Våpenhvileavtalen er i hvan - partene tok til fornuften.
Syriske migranter kan sendes hjem der de bygger opp landet sitt?
En gledelig og uventet hendelse - det er oppnådd enighet mellom IUSA, Russland og Assad-regimet om en våpenhvile (våpenstillstandsavtale) som trer i kraft om en uke. Da skal våpnene tie, politikerne skal komme sammen og legge grunnlaget for en gjenoppbygging av landet. Det betyr i teorien at de syriske migrantene i Europa, herunder Norge, kan pakke sine kofferter og vente på klarsignal for hjemreise. Dermed vil denne verdensdelen et stykke på vei bli spart for den merbelastning krigssituasjonen i Syria har skapt. Men er det så enkelt?
Utenriksminister Kerry gjorde det klart at det dreier seg om en «papiravtale» og at det gjenstår å se om den blir respektert. Man kan saktens håpe, men sjansene er små. IS-militsen omfattes ikke av avtalen - og det er en rekke andre grupperinger i landet som ikke var invitert til forhandlingsbordet. Erfaringene fra de islamske land i Midt-Østen tilsier at her blir det ikke fred. Iran støtter Assad, Saudia-Arabia støtter opposisjonen i Syria - en «opposisjon» som i virkeligheten består av flere hundre klaner, religiøse og politiske grupperinger som alle har våpen. Hele det politiske veikartet i Midt-Østen er bare skrekk og gru. Det er ikke å undres over at stadig flere europeiske politikere blir lei av å involvere seg i problemer i Midt-Østen og at de sier: Muslimene må selv ordne opp i sine problemer - de må selv innse at toleranse og fornuft må komme i stedet for fanatisk islamsk intoleranse når politiske problemer skal drøftes og løses.
Millioner av migranter strømmer fra det ene islamske landet etter det andre til Europa. Hadde et land i den skandinaviske region fått ulevelige forhold, ville flyktningestrømmen gått - ikke til afrikanske eller asiatiske land - vi ville ha søkt tilflukt og trygghet i et av nabolandene. Hvorfor skjer ikke det samme motsatt vei? Fordi de som flykter vet at islam er islam alle steder der islam rår - der er det konflikter og krig - derfor flykter de til Europa. Det paradoksale er imidlertid at når muslimer har etablert seg i vårt område, når utbetalingene kommer jevnt og trutt fra NAV, er kravet at vi skal «respektere deres religion». Da forteller de eventyret om at når islam ikke har lykkes i islamske stater er det fordi politikere misbruker religionen. I Europa skal vi derimot få smake bare det snille og gode islam - islam er da «fredens religion». Med dette utgangspunktet bygges flere hundre moskeer i Norge der det etableres islamske bastioner.
I Norge har velmenende nordmenn sagt velkommen til muhammedanske migranter - i den tro at «de er som oss». Det samme gjorde de kristne i det velfungerende landet Libanon – som for 30 år siden var en blomstrende stat med Beirut som Midt-Østens Paris. Muslimer invaderte Libanon – et land som i dag ligger i ruiner og som har politiske styringssystemer i oppløsning. Flere land står for tur hvis ikke muslimer som sverger til den islamske lære nøytraliseres. Om lag 90 prosent av krigene i verden ville vi vært foruten dersom islam hadde blitt nedkjempet på samme måte som vi nedkjempet nazismen og kommunismen.
Sier vi ikke stopp nå til islam - mens det ennå er tid til å utkjempe «krigen» med ord, argumenter og effektive politiske grep - kommer vi ikke unna oppgjørets dag - konfrontasjonens år - som kan by på det samme mantra som Winston Churchill stålsatte britene med da nazismen måtte stoppes: Kampen vil koste blod, svette og tårer.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Agder avd.
Arne Tumyr
Leder