Rapport fra helsevesenet

Som fagperson i helsevesenet ser jeg at pasienter kommer med ulike problemstillinger og historier. I god yrkesskikk har jeg både empati og faglig vinkling på deres anliggende. Jeg kan også synes synd på dem, og jeg ønsker å hjelpe, dette er mennesker i fortvilelse. Trodde jeg.

Etter hvert i yrkesutøvelsen så jeg at visse mønstre trådte tydelig frem, og erfarte at noen folkegrupper tenkte diametralt motsatt av hva min opplæring tilsa. I begynnelse unnskyldte jeg det. Det er synd på dem, de vet ikke bedre, de skjønner ikke kulturen og språket, etc. Etter mange år kan jeg ikke lenger bortforklare. Jeg kan ikke overse dette, det er så massivt og så tydelig. Tidligere var sosial- og helsevesenet basert på tillit, en kunne stort sett tro på det pasienten fortalte. Det kan vi ikke lenger. Hva hadde skjedd?

Mønsteret som etterhvert pekte seg ut, er at enkelte folkegrupper opptrer særdeles krevende. De aggraverer, simulerer og lyver meg rett opp i ansiktet. Hvorvidt ekteparet er i slekt, varierer. De kan være søskenbarn, og i neste konsultasjon er de ikke det. Med ett er de ikke gift heller, eller også er de det. De ønsker hastetime, men ved innkalling viser det seg at de er borte på ferie i 6 måneder. Selv med tolk påstår de å ha forstått våre medisinske råd, for deretter ikke å følge dem. De har angivelig store ryggplager, men idet de forlater avdelingen, svinger de seg lett inn i BMWen. De påstår de er psykisk utviklingshemmet, for i neste øyeblikk å manøvrere mobilene med største enkelthet. De sier de er deprimerte, på tross av at man har sett dem le hjertelig med kameraten på venteværelset.

De krever økonomisk støtte til reise og opphold i hjemlandet fordi de har D.vit.mangel; de krever oppussing av hjemmet hvis sønnen viser seg å ha astma. De ser ofte en sykelighet, eller også en oppdiktet sykelighet, som mulighet til profitt, ikke til revurdering og forbedring av egen helse.

De er medgjørlige så lenge de får diagnoser de kan profitere økonomisk på, hvis en ikke finner at noen diagnose er oppfylt, blir de kverulerende og aggressive. Dersom behandler kommer med innsigelser om at det er medisinsk forsvarlig at de kan ta seg en jobb, vaske i eget hjem, passe egne barn eller reise kollektivt, blir de også kverulerende og aggressive. Nei, de ønsker trygd, stønader og tilskudd til taxi. De ønsker i ung alder å bli ”pensjonister”, som noen kaller sin yrkestittel, de ønsker ikke å jobbe. Hva nordmenn synes om dette, gir de blaffen i.

Jeg snakker om noe som i helsevesenet er kjent som Pakistan- og Nord Afrika-fenomenet. Alle i helsevesenet vet om dette. De fleste tier. Jeg kan ikke tie lenger. Pasienter fra muslim-land har økt de siste årene. Og de nevnte holdningene som en møter har følgelig økt. Andre innvandrere opptrer ikke på denne måten. Hva er det med muhamedanere og islam som skaper disse holdningene? Og hvem er det som ikke har gjort jobben sin, og tillatt dette uhyre fenomenet i det norske system uten å gi oss myndighet til å stoppe det? Hvem er ansvarlig?

Hilsen fra Åsveig Vik