Hijabbekledning ulovlig i det offentlige rom
Etter norsk lov er det forbudt å bære hijab, niqab og burka dersom ”Lov om forbud mot å bære uniform m.v.” fra 1937 legges til grunn. Det heter nemlig i denne loven at ”Det er forbudt å bære (…) armbind eller annet dermed likestillet, iøynefallende tegn som utpeker bæreren som tilhenger av en politisk organisasjon eller meningsretning.” En hijab eller annen muslimtildekning er i aller høyeste grad et ”iøynefallende tegn” – samtidig som det er åpenbart at islam er en ”meningsretning”.
Bæreren av hijaben med islamske klær demonstrerer med sin politisk-religiøse uniform en fiendtlig holdning overfor norske og vestlige verdier. Uniformen symboliserer et krav om særrettigheter for islam, retten for muslimer til å opprette parallelle, segregerte, islamske enklaver i storsamfunnet. Muslimske kvinner nekter å ta arbeid dersom de blir nektet å gå med hijab. Nettopp fordi bl. a. denne holdningen øker faren for stridigheter og voldshandlinger, kan det ikke herske tvil om at loven fra 1937 kan brukes som hjemmel knyttet til forbud mot bruk av hijab i det offentlige rom.
Loven har solide historiske røtter etter som den har direkte tilknytning til utviklingen i Tyskland i 1930-årene. Det var regjeringen Mowinkel som i rekordfart før sommerferien i 1933 kjørte igjennom i Stortinget loven om forbud mot å bære uniform m.v. Det var en skremmende utvikling i retning av at politiske partier benyttet uniformseffekter i det offentlige rom. Nasjonal Samling førte an, mens Arbeiderpartiets ordensvern omdefinerte sin oppgave til beredskapskorps. Medlemmene bar blå skjorte og rødt slips, bandolær og uniformsluer. Fedrelandslagets medlemmer gikk med grå skjorte og svart slips, belte og skulderstropp.
Loven som ble vedtatt i 1933 var midlertidig. Situasjonen utover i 30-årene nødvendiggjorde at loven ble gjort permanent. Det skjedde i 1937. Det gjaldt å hindre at politiske grupperinger tørnet sammen. Situasjonen var meget spent – ikke minst på grunn av at Nasjonal Samling i særlig grad benyttet seg av uniformsplagg og militære effekter for øvrig.
At det religiøse/politiske islamske demonstrasjonsplagget er i strid med ”uniformsforbudsloven” fra 1937, kan det ikke herske tvil om når man går nærmere inn i den begrunnelse regjeringen Nygaardsvold ga overfor stortinget. Det heter her bl. a. ”man har funnet at uniform m. v. som utpeker bæreren som tilhenger av en politisk organisasjon eller meningsretning, kan virke uteskende og er egnet til å skjerpe motsetningene, (…) liksom det kan øke faren for stridigheter og voldshandlinger.”
Så kan man spørre: Er hijab et nøytralt, religiøst hodeplagg, omtrent på linje med skautet som var vanlig at kvinner i Norge brukte tidligere? Svaret er et ubetinget nei. Hijab er først og fremst et politisk-religiøst demonstrasjonsplagg – et antrekk som er standardisert for å skape ensartethet, fellesskap og identifikasjon knyttet til islam. Den islamske ummah omfatter alle menn, kvinner og barn som bekjenner seg til islam. For mange kvinner er hijaben et motstandssymbol. I vestlige land blir dette et symbol på motstand mot integrering, motstand mot det vestlige levesett – i særlig grad knyttet til seksualmoral. Kvinnen tar på seg hijab – bl. a. angivelig for at menn ikke skal begjære dem. Hijab er et nytt, politisk demonstrasjonsplagg for islam. På den annen side hevdes det at å nekte muslimske kvinner å bære hijab i det offentlige rom, er i strid med diskrimineringsloven idet hijab defineres som et ”religiøst begrunnet ” hodeplagg.
Eksilirakeren Walid al-Kubaisi skriver at hijaben er en politisk uniform som ble oppfunnet av de islamistiske Muslimbrødrene for drøyt 60 år siden. Islamister som bl. a. Yusuf al-Qaradawi har sagt gang på gang at ”målet er å islamisere Europa”. Hijaben er et politisk-religiøst symbol som brukes som offentlig forkynnelsesredskap.
Under krigen var symboler, merker og uniformering viktige virkemidler i propagandaen. Nasjonal samling brukte en rekke symboler – som totalt sett understreket den kollektive ideologien.
Den europeiske Menneskerettighetskommisjon godkjente hijabforbudet for en sveitsisk barnehagelærerinne. Begrunnelsen var at hun var en myndighetsperson overfor barna, og at hun derfor ikke skulle signalisere en bestemt religion.
Tyrkia har forbudt bruk av hijab på universitetet. En medisinerstudent gikk til sak mot staten, men tapte. Den europeiske menneskerettighetskommisjonen slår fast at en stat kan gripe inn mot religionsfriheten når det foreligger et lovforbud mot bruk av hijab, verne andres rettigheter og friheter eller hvis inngrepet anes å være nødvendig i et demokratisk samfunn.
Justisdepartementet kan etter alt å dømme pålegge påtalemyndigheten å sørge for at loven av 1937 respekteres – som innebærer forbud mot bruk av hijab i det offentlige rom. Hijabbekledningen er ”et iøynefallende tegn” og bæreren demonstrerer en ”meningsretning”. Dermed er hijab i det offentlige rom i strid med norsk lov.
Arne Tumyr
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
leder