i denne forbindelse at videoopptaket ikke viser den umiddelbare foranledningen til at fornærmede Bråten blir lagt i bakken da dette skjer utenfor kamerabildet».

Her bruker politiet Bråtens manglende signatur på klagen som argument for å ikke realitetsbehandle klagen til Statsadvokaten. Politianmeldelsen var signert av Thorsen på vegne av begge voldsofre. Når politiet valgte å realitetsbehandle politianmeldelsen uten slike innsigelser fremstår det søkt å avskjære klagebehandling hos Statsadvokaten, med henvisning til at kun Thorsen signerte klagen. Dersom dette var et problem, skulle politiet påpekt det da anmeldelsen ble innlevert og gjennomlest av tjenestemann på Grønland politistasjon.

Politiadvokaten insinuerer også at Bråten kan ha angrepet de åtte Antifa aktivistene utenfor kameraets rekkevidde, og at hun slik sett rettmessig ble kastet i bakken av Tosterud. Man skulle tro politiadvokat Jansen ikke kunne synke dypere.

Men det blir verre, idet Oslo politidistrikt og statsadvokaten i Oslo mener at Antifa opptrådte på statsministerens vegne da de angrep SIAN.  

«Politiet har for øvrig iakttatt opplysninger i dok. 05,01 om at de fornærmede Thorsen og Bråten tidligere samme dag skal ha forstyrret et arrangement med politisk innslag, blant annet ved at Bråten skal ha blåst i trompet/fløyte ved Spikersuppa samt opptrådt kverulerende sammenholdt med bildene som er vedlagt anmeldelsen i dok. 02,01 som viser at de fornærmede og minst en av de mistenkte samt andre som var tilstede ved den etterfølgende voldshendelsen også befant seg ved Spikersuppa på Karl Johans gate. Under tvil har
politiet derfor vurdert det slik at spørsmål om foranledning/mulig provokasjon iht. straffeloven § 271 annet ledd synes å gjøre seg gjeldende også når det gjelder kroppskrenkelse mot fornærmede Bråten. Ut fra en helhetsvurdering av kroppskrenkelsens alvorsgrad – Bråten blir lagt i bakken – oppklaringspotensialet ved å gjennomføre ytterligere etterforskningsskritt i form av avhør av samtlige involverte parter samt påregnelig reaksjon ved en eventuell oppklaring har politiet ikke funnet rimelig grunn til å foreta ytterligere etterforskningsskritt iht. straffeprosessloven § 224 før saken ble besluttet henlagt på bevisets stilling. Henleggelsen foreslås etter dette opprettholdt».

Forholdet politiet henviser til, er en hendelse der Thorsen filmet Bråten idet hun blåser i en plastfløytemens Erna Solberg holdt tale i Spikersuppa, tidligere samme dag.

Formålet med dette stuntet var å samle bevis for at politiet ikke praktiserer grunnloven § 98 – likhet for loven. Som kjent griper ikke politiet inn mot kommunister og muslimer som begår straffbare ordensforstyrrelser og slik blokkerer SIAN sin ytringsfrihet under våre politiske arrangementer.

Under stuntet i Spikersuppa anfører politiet at det er deres plikt å hindre motdemonstranter fra å lage støy som blokkerer formidlingsfriheten til det pågående arrangementet. Dette er 100% i samsvar med den rettsoppfatning som SIAN har agitert for de siste årene, overfor politiet helt opp på direktoratnivå.

Politietaten har alltid avvist at de har plikt til å beskytte SIAN sin ytrings/formidlingsfrihet. Men denne dagen i Spikersuppa bekreftet politiet at de har endret holdning og nå er enige med SIAN i at FNs universelle menneskerettigheter og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen også gjelder i Norge.  

At dette stuntet skulle ha noen sammenheng med kommunistvolden samme ettermiddag er veldig vanskelig å se. Men politiets logikk er som følger:

Politiet anfører som vi ser, at minst én av de anmeldte var til stede i Spikersuppa. Det siktes her trolig til Leo Tosterud, som sammen med figuren «Frankie Støff» senere ble filmet av oss da de klokken 17.00 tok frem telefonen ved Eidsvolls Plass og tilkalte resten av banden som deretter angrep oss da vi forlot et politibevoktet arrangement klokken 18.00.

At Tosterud har observert Bråtens tuting mot statsministeren er sannsynlig, basert på politiets opplysninger. Skandalen består i at politiet betrakter tutingen mot statsministeren som en provokasjon som medfører at Tosterud sin vold mot Bråten fire timer senere, er en straffri gjengjeldelse for tutingen.

Dette argumentet ville vært fullstendig åndsforlatt også dersom Tosterud hadde vært Høyrevelger, hvilket han neppe er jamfør hans nære tilknytning til Blitzhuset.

En provokasjon kan være en kroppskrenkelse eller kroppsskade gjerningsmannen (Tosterud) selv har blitt utsatt for av fornærmede (Bråten) forut for gjerningsmannens egen voldsbruk. I tillegg kan provokasjon ta form av en verbal provoserende ytring. Situasjonen kan være slik at A sier noe som gjør B sint eller aggressiv, og B reagerer med å bruke vold mot A. For eksempel kan en nedsettende kommentar eller et rasistisk utrop få det til å “koke over” for B. 

Justisdepartementet foreslo ifm innføring av ny straffelov å avkriminalisere ærekrenkelser, men begrunnelsen for å kunne innrømme straffritak for kroppskrenkelse etter forutgående ærekrenkelse mener departementet fortsatt gjør seg gjeldende, jf. punkt 6.3.4.1. Kjernen i alternativet en «særlig provoserende ytring» viderefører det som tidligere var ansett som en rettsstridig og straffbar krenkelse av en annens ærefølelse eller omdømme, da vurdert i lys av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 om vern av ytringsfrihet, og slik den er tolket av EMD. 

Derfor kan vi konkludere slik: For at Oslopolitiets og statsadvokatens argument for å henlegge anmeldelsen av Tosterud skal holde vann, måtte Tosterud ha handlet på vegne av statsministeren og det måtte faktisk foreligge et lovlig grunnlag for gjengjeldelse.

Ergo hevder politi og statsadvokat at Bråtens blåsing i plastfløyte må defineres som en rettsstridig og straffbar krenkelse av en annens ærefølelse eller omdømme slik dette ble definert før ny straffelov trådte i kraft i 2015.

Politiet har hevdet - men ikke sannsynliggjort - at Tosterud handlet på statsministerens vegne da han begikk straffbar kroppskrenkelse mot Bråten. Den forutgående tuting var en ordensforstyrrelse. Det foreligger intet juridisk grunnlag for å hevde at tuting kan betraktes som en krenkelse av en art som kan begrunne straffrihet (eller henleggelse)  med henvisning til reglene om straffri gjengjeldelse/retorsjon. Politijuristen og statsadvokaten har ikke juridisk ryggdekning for sitt forsøk på å konstruere et hjemmelsgrunnlag for politisk motivert voldsutøvelse.

Tilleggsanførsler

Den aktuelle gruppering av voldsmenn har en lang historikk med vold og forsøk på vold mot de to anmelderne. Angrepet var planlagt. Antifa banden ventet tålmodig til ofrene forlot Eidsvoll plass før de angrep. Videomaterialet beviser at angrepet var en forsettlig og planlagt aggressiv handling. Det ser man også på det blide åsynet til Joensen i videoen, idet han observerer sine ofre på hjørnet Tordenskiolds gate/Kjeld Stubs gate.

Deres frimodighet og voldsvilje vil ikke bli mindre av at Oslo politikammer nå har utstedt helårs fellingstillatelse på politiske dissidenter fra SIAN.

