Den vonde og uholdbare situasjonen er skapt av våre politikere
Vil demningen briste med fri islam-diskusjon?
Skutt blir den som hindrer ”Nyordningen” – lød det under krigen. Rasist er den som motsetter seg ”Det nye Norge” – lyder advarselen i vår tid. Mens motstandsfolket med fare for sitt eget liv måtte leve i skjul under okkupasjonen, må protestantene som i vår tid stamper mot brodden også virke i hemmelighet – av frykt for livsinnskrenkende sanksjoner. I mellomkrigsårene sto myndighetene for en politikk som resulterte i fem års okkupasjon. I vår tid føres en politikk som fratar kommende generasjoner av etniske nordmenn sjølråderetten over eget land – også som følge av at våre politikere legger Norge åpent for en fremmed ”okkupasjonsmakt”. Under krigen oppsto fiendskap innen familiene i vurderingen av nazisme. Far sto i motstrid til sønn – bror kjempet mot bror. I vår tid dreier konflikten seg ikke om nazisme, men islamisme. Interne sammenstøt medfører splittelse, uvennskap og fiendtlige holdninger innen familier, blant venner og i sosiale foreningsfellesskap. Når et av SIAN’s medlemmer faller fra – og de pårørende får spørsmål om vi på vegne av organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge kan få si noen minneord ved båren – er svaret nei. Det berettes om opprivende familiediskusjoner. Alt dette kunne de ha spart land og folk for – de som har hovedansvaret for den ukontrollerte masseinnvandringen av muslimer – blant andre Kaare Willoch, Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg.
Norge som nasjon hadde i 1940 ca. 350.000 mann under våpen. Tyskerne ville trolig ikke klart å erobre landet dersom hæren med alle sine av delinger hadde blitt satt i alarmberedskap i tide. Riktig nok ville våre byer i Sør-Norge blitt angrepet fra luften, men med en hærstyrke på 10.000 tyske soldater i første angrepspulje, ville nordmennene hatt kontroll over landet. I stedet fikk vi en ydmykende overrumpling med tyske soldater marsjerende nedover Karl Johan med norsk politi som eskorte!
Den militære og politiske motstand var fraværende. Regjeringen Nygaardsvold kollapset – det norske folk var uten politisk ledelse.
Arbeiderpartiet har hovedansvaret
I vår tid er det også en regjering med tyngdepunket i Arbeiderpartiet som effektivt og uten blodsutgytelse kunne ha demmet opp for den islamske ”okkupasjonsstyrken” på ca. 200.000 islamister. Lederskapet for denne fremmede folkearmeen har sin lojalitet knyttet – ikke til Norge og norske lover – men til islam og Koranens lover.
En norsk muslim-renegat, Nora Sunniva Eggen, klargjør sin femtekolonnistholdning i følgende ordelag: ”At jeg skulle forplikte meg moralsk overfor Norges lover fremfor Koranen eller føle en ideologisk lojalitet til Norge fremfor islam, det vil aldri skje.”
(Nora Sunniva Eggen (født 1966) er en norsk filolog, med hovedfag i arabisk. Hun arbeider som bibliotekar og stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.)
Alle ”gode muslimer” har den samme grunnholdningen som Nora Sunniva Eggen. Har de ikke det er de ikke lenger muslimer.
Arbeiderpartiets islamisering
Skyldes det uforstand eller har ikke Arbeiderpartiets sekretær, Raymond Johansen, lest hverken Koranen, sharialovene – eller satt seg inn i islams totalitære ideologi? Har han heller ikke studert samfunnsforholdene i de 57 statene der islamistenes samfunnsmodell har fått gjennomslag – bl. a. i Saudi-Arabia, Iran og Pakistan?
På Arbeiderpartiets landsmøte sa partisekretæren: ”Et angrep på muslimer er et angrep på meg.” Han føyet til : ”SIAN representerer et farlig og forkvaklet syn på muslimer som vi må bekjempe med full kraft.” Deltakerne på landsmøtet, partiets høyeste myndighet, reiste seg og applauderte!
Arbeiderpartiet – som er en antiautoritær folkebevegelse – trykker islamistene til sitt bryst – det er like ille som om partiet skulle ha markert sin hyllest til nasjonalsosialistene.
Krigens redsler – islams redsler
Arbeiderpartiet vil ikke snakke om islam og islamiseringen. I 1930-årene ville Arbeiderpartiets folk heller ikke snakke om farene som den gang truet land og folk, nemlig krigsskyene som så tydelig avtegnet seg på Europas himmel. Naiviteten den gang var grenseløs. Martin Tranmæl skrev i Arbeiderbladet 7. oktober 1932: ”Men skulle krigens redsler tross alt slippes løs, er det en krevende plikt å desavuere militærvesenet og lamslå de maker som ikke rygger tilbake for å ta et slikt skjebnesvangert skritt.”. På landsmøtet i 1933 gikk delegatene inn for at landet ikke skulle ha noe forsvar. I tilfelle krig ville partiet oppfordre arbeiderne til generalstreik!!
På samme måte som partiet den gang nektet å se nasjonalsosialismens sanne ansikt, lukker i dag partiledelsen sitt sinn i forhold til de redsler islam slipper løs over menneskeheten. I partiets lokallag er temaet farlig – og i realiteten forbudt som diskusjonsopplegg. Slippes denne diskusjonen løs, der vanlige partimedlemmer får legge fram sine synspunkter og kritikk, får partiet i fanget en uønsket intern ideologisk bombe.