De personene som til stadighet angriper menneskerettsforkjempere og politiske dissidenter fra den patriotiske fløy, er enkelt møblert i toppetasjen. De har ikke begått noen rasjonell sivilisert betraktning som ligger til grunn for valg av fysisk virkemiddel fremfor demokratisk metode for å løse politiske uenigheter.

Dette er et moment som politiet i alt for liten grad ser hen til når de behandler våre anmeldelser av voldsmenn. Om det er innavl, venstreblivenhet eller andre faktorer som ligger bak i det enkelte voldstilfellet, vil voldsmannen uansett respondere på henleggelser ut i fra sin egen begrensede mentale kapasitet. Det er åpenbart at slike enkelt utrustede mennesker vil oppfatte politiets notoriske henleggelser som et klarsignal fra statsmakten til å fortsette og/eller intensivere sine drapsforsøk på patrioter.

Det er ut i fra sakens faktum og gjeldende jus åpenbart at vedtakene er fattet som følge av saksbehandlingsfeil som har fått avgjørende betydning for konklusjonen. Etter forvaltningsloven annullerer det vedtaket. I dette tilfellet kan juristene være trygge, Statsmakten beskytter sine kjedehunder, klagerett foreligger ikke. Legalt sett er likevel vedtaket en nullitet. Med en korrumpert statsmakt er dette dessverre til liten trøst for den som er utsatt for myndighetsorganets maktovergrep.

Den ovenstående gjennomgangen illustrerer at det er ikke «bevisets stilling» som er utslagsgivende her, det er tjenestemennenes politiske stilling, alternativt i kombinasjon med ren skjær udugelighet i både Oslo politidistrikt og statsadvokatembetet.

Når det gjelder bevisvurderingen burde det vært et vektig argument at angriperne tilhører et notorisk voldelig miljø, mens voldsofrene tilhører et notorisk ikkevoldelig politisk dissidentmiljø som i motsetning til politiet baserer sin virksomhet på menneskerettigheter og rettsstatens prinsipper.

Politiet i Oslo har gjentatte ganger i 2021 benyttet gjengjeldelse/retorsjon som argument for å slippe å straffe sine politiske meningsfeller for vold begått mot SIAN. Et lyst hode tror sannsynligvis at man har funnet et smutthull, for å kunne se mellom fingrene med politisk motivert vold som politiledelsen av politiske grunner ser positivt på.  

Det er påfallende at politiet gjennomgående over flere år alltid favoriserer - og avstår fra straffeforfølgelse av - gjerningsmenn av antinorsk valør, det vil si aktører med samme politiske slagside som politiledelsen/strategisk stab. Etaten tilsidesetter stadig lovverket, ignorerer beviselige fakta og/eller konstruerer falske fakta i den hensikt å unngå å straffeforfølge venstreblivne politiske terrorister. Dette gjelder flere politidistrikter enn Oslo.

Ett av mange problemer man generelt har med politivesenet er at når en tjenestemann begår en tjenestefeil - for eksempel et åpenbart feilaktig vedtak - så slutter automatisk øvrige tjenestemenn opp om vedkommende og forsvarer vedtaket likegyldig av juss og faktum. Statsmaktens overgrep sementeres, og samfunnskontrakten brytes. Igjen og igjen.  

Faktaforståelsen og lovanvendelsen til Oslopolitiet er under enhver kritikk. Statsadvokaten gjorde skandalen komplett ved å gi Oslo Marxistkammer medhold i deres krig mot demokrati, menneskerettigheter og SIAN.

Politiets uhørte og utilslørte velsignelse av politisk motivert vold mot patrioter er en av årsakene til at det i desember vil bli gjennomført adventskoranbrenning i Oslo politidistrikt.

Når voldskommunister eller voldsmuslimer på et fremtidig tidspunkt lykkes i sine forsett om å avlive SIAN personell eller andre patrioter, så vet nå allmennheten hvem som er ansvarlige og har blod på hendene.

Er det en justispolitiker med respekt for seg selv som tør å ta opp politiets politiske aktivisme med justisministeren i spørretimen?