Under krigen – og i dag
Underkrigen måtte norske borgere være forsiktige. Dersom de sa eller gjorde noe som var i strid med ”Nyordningen” kunne det få alvorlige konsekvenser. Over alt lurte farene. Man visste ikke hvem som var venn og hvem som var angiver. NS hadde 44.000 medlemmer – og ca. 100.000 nordmenn jobbet for fienden. Fryktens svøpe preget hvert menneskes dagligliv. Selv Knut Hamsun våget ikke å sende en liten sekk poteter fra Nørholm gård til sønnen Tore i Oslo. Avlingen i sin helhet skulle ”Vernemakten” ha. Gårdbruker Johan Nyland våget ikke å selge en liter melk utenom systemet, han kunne under tvil selge en halv liter. Frykten for represalier var knugende.
Bare de færreste våget å delta sammen med motstandsfolket, som kjempet for at Norge skulle vinne tilbake friheten. Det kostet mange frihetskjempere livet.
De fleste nordmenn under krigen var passive. Det var best ikke å stikke seg fram – det var tryggest slik. Frykt for eget liv, familie og eiendom bestemte valget for nordmenn flest. De så helst at andre sloss og frigjorde landet, men de lunkne sto langt fremme i folkemassene og jublet for friheten i maidagene 1945.
Også i vår tid, om enn ikke på samme måte som under krigen, har fryktens slimslør senket seg over landet. Borgerne tør ikke si høyt eller skrive i avisen det de mener om ”okkupasjonsmakten”, som av våre politikere har fått lov til å invadere landet. Den som ytrer seg negativt om islam stemples som ”rasist”. Den som peker på at islam er i strid med menneskerettighetene ”hetser muslimene”. Den som hevder at det for muslimer er forbundet med fare for livet å forlate islam er en ”fanatisk høyreekstremist”. Den som sier at islam er en trussel for freden og friheten i vårt land bedriver ”fremmedfiendtlig krigsretorikk”.
Den person som likevel står fram og sier sin mening og som tar avstand fra multikulturalismen, ekskluderes av fagforeningen. Den islam-kritiske læreren blir isolert på lærerværelset og blir utestengt av vennekretsen – og endog av sin egen familie. Derfor velger de fleste i vår tid som under krigen – de velger taushet – det er tryggest og mest komfortabelt å tie.
Farene som lurer
Vi som er engasjert i SIAN vet litt om dette. Vi merker frykten som melder seg ved innmelding av nye medlemmer – mange ber om å få være anonyme. Ikke noe sted må deres navn stå oppført. De sier at kanskje blir de ikke selv rammet, men de frykter at islamister om 50 år eller så kan få tak i medlemslistene – og da kan deres barn kanskje bli rammet!
Når SIAN har stand og forteller at islam er en fare for vårt land, krever islamister at politiet må komme og fjerne våre folk – for det må jo være forbudt det SIAN driver med!! Politiet kommer og foretar avhør. Det virket som om tjenestemennene i den aktuelle situasjon hadde stor forståelse for islamistenes krav.
Når SIAN har stand i Oslo trakasseres og jages deltakerne av islamistene og deres medløpere fra standplassen. Politiet må beskytte sianistene ved å putte dem inn i politibilen – i huj og hast. Ytringsfriheten og menneskerettighetene krenkes, men ingen avis tar SIAN’s parti. Redaktøren ser nok for seg i skrekk og gru hvilken situasjon hans avis ville komme i dersom den ble anklaget for å være på kollisjonskurs med islam¸ for ikke å nevne hvis avisen hadde talt SIAN’s sak. Da ville redaktøren blitt demonisert – ikke minst av statsorganet Antirasistisk Senter – med Kari Helene Partapuoli som utøvende maktmenneske. Det er for vår tids engstelige redaktører bedre å forholde seg til situasjonen slik redaktørkolleger gjorde under krigen – av frykt for konsekvensene valgte de å gå okkupasjonsmaktens ærend.
Vil demningen briste?
I samtlige politiske partiers partilag rundt om i landet er det ønske om å drøfte islam, islamiseringen, innvandrings- og integreringspolitikken, men det er tabuemner. Samme situasjon har man i alle andre foreninger og sammenslutninger der samfunnsspørsmål drøftes jevnlig. Islam derimot kan ikke debatteres – stoffet er for betent – det kan sette vondt blod blant medlemmene hvis man skal slippe debatten løs. Som følge av dette hersker det en tyranniserende taushet knyttet til islamiseringen.
Den vonde, landsomfattende og egentlige uholdbare situasjonen, er skapt av våre politikere.
Spørsmålet er om demningen vil briste. Det kan inntreffe konkrete hendelser som får opinionen i bevegelse i en slik grad at hele demningen brister – slik at hele problematikken velter fram. Dersom det skjer vil man få ned på papiret det vi vet på forhånd – at av det norske folk er trolig 97 prosent mot islam og 3 prosent for. Vi vil dessuten få avdekket, også det vet vi, at våre politikere er på kollisjonskurs med sitt folk i denne sak.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder